Morten Traavik tar Sløseriombudsmannen til Festspillene i Bergen

I desember hadde Facebook-profilen Sløseriombudsmannen tradisjonen tro en julekalender der han presenterte kunstprosjekter han mener står for uvettig bruk av skattepenger. I den forbindelse laget kunstner Morten Traavik, som tidligere har vært mye omtalt i forbindelse med sine kunstprosjekter i Nord-Korea, og som også mottar kunstnerskapsfinansiering av Kulturrådet, en egen video der han inviterte Sløseriombudsmannen og hans følgere til å være med på et prosjekt.

For de som ikke kjenner til Sløseriombudsmannen så er det en anonym Facebook-profil som skal belyse “sløseri”, men som også har en tydelig brodd mot kunst, og fri scenekunst spesielt. Scenekunst.no har tidligere skrevet om Sløseriombudsmannen i flere tekster. (Se for eksempel her, her og her.) Nå tas konseptet hans til scenen.

I et debattinnlegg i Aftenposten 10. januar skriver Traavik sammen med den fremdeles anonyme Sløseriombudsmannen at de til våren skal samarbeide “om å utforske nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer sløsete samfunn.” Jeg har stilt Traavik noen spørsmål på epost om prosjektet og hvorfor han vil jobbe med den, i scenekunstfeltet, sterkt mislikte profilen.

Du skal lage kunst sammen med Sløseriombudsmannen på Festspillene i Bergen. Hva skal dere lage og hvordan vil det se ut for publikum?

Vi skal lage fabulerende, Faustiansk folkeopplysning i alle retninger og åpninger, forfra, bakfra, sidelengs, ovenfra og ned, nedenfra og opp. Med Hans Wilhelm Steinfeld som ordstyrer og MC. Kontrollert kaos, intelligent underholdning, knallharde faktadueller. Og, ikke minst, tilrettelegging for at alle sider i diskursen skal kunne fremføre sine angrep eller forsvar på en måte de føler tjener deres budskap best. Med over fire måneder til premiere vil vi ikke binde oss for hardt til masten kunstnerisk sett ennå, men den versjonen som vises under Festspillene vil altså ta for seg reell eller påstått sløsing av skattebetalernes penger i kultursektoren, med Norsk Kulturråds tildelinger innen fri scenekunst som et tematisk utgangspunkt (men ikke nødvendigvis begrensning). Jeg vil understreke at Traavik.info selv, som mangeårig mottager av Kulturrådsfinansiering, selvsagt også er en del av granskningsmaterialet. Men vi ser også en stor mulighet til å gå videre med samme konsept til andre samfunnssektorer som for eksempel akademia, bistand, forsvar, infrastruktur og så videre.

Hvordan lager man scenekunst sammen med folk som helst vil fremstå som anonyme?

Gjennom tillits- og relasjonsbygging, som med det meste annet vil jeg tro. Nå er jo riktignok ikke Sløseriombudsmannen anonym for meg, vi har truffet hverandre, spist middag (på skattebetalernes regning) og utvekslet idéer flere ganger og holder jevnlig kontakt. Jeg vet hvem han er og hvor han bor, for å si det sånn. Man kan jo også se på anonymiteten som en potensiell ressurs: matanmeldere, for eksempel, har jo i alle år operert under diverse dekknavn for å få en så objektiv opplevelse som mulig av mat og service. Kanskje dette kunne vært noe å prøve også i teaterkritikken? I tillegg åpner anonymiteten for nettopp fabulering, fordommer og spennende konspirasjonsteorier – som er topp dramaturgisk drivstoff.

Sløseriombudsmannen er mildt sagt kontroversiell i scenekunstfeltet. Forventer du kritikk fra feltet?

Hva vi forventer og ikke er uvesentlig i sammenhengen. Vi vil helst ikke gjennom å flagge våre egne forventninger eller antagelser legge føringer på reaksjoner eller tilbakemeldinger hverken fra scenekunstfeltet eller utenfor det. Det vi vil er å legge upartisk til rette for at alle som ønsker å være en del av denne forestillingen skal bli hørt og sett på en måte de er mest mulig fornøyde med og har kontroll over.

Hvorfor vil du jobbe med Sløseriombudsmannen? Fri scenekunst fremstår ikke som det han liker best?

Nei, nettopp. Idéen til samarbeidet oppstod gjennom at Traavik.infos eget styremedlem Helle Siljeholm fikk gjennomgå som en av «lukene» i Sløseriombudsmannens Facebook-julekalender 2017. Jeg er grunnleggende skeptisk til sosiale media og var på det tidspunktet ikke på Facebook, så jeg hadde gått glipp av mye av moroa til da.En ting som sto klart for meg allerede da var at uansett hvem eller hva dette er, så har vedkommende sans for humor. Så lenge folk har humoristisk sans kan man samarbeide om det aller, aller meste. Og så mener jeg jo at ingen miljøer uansett har vondt av litt konstruktiv selvpisking av og til, det er jo for øvrig noe vi skandinaver er eksperter i på de fleste andre samfunnsområder – ikke minst de statsfinansierte. Så hvorfor ikke i scenekunsten?

Er det en fare for at du legitimerer arbeidet hens, eller ligger det en motivasjon i at du ønsker å legitimere Sløseriombudsmannens arbeid og meninger? Mange opplever jo Sløseriombudsmannen og Facebook-sidens følgere som noen som hetser scenekunstnere.

Legitimere i forhold til hva og hvem? Spør jeg da tilbake.

Hva tenker du at det betyr at Festspillene i Bergen og du, en mottaker av mangeårig kunstnerskapsfinansiering fra Kulturrådet, skal samarbeide med det som i dag fremstår som den tydeligste kritikeren av skattefinansiert kunst i Norge?

Jeg tenker det betyr at Norge er verdens beste land å være maktkritisk kunstner i. Og at det ofte, men ikke alltid, nødvendigvis er bra for det kunstneriske resultatet, siden alle – også de som med patos skriker «Erna si unnskyld» og føler de er med på Murens fall er del av det samme systemet, den samme makten og de samme oljepengene. Da er det minste vi kulturarbeidere kan gjøre for pengene å utfordre oss selv litt også innimellom. Dialog er det nye konfrontasjon!