Mens vi venter på Ole Ivars

Dansebandkulturens gallionsfigurer har inntatt hovedstaden. Til premieren kom de trillende etter alle kunstens regler i en bandbuss full av fans. Utenfor Soria Moria tok Torshovkorpset, hvor de fleste medlemmene har Downs syndrom, imot Ole Ivars. Det var lagt til rette for seier på bortebane. Og det ble det.

Skuespillerne som for tiden regjerer på Torshovteatret, hadde ikke noe spesielt forhold til Ole Ivars fra før. I intervjuer før premieren har de fortalt at de oppdaget på nettet at bandet i år feirer sitt 50-årsjubileum. Som en sosialantropologisk ekspedisjon dro de på dansecruise på Kielferga med Ole Ivars. Og endte henført opp på dansegulvet selv.

Kongen av campingplassen Forestillingen En får væra som en er er bygd opp rundt karakterene og historiene i et tjuetall av Ole Ivars' mer enn 600 låter. Her er Kongen av campingplassen, fyren som durer rundt med en karsk i hånda og holder det hele sammen mens han stadig heiser opp olabuksa. Her er det litt slitne ekteparet som har sluppet sin 17 år gamle datter aleine ut i verden. Og i dette barnløse vakuumet kjemper kona innbitt for å fange sin litt avdabba manns oppmerksomhet. Og her er den nesten litt hamsunske fremmede som trenger inn i fellesskapet bærende på en stor hemmelighet.

Det er midtsommeraften og de venter på Ole Ivars, som Kongen har fikset til å spille opp til dans. Mens de venter, tar campinggjestene saken i egne hender og spiller ut de lett skjebneprega konfliktene ved hjelp av et representativt utvalg sanger fra bandets katalog.

Låtene er rearrangert av Simon Revholt, som har klart å pumpe en god dose kompleksitet inn i dem. Plutselig har de fått noen akkordrekker man aldri skulle tro fantes som et potensial en gang. Med et lett preg av jazz er de blitt tilført et sus av Egil Monn Iversen og NRK anno 1970, med en til tider litt masete bruk av en i overkant tilstedeværende klarinett. Både tempo og musikalsk temperatur er blitt betydelig endret flere steder. Henriette Steenstrups tolkning av Nei, så tjukk du er blitt har fått spesielt mye oppmerksomhet for den langsomme, såre, mollstemte tolkningen, som hun gjør overbevisende.

Det lille extra Handlingen er, som man kan vente, ikke av den mest komplekse sorten. Likevel har regissør Hanne Tømta og ensemblet klart å tilføre akkurat den nødvendige dosen av det dramatiske lille extra som gjør forestillingen til noe mer enn bare en låtkavalkade. Og i et landskap som er teppelagt med potensielle klisjeer har de klart å unngå den verste: Grilldressen. Bare det kjens faktisk som en lettelse!

Det er til og med blitt plass til litt metadramatikk: Bandet svikter sine fans! De ringer avbud fordi de har dobbeltbooka seg med ”noe teatergreier inni Oslo”. Her er parallellen til politikken nærliggende: Fremskrittspartiet har inntatt regjeringen. Ole Ivars har inntatt Nationaltheatret. Hva skal Folk Flest gjøre nå?

Skal man ta Ole Ivars og deres venner på ordet, er de og dansebandkulturen de representerer, selve definisjonen av lavkultur. Og tilsvarende er kultureliten i Oslo selve innbegrepet av urban arroganse som ikke vil anerkjenne det enkle og fine og folkelige uttrykket som de står for.

Men dette er det nå slutt på. – For oss oppleves dette som om det reises en statue av Ole Ivars! Det er ekstra morsomt at det blir gjort mens vi fortsatt er i full gang, sa bandets låtskriver William Kristoffersen, da det ble klart at en musikal basert på deres låter skulle settes opp på Nationaltheatret.

Utstøtt Men jeg lurer litt på hvorfor de absolutt vil tas inn i varmen. Å være utstøtt er jo en del av deres åndelige plattform. Det er det som har gitt dem energi til å holde ut i alle disse åra, der de er blitt båret gjennom landet, fra bygd til bygd, av titusener av hengivne fans. Det har vært oss mot dem. Folk flest mot eliten.

Men på premieren på Torshovteatret, i jubileumsåret for grunnloven av 1814, hadde folket og eliten funnet sammen i et lykkelig fellesskap. Kultureliten i Oslo simpelthen elsker Ole Ivars!

Men det er noe som skurrer. Slik det også gjør i Fremskrittspartiet bilde av seg selv som den lille manns forkjemper mot sentralmakten. Tillat meg å fortelle en litt annen historie.

En sommer seint på 60-tallet leide familien min ei hytte på en øy langt ute i Oslofjorden. En dag satt jeg, slik jeg pleide, og rotet i torva mens jeg dagdrømte om Beatles og å spille i band. Plutselig hørte jeg en dyp, pumpende, repeterende lyd fra et udefinerbart sted. Litt som lyden av mine egne hjerteslag når jeg lå våken om natta.

Jeg reiste meg og gikk for å finne kilden til denne lyden og havnet etter hvert på fergeleiet hvor en masse mennesker var samlet. Lengre der framme var det en opphøyd scene, og på scenen sto et band. Jeg fikk frysninger. Et ekte band! Noe sånt hadde jeg til da kun sett bilder av i POP-revyen og liknende blader. Og lyden av hjerteslagene kom fra stortromma.

Tio tusen röda rosor Bandet spilte Thore Skogmans svenske dansebandklassiker Tio tusen röda rosor, framført med lidende ansikt og hulkende stemme av vokalisten. Det var det overlegent tøffeste jeg noensinne hadde sett og hørt og jeg ble stående pal og fjetret helt til de gikk av scenen.

Litt seinere fikk jeg øye på vokalisten i utkanten av mengden. Han sto og røyket omgitt av en krets av beundrere som lidenskapelig tok til seg alt han sa. Men så skjedde det noe. Noen må ha sagt noe han ikke likte, for i neste øyeblikk hadde han tatt tak i jakkeslaget til vedkommende og plantet kneet sitt i skrittet hans, så fyren ble liggende sammenkrøket igjen på bakken mens vokalisten fortsatte å underholde hoffet sitt som om ingenting hadde skjedd.

For et sjokk! Han hadde jo nettopp stått på scenen og vært så inderlig og følsom – og tøff! Nå var han bare kald og brutal. Det rørte opp noen forvirra, eksistensielle spørsmål i meg som jeg ikke fikk noe fornuftig svar på før jeg i en noe modnere alder leste Aksel Sandemoses presise observasjon: ”Sentimentaliteten er søster til brutaliteten”.

Dansebandmafiaen Et tiår seinere var jeg og noen kompiser i ferd med å realisere drømmen om å spille i band. Åstedet var Bergen mot slutten av 70-tallet og mitt bilde av hva som var tøft var blitt et helt annet. Men spillejobber var det nesten umulig å få. Noe som kalte seg Bergen Orkesterforening hadde bukta og begge endene på det meste av det som var av spillesteder. For å få spille måtte vi selv i en periode arrangere illegalt og i all hemmelighet på til dels avsidesliggende steder. Foreningen var organisasjonen for danseband i bergensregionen. På facebooksiden ”Vi som likte Bergen Orkesterforening” presenterer de seg med følgende: ”Foreningen arbeidet aktivt for å fremme musikkinteressen i Bergen på 70-tallet”. Men vi hadde et ganske annet syn på hva denne dansebandmafiaen, som vi kalte den, ”arbeidet aktivt” for.

Dette kunne selvsagt ikke vare, og da vi endelig slapp til sto mafiaen bakerst i lokalet og så sure ut mens de bekreftet for hverandre hvor elendige vi var til å spille.

Hvor vil jeg med alt dette? Kanskje først og fremst påpeke at dansebandkulturen i lang tid slett ikke har vært så utenfor som de selv gjerne vil ha det til. Tvert imot utgjorde de selve makten i det populærmusikalske dagliglivet, en makt som de utøvde både fysisk og åndelig – for å si det sånn.

Verdien av motstand Heldigvis for oss var den motstanden vi møtte, presis det vi trengte. Man skal ikke undervurdere verdien av å ha fiender, noe Ole Ivars og deres medkjempere også har forstått. Og nå har de slått grassat tilbake. Og vunnet. Så får vi se om det går samme veien med platesalget til Ole Ivars som det gjør med meningsmålingene for Fremskrittspartiet.

I forestillingsprogrammet antyder NRKs Siss Kvamme at vi egentlig alle sammen liker Ole Ivars og at de som ikke gjør det bare later som. Nuvel. Jeg føler ikke noe påtrengende behov for å late som om jeg verken liker eller ikke liker Ole Ivars. Men jeg kjenner igjen oppriktighet og ekte spilleglede når jeg ser det. Ensemblet er på hele tiden. De elsker det de gjør, og da er det vanskelig, selv for en gretten gammal punker, å opprettholde misnøyen. Forestillingen er utsolgt ut april. Jeg tipper at den slår følge med Verdiløse menn til hovedscenen om en stund.

Følg Scenekunst.no på Facebook her.