Molekylær metafysikk

Mellom 2010 og 2020 samlet Den Molekylære Ballettens Hus – et tverrfaglig kollektivt kunstprosjekt – inn 256 anonymiserte kunstverk fra både etablerte og uetablerte kunstnere. Hvert av disse kunstverkene består av et symbol eller en figur som Den molekylære balletten kaller toter, og en tot skal forstås som et tegn og som et utgangspunkt for utforskning. Av de 256 totene er seks av dem blitt «aktivert» tidligere, og mellom 13. og 16. april skulle tre nye toter bli aktivert, én for hver forestilling. Siden det finnes så mange som 256, skal dette prosjektet strekke seg helt til 2032.

Når publikum ønskes velkommen til lokalene Dyrk Bryn, som ligger i et gammelt industrilokale rett ved Brynseng t-banestasjon, får vi utdelt et program for kvelden. I det kan jeg lese at vi først skal få se en informasjonsfilm om «Språkmodellen Tot» og kveldens oppgaver. Dette skal foregå i «foajeen», mens neste del skal foregå i «salen» der vi skal varme opp og synge vokaler sammen før kveldens tot skal «aktiveres med kjemi, geometri, sang og bevegelse.» Helt til slutt skal vi spille og synge den nylig aktiverte toten sammen med de tidligere aktiverte totene.

Jeg leser programmet mens jeg sitter og venter på at det skal begynne. Etter å ha lest én gang, leser jeg én gang til. Det ser så strukturert og ordentlig ut, men jeg forstår ikke hva det som står der betyr eller hva det er som skal skje til tross for at det er skrevet på et egentlig forståelig bokmål. Men i løpet av forestillingen skal et helt nytt språksystem åpne seg for meg, en indre logikk skal gi mening på en uforventet måte, og etterpå fremstår alt som står i programmet nesten selvfølgelig.

Pyramider Etter presentasjonen av prosjektet føres publikum inn i et stort rom, mest sannsynlig et gammelt lager eller verksted. Tilskuerne setter seg på stoler som er plassert i fire store trekantformasjoner. Hele scenografien er også trekant- og pyramidebasert. På gulvet er det tegnet opp to store trekanter, og rundt i rommet står det lange pinner som er lent mot hverandre på en måte som danner høye, smale pyramideformer med ulike former og figurer i det samme trematerialet på toppen. Det er bare å innrømme at det er vanskelig å beskrive, for selv om rommet først oppleves stort og litt sparsomt innredet, er Carle Langes scenografi overraskende, mangfoldig og spennende. Spillestedet er langt og smalt og befinner seg mellom trekantene publikum sitter i. På den ene siden av scenen står det en kjemi-rigg med reagensrør og flasker til kjemiske eksperimenter. I den andre enden står det musikere og et fire-persons kor. Etter hvert kommer det også inn en gruppe dansere kledd i noe som kan minne om munkekapper. Siden det skjer mye simultant, må jeg velge hvilken vei jeg ser. Gjennom forestillingen legger jeg merke til stadig nye detaljer ettersom hvilken vei jeg ser.

Innledningsvis blir publikum satt i gang med å synge vokaler som et kor. Det er en effektiv måte å involvere tilskuerne på, og på dette viset bygger de hendelsen som noe som angår alle sammen og skaper et tydelig, men ikke altoverskyggende, skille mellom scene og sal. Denne måten å være i rommet på har et klart ritualistisk preg. Regissør og aktør Petter Width Kristiansen tapper sitt eget blod fra fingeren og drypper det på en skulptur av det jeg antar er en tredimensjonal figur av dagens tot. Han setter figuren på et bord jeg opplever får en alterfunksjon, og når han etterpå, i et stort eksperimentglass på gulvet, blander mye blod med et kjemisk stoff som gjør at det oppstår et voksende skum, tenker jeg på det som en offerhandling. Korets sang og det totale lydbildet bidrar også til denne sterke opplevelsen av ritualitet.

Metafysikken Å lage scenekunst inspirert av ritualer er ikke uvanlig. Man sier jo ofte at teatret, som i antikkens Athen, oppstod gjennom ritualet, og forholdet mellom faktisk rituell praksis og teater som kunst og underholdning har alltid vært nært. Mange kunstnere har da også dyrket den rituelle siden ved scenekunsten og skapt uttrykk som løfter frem ritualenes estetikk. Den store forskjellen mellom ritual og teater forblir allikevel alltid at ritualet har en forvandlende kraft. Kunsten fører sjeldnere til faktisk endring, det performative kunstverket skjer heller aldri for første gang, men er det Richard Schechner kaller twice-behaved-behavior, en gjentakelse av en tidligere forestilling eller en prøve. Teatret mangler også et metafysisk aspekt.

De tydelige ritualistiske elementene er gjenkjennelige, men føles allikevel friske og utforskende. Kjemiker Veronica Killi er til stede på scenen gjennom hele forestillingen og gjennomfører flere kjemieksperimenter, skjønt eksperimenter er det vel knapt i ordets rette forstand siden hun har full kontroll på hva som skal skje når hun blander de ulike stoffene eller tenner på noen av dem. Selv om hun ikke sier noen ting, minner eksperimentene meg egentlig ganske mye om Teknisk museums vitenskapsshow. Kjemien utføres ikke for å bygge fiksjoner eller mystikk, men vises frem som naturfag. Samtidig gjør rammen de finner sted i at eksperimentene får en intensivert mening som tegn og en betydning som går utover det rent vitenskapelige. Det gjør at jeg opplever det som rasjonalitetens møte med menneskets trang til det metafysiske.

Aktiveringen I den grad vi skal lese forestillingen som et ritual, er det i aktiveringen av toten den rituelle forvandlingen finner sted. Det er ikke som det egentlig gir noen ordentlig mening hva som ligger i at en tot er aktivert, men når et menneske kledd som den todimensjonale toten kommer inn på scenen, er det som om alt sammen vekkes til liv. Siden alle totene skal forstås som et utgangspunkt for utforskning, oppfatter jeg aktiveringen som at toten blir åpnet og gjenstand for en slik videre utforskning. Da er det som om jeg tror på forvandlingen av tegnet, og det er her jeg opplever at kunstritualet får en større dimensjon, som jeg på det tidspunktet er fullt ut villig til å akseptere. Figuren stepdanser gjennom rommet med noe som ser ut som en tromme over hodet og ansiktet. At vi ikke får se danserens ansikt, bidrar til opplevelsen av at det er en reell kobling mellom toten og danseren. Etter hvert får denne figuren selskap av alle de tidligere aktiverte totene, som også er dansere med fullt kostyme og usynlig fjes. De beveger seg dansende gjennom scenerommet og øker følelsen av samhandling og kollektiv tegnforståelse.

Ikke bare var dette et gjennomgående vakkert verk hvor det er skapt et rom og en tilstand jeg gjerne vil være i, forestillingen løfter spørsmålet om hva betydningsdannelse i scenekunsten kan være. Her blir meningsdannelsen til i overgangen mellom fiksjon og virkelighet og i mellomrommet mellom rasjonalitet og metafysikk. Samtidig er det den helhetlige estetikken med de visuelle og taktile figurene og pyramidene, lydbildet og samhandlingen som gjør at dette er et verk som setter seg fast i meg.