Midt i marerittet

Midt på scenen i Teaterkjelleren står ti mennesker sammenstuet innenfor en liten, avgrenset firkant på scenegulvet. De kan ikke gå ut av den, de er helt fanget: Tar noen av dem et skritt for langt til siden eller fram, forflytter bevegelsen seg og smitter over i hele menneskemassen. De har ikke plass til å sette seg ned, og det er knapt nok plass for dem til å snu seg til siden uten å skumpe borti sidemannen. «Jag orkar inte stå lengre», sier en. «Inte jag heller», svarer en annen. «Hur länge ska vi stå», spør en tredje. Allerede i løpet av det første minuttet av forestillingen Solitaire, blir det uhyggelig klart at menneskene har vært her en stund og at besinnelsen deres snart vil nå sin tålegrense. Nesten uten at jeg merker det begynner jeg å forestille meg hvilke handlinger og scenarioer som kan komme til å utspille seg.

Akutt og aktuell Solitaire er et av de siste verkene den svenske forfatteren og teaterregissøren Lars Norén (1944-2021) skrev før sin død. Han har en usedvanlig rikholdig produksjon å vise til som dramatiker med over 70 dramaer. Oppsetningen på Den Nationale Scene er en samproduksjon med Jupither Josephsson Theatre Company og er gjort i samarbeid med flere svenske teatre. Forestillingen hadde opprinnelig premiere på Dramaten i Stockholm i slutten av januar.

For meg som aldri har sett Norén spilt på en norsk scene og heller ikke har omfattende kunnskap om hans forfatterskap, er det slående hvordan tilfeldighetene vil ha det til at dette materialet med ett oppleves så akutt i lys av Ukraina-krigen. Det er umulig ikke å tenke på avisreportasjene fra bomberom og undergrunnsstasjoner der mennesker søker ly for luftangrepene med kjæledyr og kofferter fulle av viktige eiendeler. Selv om det ikke er noen fysiske vegger på scenen i Teaterkjelleren, medvirker det dempede lyset, designet av Ellen Ruge, og lyddesignet til Robin Auoja til å skape et inntrykk av at menneskene befinner seg under bakken. Desto mer uhyggelig er det at settingen synes å være lagt til en nær framtid. Norge er trygt, men den pågående krigen gjør likevel at tanken om atomangrep er mindre fjern enn før.

Levende mennesker i et mareritt Karakterene rikker seg ikke av flekken i løpet av den halvannen timen forestillingen varer. Med små, men effektive virkemidler i handling og dialog intensiveres følelsen av at de befinner seg i et langt, kvernende mareritt tilsynelatende uten slutt. Foruten dialoger og monologer om selve situasjonen de befinner seg i, forteller karakterene om fortiden sin og formidler sentrale minner. I tillegg vender teksten hele tiden tilbake til spørsmålet «hvorfor er vi her?», uten at det noen gang besvares. Det som er så fint med den motiviske, nærmest sirkulære strukturen med bittesmå forskyvninger, er at jeg som publikummer etter hvert faller inn i en rytme der tiden strekker seg ut, og jeg mister fullstendig grep om hvor mange minutter som har passert. Auojas lyddesign med eksempelvis ekko og lyden av regn, fører dessuten til at det innestengte rommets klaustrofobi vokser og strekker seg like mye til den grenseløse verden utenfor som inne i mørket.

Det er lite ytre handling, men til gjengjeld har regissør Sofia Jupither lyktes med å få frem et usedvanlig finstemt samspill hos ensemblet. Hvert eneste ord og hver bevegelse fremstår som fullt ut nødvendig i helheten. Det er fristende å tolke kollektivet karakterene i forestillingen utgjør som et bilde på det svenske samfunnet: En middelaldrende, barnløs kvinne, en småbarnsmor med minoritetsbakgrunn, en finsk arbeider med skulderproblemer, en pensjonert lege, en travel småbarnsfar og en sykepleier er noen av de som tilfeldigvis er stengt inne sammen. Alle er velkjente typer, og ut fra å kaste et raskt blikk på kostymene og posituren de står i får jeg umiddelbart forventninger til hvem de er, og jeg blir redd for at personportrettene skal bli karikerte. Imidlertid er det en befriende stor naturlighet og spontanitet i måten dialogene spilles på som gjør at jeg opplever personene som levende og uforutsigbare. Det gir stor nerve til materialet. Spesielt gjenkjennelig er de stadig plutselige små og store utbruddene av frustrasjon, sinne og irritasjon, samt den totale mangelen på takt og tone som ofte åpenbarer seg når flere viljer kolliderer og skal forsøke å finne sammen. Ensemblet har en sjeldent god timing.

Bekmørkt og dypt absurd Mest av alt er det den enorme absurditeten som gjør inntrykk. For det første er det dypt uhyggelig og forstyrrende hvordan de ti ikke aner hvorfor de er der, men det blir langsomt klart at de mener at noen over dem står bak det og at disse «de» kan gjøre slikt mot mennesker som dem. Det skal ha skjedd før at andre er blitt innestengt på denne måten. En rekke ytre hendelser er dessuten med på å stramme til uhyggen underveis: Lyset går av og på, papirbiter med overvåkningsbilder av dem selv drysser ned på dem, de oppdager en bøtte i det mørke rommet, og det begynner å regne før rommet til slutt langsomt går tomt for luft.

Samtidig tar teksten hele tiden omveier og begir seg ut i det komiske og eksistensielle, med hverdagslige digresjoner om alt fra skulderplager til barnløshet, til utlegninger om hvor en av personene har kjøpt luen sin, eller en anekdote om en person som sitter fast i en heis. At de ti menneskene knapt ser hverandre i mørket, og derfor sliter med å kommunisere, fører til mange komiske misforståelser. Tonen og stemningen er beckettsk, og egentlig er opplevelsen av forestillingen litt som å være på et venteværelse der folk forteller for mye om problemene sine, bare at ingen temaer er for banale til å dukke opp underveis. Det er spilt med en enorm letthet under alt alvoret som imponerer meg stort. Jeg forstår ikke helt hvordan det skjer, men plutselig sitter jeg og ler av en replikk en av karakterene uttaler rett etter at den pensjonerte legen har kvalt det døende barnet til den ene kvinnen i barmhjertighet.

Forestillingen er full av slike plutselige skift der materialet vender seg fra bekmørke situasjoner til det absurde, og publikum ler mange ganger underveis. I Jupithers regi blir det aldri platt. En lang stillhet mot forestillingens slutt, som gjerne kunne vart i minutt etter minutt, setter også en støkk i meg. Til tross for sin klaustrofobiske stemning er det utvilsomt en egen form for trøst i å være i den verdenen Solitaire portretterer.