Mimrestund

Cirka Teater er kjent for sine forestillinger spekket med storslagen og original scenografi. Ofte retter de seg mot barn og familier. Målgruppen til den nye forestillingen Klasserommet er imidlertid først og fremst voksne. På scenen på Rosendal Teater er rommet fylt med ting å feste øynene ved: En klynge forskjellige musikkinstrumenter er oppstilt på den ene enden av scenen, mens en stor tavle og noen miniatyrstoler dekker resten av gulvet. På gulvet er det tegnet opp noe som ligner grafer og matematiske formler med kritt, og på tavla står det “Velkommen til 1. klasse!”. Foruten to musikere, er det kun skuespiller Anne Marit Sæther på scenen. Hun personifiserer både elever, seg selv og den strenge Frøken når hun tar publikum gjennom en barneskolehverdag på 1960-tallet.

Fra salmevers til Rolling Stones Det er to tidslinjer i denne forestillingen. I den ene utspiller klasserommets små og store hendelser seg som om det var nåtid, mens den andre tar form som meta-kommentarer hvor Sæther forteller om prosessen med å lage forestillingen og minner fra barndomsårene. I arbeidet med Klasserommet har hun nemlig oppsøkt tidligere klassekamerater for å høre deres erfaringer fra barneskolen. Vi får innblikk i skøyteturer i gymmen, julespill, forelskelser og nådeløse utspørringer fra Frøken. Dette mikro-klasserommiljøet får følge av faktaopplysninger fra datidens nyhetsbilde: Musikerne Erlend Smalås og Martin Smidt forankrer fortellingen i dens samtid gjennom å nevne datoer og begivenheter, som for eksempel studentopprøret i Paris i 1968. Musikken deres er også med på å gi særpreg til forestillingen, de spiller og synger alt fra salmer og Margrethe Munthes Da klokka klang til Beatles og The Rolling Stones.

Generasjonskløft I den første delen av forestillingen, hvor Sæther introduserer konseptet og de ulike karakterene, opplever jeg at det er vanskelig å bli engasjert. Det er ikke lett å sette fingeren på hvorfor, for forestillingens kvaliteter er åpenbare: Sæthers sømløse, ekspressive og allsidige skuespill, hvor hun på elegant vis sjonglerer med den ene rollen etter den andre, er imponerende. Musikken er medrivende, og scenografien er billedskapende. Spesielt de mange, små rørstolene som Sæther stadig flytter rundt på er fine metaforer for elevene i klassen. Likevel er det en liten avgrunn mellom meg og det som skjer på scenen. Noen av poengene oppleves forutsigbare, og flere ganger får jeg følelsen av at Sæther formidler barnas verden som om det også er barn hun henvender seg til i stedet for voksne.

Kveldens publikum, derimot, er eldre enn kjernepublikummet til Rosendal Teater. De viser seg til gjengjeld å være svært mottagelige for det som utspiller seg og klukkler i møte med Sæthers minste, mimrende manøver. Jeg innser at folkene rundt meg må være de samme personene som skuespilleren gikk i klasse med for seksti år siden, og som forestillingen delvis er basert på. De er selvsagt invitert til premieren. Sånn sett får store deler av publikum en annen, langt mer personlig scenekunstopplevelse enn resten. Handlingen er riktig nok gjenkjennbar for mange, men den er ikke bearbeidet nok til å bli så mye mer enn en mimrestund. Skoleårene plasseres ikke inn i en kontekst som tilfører dem noe særlig nytt, for eksempel gjennom et tydeligere, reflekterende voksenblikk..

Barndomstraumer Forestillingen tar seg opp halvveis uti. Her kommer blant annet en dypt urovekkende og sterk scene som viser hvor grusomme barn kan være mot hverandre. Elevene i klassen til Sæther er blitt eldre, og en gjeng finner ut at de vil se om en av jentene har fått hårvekst nedentil. Det er helt tyst i salen når Sæther iscenesetter overgrepet ved å tre stol etter stol oppå den ene som ligger nederst, slik at de låser fast stolbeina hennes. Det hele akkompagneres av The Rolling Stones’ Wild Horses. Her opphører all distanse og ubehaget kjennes langt inni magen.

Selv om forestillingen også har mye humor, og denne treffer bedre i andre halvdel, er det en styrke at den viser hvor tøft det kan være på skolen, da som nå. Vi får høre om en tidligere klassekamerat som fremdeles skvetter hvis noen forsøker å ta på ham der hvor Frøken pleide å dra ham i håret. Det blir mer dynamikk i forestillingen og den løfter seg fra det snevre, litt interne klasseromsmiljøet når vi kommer til slutten av sekstiårene og Frøken må ta stilling til batikkledde kolleger, elevmedvirkning og ny pedagogikk. Klasserommet er godt teaterhåndverk, forestillingen bærer preg av at det er et erfarent team som står bak. Scenografien, som kan beskrives som relativt enkel for Cirka Teaters standard, gjør passe mye ut av seg og legger fint opp til at publikum selv kan forestille seg deler av handlingen. Likevel er forestillingen ujevn. Handlingen blir innimellom en blanding av intern og generell, og den greier ikke alltid å gjøre de barnlige temaene interessant for meg som voksen publikummer.