Mørke biter av historien

Den Nationale Scenes oppsetning av Stig Amdams Sytten somrar blåser liv i ubehagelige og mørke biter av norsk historie med fortellingen om tyskerjenta Solveig og soldaten Hans. Under Tysklands okkupasjon av Norge ble flere norske kvinner kjærester med tyske soldater, og kvinnene ble av mange ansett som landssvikere. Etter krigen var straffen de fikk omfattende: De ble trakassert og skamklippet, arrestert og internert i straffeleire, og hvis de giftet seg med tyskere ble de utvist eller fratatt statsborgerskapet. Slik det kunstneriske teamet bak forestillingen selv påpeker i programbladet til Sytten somrar er det vanskelig å begripe at statens offentlige unnskyldning til tyskerjentene først kom så sent som i 2018.

Ung kjærlighet i krigstid Det er ikke første gang skuespiller og dramatiker Stig Amdam løfter fram norgeshistorie i sin dramatikk. I fjorårets forestilling Telavåg på Det Vestnorske Teateret, da han sto for både manus og regi, var det tragedien der tyskerne brente og plyndret fiskeværet Telavåg på Sotra som var temaet. Dokumentarisk materiale, som gamle dokumenter og vitnesbyrd var den gangen sentrale kilder for Amdam, og karakterene var basert på ekte mennesker med en gjenfortelling som la seg tett opp til virkelighetens hendelser. Med dramaet Sytten somrar har Amdam derimot tatt et steg nærmere fiksjonen og latt fantasien få større spillerom ettersom handlingen og de to hovedpersonene er oppdiktet.

Fortellingen kretser rundt 17 år gamle Solveig og 18 år gamle Hans og det nære vennskapet mellom dem. I løpet av små, hemmelige møter utvikler det seg en forelskelse. Problemet er bare at hun er norsk, fra en fin og respektabel familie, og at han er tysk soldat fra Dresden, midlertidig utstasjonert i byen der hun bor. Når søsteren Liv og moren skjønner hva som skjer, får Solveig beskjed om å avslutte relasjonen. Så blir Solveig innkalt til avhør: Noen har tystet på henne, og hun får valget mellom å bli fengslet eller å gå i skjul nordpå og tjenestegjøre hos en tante. Hun velger å forlate Norge og starte et nytt liv med Hans i det utbombede Dresden.

Stilren helhet Handlingen hopper fram og tilbake mellom scener fra de første møtene mellom Solveig og Hans i 1945 til scener fra det krevende livet deres i Dresden ni år senere. Slik bindes fortid og nåtid sammen og står i relieff til hverandre. Valget av en slik veksling mellom to tidsplan er ganske typisk for TV-dramatikk, film og litteratur, men kan lett bli kronglete på teaterscenen. Heldigvis er samspillet mellom scenografi, musikk, lys og skuespill solid i denne oppsetningen. Resultatet er en tydelig fortelling der teaterets virkemidler løfter teksten.

I Tora Troes scenografi forsvinner skillene mellom ute og inne, byen og hjemmet. På scenens svarte bakvegg skimtes konturene av en storby tegnet med enkle, stiliserte streker når scenelyset treffer veggen. Flere steder på scenen står det grå rester av grunnmur som likner bruddstykker av utbombede hus. Til høyre på scenen står det et piano, og like ved står det et enkelt spisebord med tre stoler. Til venstre er det en klessnor med tøy, vaskebaljer og en ørelappstol. Alt i alt er det fattige og slitne omgivelser.

De mange nivåene i scenografien er effektivt utnyttet av regissør Miriam Prestøy Lie, og scenens forgrunn og bakgrunn brukes aktivt for å skape kontraster og dynamikk i oppsetningen. Skuespillerne forflytter seg i scenografien på en måte som lager markante tablåer som fester seg i hukommelsen – enten det er Hans og Solveig som står foran på scenen på en grå murkant og begynner å løpe etter hverandre, Solveig som henger opp tøy, eller familien som sitter rundt middagsbordet. Ikke minst bidrar lyssettingen til romlig variasjon fordi scenen ofte er helt mørklagt utenom lyset som treffer skuespillerne. Vekslingen i scenisk fokus gjennom forflytning og lyssetting tydeliggjør dessuten skillet mellom fortellingens fortids- og nåtidsplan for publikum.

Underliggende spenning Thea Hjelmeland og Chris Holm har komponert musikk som flyter rett inn i materialet og fungerer både som dramatisk underlag og som stemningsforsterker i helheten underveis. Gjennomgangsmelodien har marsjinspirert drakt og kommer i flere utgaver. Piano og vokal dominerer lydbildet. Musikken fyller inn de små tomrommene mellom scenene på usedvanlig organisk vis, og det er et elegant grap at skuespiller Odin Waage i rollen som Hans spiller gjennomgangstemaet live på pianoet på scenen. Her får musikken en sterk fysisk og lydlig forankring i scenerommet.

Regien sørger for en underliggende spenning og intensitet i alle scener. Til tross for at det allerede fra stykkets begynnelse avsløres at Solveig bryter kontakten med familien og forlater Norge, blir jeg hele tiden sittende å spørre meg selv om hvor galt det kom til å gå med Solveig og Hans i 1945-fortellingen. Mye av grunnen til at dette blir drivende og fengende teater er presisjonen i regi, dramaturgi og skuespillerprestasjoner. Ensemblet på fem spiller med en naturlig tilnærming som gjør det lett å tro på dem: Det følelsesmessige kruttet spares til øyeblikkene der det virkelig gjelder og ellers holdes det igjen der det trengs. Selv i et par scener der kranglene mellom Liv, Solveig og moren er på vippen til å bli melodramatiske, klarer skuespillerne å hente seg inn.

For lettvint fortalt Imidlertid stusser jeg på fortellingens avslutning der Solveig plutselig sitter som gammel dame bak et bord mens stemmen hennes over høyttaleren forteller hvordan hun aldri svarte på brevet hun mottok fra familien om å komme hjem til Norge ni år etter hun reiste til Tyskland. Denne raske løsningen kommer umotivert og brått på og fremstår kunstig og oppkonstruert. En stor drivkraft i scenene mellom Hans og Solveig på 1954-tidsplanet er nettopp uenigheten knyttet til brevet. Solveig drømmer om å forlate de fattigslige og slitne omgivelsene og begynne på nytt igjen i Norge, men Hans mener de har det bra nok. Tilsynelatende er det vanskelige liv som venter dem begge steder, og forestillingen klarer aldri helt å utnytte potensialet som ligger i denne konflikten verken tematisk eller scenisk.

Selv om både formen og formatet fungerer godt, er det lite motstand i stoffet. Tyskerjente-tematikken blir liggende utenpå stykket som innpakning, og jeg opplever at det er kjærlighetshistorien om to unge mennesker som blir det sentrale. Scener der den unge Solveig snakker om at man må gjøre det som er godt og rett, mens moren og søsteren svarer at det er krig og at hun ikke må svikte faren og ungdomskjæresten Einar som kjemper for landet, er ikke nok til å få frem kompleksiteten i det tyskerjentene gjennomgikk. Det mangler større refleksjoner om sammenhengene mellom mennesker og samfunn, individ og fellesskap, som kunne løftet tematikken og gitt publikum noe mer enn en gripende historie. Til tross for dette, er Sytten somrar en engasjerende teateropplevelse der mye stemmer.