Mer smertestillende, takk

En garasjeport med påskriften «sluttspill» heises opp med en skrapende, metallisk lyd. På innsiden er et sterilt, hvitt rom med to små vinduer, et par grå søppelkasser og en blind mann i rullestol sammen med sin tjener. Slik begynner Sluttspill på Trøndelag Teater, som opprinnelig hadde premiere i 1957, og er et av modernisten Samuel Becketts mest kjente teaterstykker.

Fire ulykkelige skjebner Den slåbrokkledde rollefiguren Hamm (Trond Peter Stamsø Munch) sitter i det som ligner en massiv chesterfield-stol i sort skinn, som igjen er festet til en slags tralle. En nokså spesialbygd rullestol altså, som med én gang gir publikum et inntrykk av Hamms forfengelighet. Forfengeligheten er imidlertid malplassert her, for vi befinner oss i en postapokalyptisk endetid hvor Hamm er avhengig av tjeneren Clovs (Jon Lockert Rohde) syn og bevegelighet for å kunne få et (begrenset) inntrykk av omverdenen. Clovs byrde er, derimot, at han ikke er i stand til å gjøre det som førstnevnte for alltid er dømt til: å sitte.

Etter hvert dukker det også opp to andre figurer på scenen. Eller mer nøyaktig, de kommer opp fra søppeldunkene. Det viser seg å være Hamms gamle mor og far, som her er hvite både i håret og huden for å understreke deres falmende tilhørighet til verden. Paret Nagg (Hallbjørn Rønning) og Nell (Wenche Strømdahl) bidrar så godt de kan med prosaiske, halvengasjerte mimringer rundt sitt kjærlighetsliv. Denne dialogen, selv om den kan være banal, fremstår som et av få allment relaterbare elementer i forestillingen. Publikums virkelighetsforankringer skal imidlertid fort svinne hen sammen med de døende Nagg og Nell.

Resignert tilværelse En seig elendighet gjennomsyrer forestillingen. De fire karakterene som befinner seg inne i det isolerte rommet er tilsynelatende de siste menneskene i en vissen verden. Ut av det ene vinduet kan Clov se havet, mens han gjennom det andre og ved bruk av kikkert studerer det uforanderlige skuet av jordoverflaten. Det virker som en selvfølge at karakterene aldri noen gang beveger seg utendørs. Hamm kommer stadig med syrlige bemerkninger, som når han drømmer om at et tenkende menneske skal komme tilbake til dem, eller ironiserer over tanken på at han og Clov skulle bli i ferd med å bety noe.

Karakterene har ingenting å ta seg til. Clov som følger motvillig Hamms ordre, dag ut og dag inn. Den gjennomgående gåten er hvorfor Clov ikke forlater Hamm. Svaret kan være av praktisk art, for på et direkte spørsmål fra Hamm om hvorfor Clov ikke dreper ham, svarer sistnevnte at han ikke har tilgang til koden til spiskammerset. Likevel virker denne forklaringen for enkel til at jeg lar meg overbevise. Her kan både kjærlighet, pliktfølelse og maktesløshet spille inn, og for den som er tilstrekkelig oppslukt fins det nok et vell av tolkningsmuligheter. Selv skal imidlertid Beckett ha uttrykt frustrasjon over folk som unødvendig skulle komplisere ting ved hans dramatikk, som det kom frem under Beckett-hyllesten Teaterhuset Avant Garden arrangerte i Trondheim i fjor.

Påvirker gjennom scenografien Det er en originaltro versjon av Sluttspill vi får se på Trøndelag Teater. Allerede i sin innledning i programmet skriver teatersjef Kristian Seltun om hvordan teateret har valgt å følge Becketts nitide sceneanvisninger. Det er nok ikke så rart, jeg vil tro at mange av de som ser forestillingen søker nettopp dette typiske «beckettske» – som også må få skinne gjennom i detaljene for å fungere. Når det gjelder Sluttspill, og sikkert mange andre av hans stykker, skal dramatikeren selv ha vært svært opptatt av at hans instruksjoner skulle følges til punkt og prikke.

Dermed binder regissør Øyvind Brandtzæg seg til Becketts premisser, på godt og vondt. Det virker imidlertid som at det først og fremst er i forbindelse med handling og dialog teateret har måttet føye seg etter rigide regler, for scenograf og kostymeansvarlig Katrin Bombe har funnet smutthull hvor hun kan prege forestillingen: Gjennom små detaljer, som at døren Clov strener inn og ut gjennom er altfor lav for ham og at han er ikledd en hettegenser med en utvasket Pusur-figur på, skapes små vindpust av subtil humor i den ellers tunge atmosfæren. Utformingen av det hvite rommet hvor alt utspiller seg, er også snedig og elegant gjort i det rommet kan skyves frem og tilbake på skinner festet til scenegulvet. Når garasjeporten heises og den firkantede boksen dras skranglende fremover mot publikum ved stykkets begynnelse, er det som selv å befinne seg i en søppelcontainer som skal tømmes på et lasteplan. Lysdesignet av Roger Indgul er et annet godt grep, her understreker lyset narrativet gjennom varierende grad av intensitet, blålighet og varme.

Krevende meningsløshet De som er noe bekjent med Becketts dramatikk, kan fort kjenne igjen den særegne, absurde og gjerne fortvilede stemningen som kleber seg til aktørene på scenen og liksom tynger dem ned, bremser dem eller gjør dem gale. Hans velkjente Vente på Godot (1953), greier på mesterlig vis å sprite opp tungsinnet og repetisjonene med snerten humor og fengslende karakterer. Not I (1972), en forestilling hvor publikum kun ser en rødmalt munn mens den i monologform lirer av seg en usammenhengende tirade, tilfører det forvirrende narrativet en kontinuerlig spenning ved å mate publikum – samt å holde tilbake – akkurat nok informasjon til at vi engasjeres.

Sluttspill, derimot, dyrker det håpløse, langdryge og platte hele veien gjennom, og kan således by på en utfordring for selv en Beckett-entusiast. Selv har jeg ikke opplevd et tilsynelatende så komplett fravær av mening i noen andre av Becketts stykker. Ingen ting synes å være av betydning, og når den innledende fascinasjonen over situasjonens absurditet avtar, kjennes det ikke som om det er noe innhold igjen. I likhet med skuespillet Catastrophe fra 1982, disker riktig nok Sluttspill opp med en avslutning som bryter med resten av handlingen. Imidlertid, etter en sammenhengende time og førti minutter med uttværet, repetitivt handlingsforløp som hele tiden ubeskjedent hinter om hva som skal skje, oppleves forestillingens siste åndedrag som et slapt sukk. Slik er det nok også ment å være. Beckett er kompromissløs her, sånn sett kompletterer forestillingen seg selv.