Min mor, min andre

Halvveis inne i Kjersti Horns forestilling Ei kvinnes kampar og forvandlingar zoomer jeg litt ut og begynner å tenke på et essay jeg leste for mange år siden av kurator og poet Quinn Latimer. I My Mother, My Other, or Some Sort of Influence skriver hun om mødre og døtre i tillegg til blant annet Chantal Ackermans film No Home Movie der Ackerman filmet sin døende mor. Filmen fikk blandet respons da den hadde premiere, og Latimer skriver at kvinners liv har sjelden interesse om det er løsrevet fra menns, slik kan det også virke i Ei kvinnes kampar og forvandlingar.

Metamorfosens doble spill Forestillingen er basert på romanen En kvinnes frigjøring av Édouard Louis som utkom på norsk i 2022. Boken er blitt beskrevet som et ømt morsportrett om en kvinnes rett til frihet, om oppbrudd og forsoning. I forkant av premieren snakker Louis og Horn om erfaringer som kretser rundt vold, patriarkatet, klassereiser og hvorfor det er noen spørsmål i tekstene hans som korresponderer med Horns interesser i teateret og hvordan disse er like eksistensialistiske som politiske. Samtalen dras litt ut, etter hvert synes jeg de gjentar seg selv, og jeg blir lettet når jeg kan gå ned trappen og inn på scenen som er tom utover en stor filmskjerm hvor Sigrid Husjord sitter og røyker og legger kabal. Husjord har på seg en badekåpe i rød flanell, og på kjøkkenbenken står det en skurrete tv.

Emil Johnsen, som spiller sønnen, kommer inn gjennom døråpningen som en kjempe i det lille dukkehuset moren bor i. Det får meg til å tenke på leiligheten som morens room of one’s own helt bokstavelig og på paradokset i at det er morens fortelling, men sønnen som forteller. Scenografien tar altså form av morens leilighet med soverom, bad og et oppholdsrom. Husjord har først på seg badekåpe og til slutt en rød selskapskjole, og Johnsen har på seg løse joggebukser og en hettegenser over en trøye. Lyset og lyden bygger fint opp under stemninger i teksten og forsterker det filmatiske.

Husjord er stille gjennom hele forestillingen. Det er i sønnens blikk på henne at vi blir kjent med historien hennes og forstår at livet hennes har handlet om barn, menn, vold, lite penger og alkoholisme siden hun var 17 år. Hun har sittet fast i strukturer og en politikk som har gjort livet hennes til en kamp. På samme måte som sønnen går hun gjennom en metamorfose og bryter med sitt gamle liv. Samtidig som Johnsen forteller hennes historie begynner Husjord å vaske klær, henge dem opp, steke pannekaker, spise pannekaker, vaske gulv og lage kaffe. Innimellom er det en berøring fra Johnsen mot Husjord, en finger som glir over badekåpen eller en hånd mot ryggen. Bevegelsene er keitete og rommer en sorg som treffer meg mer enn når det trer et raseri eller en annen følelse over det allerede potente stoffet. Husjord gestalter moren med både stolthet og fravær, og det usagte kommer godt frem i hennes rolle fortolkning.

Selv om det er noe melankolsk over universet som blir skissert opp, blir forestillingen litt statisk. Det har også vært mitt overordnede problem med en del av Horns siste forestillinger som bruker film, det er som om jeg ikke kommer tett nok på. Selv om jeg likte oppsetningen Kristin Lavransdotter, som hun hadde regi på for noen måneder siden, der det var brukt flere virkemidler og mer variasjon i filmbildet, går grepet med film på scene litt på tomgang for meg, og jeg savner en større variasjon i bruk av mediet eller et scenisk brudd med det.

Horn, Johnsen og Louis har arbeidet sammen i flere produksjoner tidligere, og jeg lurer på hva det er som gjør at jeg kjenner meg så lite berørt av prosjektet. Som kvinne kan jeg gjenkjenne og sympatisere med erfaringene og interessen Louis har for å undersøke relasjonen mellom mor og sønn, far og sønn og forbindelsene mellom klasse, vold og patriarkatet. Jeg lurer på om den manglende berøringen delvis handler om at prosjektet fremstår som et litteraturformidlingsprosjekt hvor regissør og skuespiller helt bevisst ønsker å ta boken til scenen mens jeg lurer på hva som hadde skjedd om man ga materialet noe mer friksjon. Det er mange fine og såre scener, som når Louis som barn ikke tillot moren øyeblikk med glede da hun drakk litchilikør og hørte på Scorpions. Louis var ikke vant til å spore glede i ansiktet til moren og blir overrasket over det. Eller når han sommerjobber i landsbyen og har blindtarmbetennelse, men moren avviser det som en borgerlig følelse og ser på ham som et instrument for klasseaggresjon.

Det er sikkert både grundig tenkt gjennom og med mening, men det er også en vold og en reproduksjon i det at den eneste stemmen, fortelleren og forvalteren i hennes liv, er en mann. Louis brukte mye tid i samtalen på å fortelle oss om hvor tøft det har vært å vokse opp som homoseksuell på den franske landsbygda, og jeg betviler det ikke, men uansett hvor mye han problematiserer det, er han også en del av en patriarkalsk struktur, og det fører meg tilbake til Latimer sitt sitat om at ingen er spesielt interessert i en kvinnes liv om det er totalt løsrevet fra en manns.

På slutten av forestillingen, når vi er kommet til metamorfosen, forsvinner moren inn på badet hvor hun sminker seg, fikser håret, drikker rødvin og tar på seg en selskapskjole. Johnsen forteller om hvordan faren ikke ville omfavne sønnens invitasjon til å spise ute og tok det billigste på menyen. Moren gjorde det omvendte, hun ba om hummer, gåselever og champagne. Samtidig er hun klar over at de andre middelklassedamene i gata ser ned på henne, og hun handler på de billigste supermarkedene utenfor sentrum, noe som viser hvor vanskelig og sårbart det er å gjennomgå en transformasjon og bryte med det gamle. Lesningen andre gjør av en korresponderer ikke nødvendigvis med bildet man har av en selv.

Mor og sønn Med denne boken skriver Louis seg inn i en kanon av homofile menn som forteller historier om sin mor; Ocean Vuong, Pedro Almodovar, Roland Barthes eller Xavier Dolan har alle gjort det. Den amerikanske poeten Eileen Myles gjør det på en annen måte i sitt Barf Manifesto. Der skriver hun om det lesbiske miljøet hun er en del av og hvordan alle kvinnene søker etter et erotisk forhold til moren, men ingen vil være mor. Fordi moren ikke er mor til døtre slik de er mor til sine sønner er alle kvinnene desperate etter en mor.

Jeg tenker på det mens jeg skriver denne teksten og på hvor utrolig det er at Louis og moren forsones, at de finner tilbake til hverandre. Det er noe nesten heroisk og Hollywood-aktig over deres reise, som på mange måter ikke korresponderer med virkeligheten selv om det er nettopp det det er. Jeg tenker på om forbindelsen mellom mor og sønn ikke kan være som andre forhold, som kan brytes og legges til side. Hvorfor blir en mors kjærlighet sett på som mer varig enn noen annen form? Er kjærligheten mellom mor og sønn like voldelig som andre forhold mellom menn og kvinner, like flyktig og smertefull? I så fall kan en sønn forråde en mor akkurat som han kan forråde alle andre kvinner.

Etter forestillingen leser jeg boken raskt om igjen og tenker på et sitat av den franske forfatteren Constance Debré. Hun skriver «I don’t like to write about feelings, I like the reader to feel the feelings». Kunst skal få oss til å føle ting, og jeg lurer på om det er en overtydelighet i bearbeidelsen fra bok til scene som gjør at jeg faller litt av, men jeg er usikker på min egen lesning av forestillingen og boken.

I en tid hvor fiendtlige og forenklede forklaringer pushes ut av ulike medier er likevel forestillingen en manifestert motstand. Den nyanserer og viser oss nærbilder av et samfunn hvor klasser blir voldelig karikert, og fortellerens motstridende følelser av sympati og sårhet trer godt frem i Johnsen fortolkning. Louis, Johnsen og Horn er aldri nedlatende mot moren, men når hun spør ham om hun kan arbeide som renholder hos ham, og hans svar er å lure på om han er blitt den typen privilegerte person han pleide å mislike, blir det tydelig at forestillingen handler om ham. Han kan ikke høre hva hun sier.