Monoton avstand

En umiddelbar følelse av ubehag kommer snikende så fort jeg entrer Lille Scene på Den Nationale Scene for å se Per Olov Enquists stykke Den 25.timen: I midten av rommet står en stor kvadratisk boks med gjennomskinnelige, svarte vegger og en dør på den ene siden. Gjennom veggene kan jeg så vidt skimte konturene av det sparsomt møblerte rommet der et skrivebord med en stol og en seng er plassert langs veggene. En skikkelse i halvmørket befinner seg i senga og beveger seg så vidt mens han leser i et blad. Han er omringet av publikum som sitter på alle fire sider av den lille cellen. Åse Hegrenes’ scenografi og Anne Elisabeth Bergendahls lysdesign skaper slik en klaustrofobisk atmosfære som setter tonen for resten av forestillingen.

Utenfor verden Per Olov Enquist (1934-2020) er en av Sveriges mest spilte dramatikere, og forfatterskapet hans er vidtspennende og sammensatt. Stykket Den 25.timen ble skrevet i 1988 og springer ut av den bunnløse håpløsheten Enquist befant seg i på det tidspunktet: Han var dypt alkoholisert, klarte ikke skrive og hadde gitt opp livet. Den eneste vennen hans var katten August. En dag hørte han katten si til ham at han måtte skrive ned det første han husket, og plutselig hadde han skrevet Den 25.timen.

Den 25.timen handler om en ung gutt, spilt av Tani Dibasey, som sitter innesperret på en lukket institusjon etter å ha begått grusomme handlinger. Han har drept et ektepar etter at de flyttet inn i hans avdøde morfars hus og satt dem i snøen utenfor med armene rundt hverandre. Under institusjonsoppholdet har han stukket en annen innsatt med en saks, drept en katt og forsøkt å ta sitt eget liv flere ganger. Gutten har tatt del i en rekke feilslåtte psykologiske eksperimenter med katastrofale utfall administrert av psykologen hans (Kamilla Grønli Hartvig) og en forskergruppe. Blant annet fikk gutten katt fordi forskergruppa ønsket å undersøke om ansvaret for dyr kan skape empati hos mentalt forstyrrede. I en siste desperat krampetrekning for å redde gutten, inviterer psykologen presten (Ragnhild M. Gudbrandsen) til institusjonen. Enquists tekst er en intens skildring av håp midt i alt det håpløse, og en kritikk av psykiatriens dehumanisering av mennesker.

Krevende kammerspill Enquist har ikke gjort det lett for regissør Petter Næss og ensemblet som gir seg i kast med dette materialet. Det er lite ytre handling og selv om det skjer en utvikling i prestens forståelse av guttens handlinger som gjør at hun forlater yrket sitt, er både psykologen og gutten karakterer som ikke gjennomgår noen stor utvikling. På mange måter tar forestillingen form av et kammerspill der det virker naturlig å gjøre mye ut av mulighetene som finnes i små nyanser og den potensielt rike kompleksiteten i ansiktsuttrykk, kroppsspråk og forflytninger i scenerommet. Ikke minst er det noe poetisk i Enquists språk som gir skuespillerne flere innganger til stoffet.

Når Ragnhild Gudbrandsen entrer scenen som presten og introduserer seg selv mens hun går rundt cellen der gutten sitter, er det med en varm og mild utstråling som vekker tillit fra første stund. Gudbrandsens tilstedeværelse står i svært effektiv kontrast til det kalde nærværet til psykologen, og det kan virke som regissør Petter Næss har vært ekstra opptatt av å fremheve motsetningene mellom de to kvinnelige karakterene. Med tidvis flat stemme og et snilt, men likevel ganske likegyldig ansikt, lykkes Kamilla Grønli Hartvig i å formidle en utenpåklistret vennlighet som i stadig små konfrontasjoner mellom henne og gutten, viser seg å romme en navlebeskuende, kynisk og forfengelig innstilling. I de gjentatte forsøkene på å nærme seg gutten lyder replikkene hennes ikke rent sjelden som innøvde fraser blottet for ekte engasjement. Hun sitter fast i forskningsprosjektet sitt og bryr seg tilsynelatende kun om å redde sin egen karriere.

Midt mellom disse to kvinnene spiller Tani Dibasey en usikker, gutteaktig, forvokst tenåring med dreads ikledd for stor joggebukse og genser. Han gestikulerer intenst med hendene og virker helt oppslukt av sine egne fortellinger med en nærmest barnlig fascinasjon. Dette gir mye troverdighet til hans særegne forståelse av virkeligheten der nettopp katten Valle er omdreiningspunktet for tilværelsen og det eneste håpet han har i livet. Mellom små raseriutbrudd spiller Dibasey med et overskudd som tilfører flere av replikkene en overraskende humor underveis.

Statisk Likevel begynner jeg å kjede meg i løpet av den halvannen timen forestillingen varer. Regien evner ikke i tilstrekkelig grad å få fram nyansene i samspillet mellom de tre karakterene, og de små eksplosjonene av raseri fra gutten blir aldri voldsomme nok til at jeg tror på at han er virkelig farlig og når som helst kan rive psykologen og presten i filler. Her har jeg inntrykk av at det kunne vært gjort mye mer for å få frem spenningene mellom karakterene og den uforutsigbarheten som jeg oppfatter at finnes i teksten. Bruken av rommet er også statisk fordi skuespillerne ofte står i en trekantformasjon med avstand mellom seg i lengre strekk. Det oppleves etter hvert som svært monotont. Regien klarer ikke utnytte verken scenerommet eller pausene i dialogen. Resultatet er at dynamikken mellom skuespillerne i ensemblet som helhet blir for slapp.

Trolig skyldes helhetsinntrykket mitt at heller ikke scenografien tilfører den sceniske situasjonen så mye. I utgangspunktet er jeg begeistret for idéen om å plassere publikum rundt skuespillerne fordi det skaper et eget fellesskap rundt samtalen på gulvet foran oss. Samtidig blir cellen i midten av rommet en del av oppsetningens problem: De tynne, slørete veggene etablerer en avstand mellom publikum og skuespillere i den lille, intime salen som stykket på ingen måte er tjent med. Når presten i begynnelsen og slutten av forestillingen står utenfor cellen og snakker til salen, åpner det for en intens og nær kommunikasjon med publikum. Jeg tror skuespillerne hadde fått mer å spille på ved å være tettere på publikum hele veien uten den tynne veggen som en kontinuerlig distraksjon. De store spørsmålene Enquist stiller oss om tilværelsens randsoner og den innstendige oppfordringen til å leve oss inn i andre menneskers livsverdener og handlinger hadde fortjent en annen intimitet og nærhet enn det oppsetningen ved Den Nationale Scene tilbyr.