Mennesket og maskinen

I den svenske forfatteren Karin Boyes roman Kallocain – roman fra 2000-tallet, som kom ut i 1940, utvikler kjemikeren Leo Kall et stoff som får alle som inntar det til å snakke sant. Kall lever i en dystopisk verden der alle bor under jorden på grunn av en pågående krig. Regimet utøver sterk kontroll over innbyggerne, og Boye skal ha vært inspirert både av Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i skildringene. Sannhetsserumet gjør det umulig å lyve, også om det underbevisste og om det man ikke visste at man drømte om. Gjennom forsøkene får hovedpersonen Kall et innblikk i folks drømmer og om det de tenker på, men ikke tør å si.

Jeg tenker på Boyes roman når jeg ser den Tromsø-baserte koreografen Mathilde Caeyers forestilling New Religion på Dansens hus. I informasjonsmaterialet står det at forestillingen handler om kunstig intelligens og om hvordan «kunstig intelligens kan få en gudelignende autoritet over mennesket». Jeg hadde ikke tenkt på Kallocain på mange år, men der, i de repetitive bevegelsene i et science fiction-landskap der danserne er omringet av høye vegger og beveger seg nesten likt, kom den tilbake til meg. Hos Boye er det autoritære regimer som utgjør den største frykten, ikke maskinell intelligens, men resultatet kan i begge tilfeller være en ensretting av menneskene og tankene. Forestillingen fikk meg til å tenke på forholdet mellom individet og kollektivet, mennesket og maskinen og sivilisasjon og biologi på en måte som minnet meg om Boyes mørke univers.

Dans og arkitektur Scenografien i New Religion består av en installasjon med tittelen Nevel, laget av den belgiske kunstneren Lawrence Malstaf. Den består av seks fem meter høye hvite, transparente, rektangulære konstruksjoner. Disse kan flyttes rundt på og beveger seg derfor sammen med de fem danserne somlikeverdige aktører på gulvet. Malstafs scenografi har stort fortolkningsrom, og jeg synes den får frem noen spennende perspektiver i spørsmål om forholdet mellom mennesket og arkitektur. Innledningsvis tenker jeg på konstruksjonene som antikke templer. Det at de ruver over danserne gir en følelse av storslagenhet og at konstruksjonen i seg selv har en betydning som overgår mennesket og det flyktige livet. Størrelsen og monumentaliteten i installasjonen får meg også til å tenke på The Lincoln Memorial i Washington D.C. Der sitter en statue av Abraham Lincoln i forstørret versjon inni en nyklassisistisk søylekonstruksjon og oser symbolsk makt og ideologisk sentimentalitet. Men jeg tenker også på at det kan virke som om danserne oppholder seg under jorden, som i Kallocain, eller i et romskip, som i filmen 2001 – en romodyssé, et annet science fiction-verk jeg tenker på i møte med New Religion.

I samspill med danserne blir installasjonen en interessant motvekt til kroppens fysiologi og biologiske natur. Alle danserne er kledd i lyst beige klær med stripete åpninger på ryggen (designet av Line Maher) som gir assosiasjoner til ribbein som er designet. På den måten fremhever kostymene at danserne er biologiske kropper og står i kontrast til den mekaniske installasjonen rundt dem.

Menneske og automat Når forestillingen begynner er scenen tom for mennesker, og vi får bare se installasjonen og scenelys før én aktør dukker opp i den. Alexander Aarøen Pedersen har komponert musikk som består av mange stemningsskapende elementer, men som er fleksibel og variert. Innledningsvis er den durende og litt skummel med langsomme industrielle lyder før det går over til å høres mer ut som organiske instrumenter og strykere. Senere får vi blant annet harmonisk fløytemusikk og deretter noe som høres ut som heftig rytmegitar og litt aggressiv perkusjon. Flere dansere kommer inn på scenen. De begynner å forholde seg til hverandre. Noen ganger antydes en kjærlighetsrelasjon mellom to av danserne, en annen gang en slåsskamp. Scenografien, som stadig er i bevegelse, lukker seg innimellom rundt de fem danserne. Dansen er langsom med store, myke bevegelser. Den består av hopp og løft, og partiene veksler mellom at aktørene danser hver for seg, i duetter eller synkront. Fordi installasjonens komponenter er transparente, kan vi i publikum se danserne når de befinner seg bak et av rektanglene. Det gjør at danserne gjennomgående finnes på ulike nivåer, og nærheten til publikum og relasjonen til installasjonen er hele tiden er i endring. Koreografien er presis og velgjort. Den er mangfoldig og konsistent, og danserne utfører den godt. Samtidig savner jeg at det er lagt litt mer undring inn i bevegelsesmaterialet. Sånn som jeg opplever det nå, er det få spørsmål, og forestillingen virker overbevist om sin egen utforskning av tematikken. Her finnes det potensial til å åpne fortolkningsrommet og løfte frem usikkerhetsmomentene i tematikken og frykten for fremtidens automater enda mer.

Forestillingen hadde urpremiere under Festspillene i Nord-Norge i Harstad i 2021, men i løpet av det halvannet året som har gått siden det, har kunstig intelligens fått en fornyet aktualitet på grunn av lanseringen av tjenesten ChatGPT. Plutselig er nyhetene fulle av spørsmål om hvordan utdanning og vurdering skal foregå når kunstig intelligens bare er noen tastetrykk unna elevene og studentene. Bekymringene er reelle og forståelige, ikke minst fordi den kunstige intelligensen vil fortsette å utvikle seg og etterligne menneskelig atferd bedre og bedre i årene som kommer. Men etter å ha prøvd tjenesten i ulike sammenhenger, mest for gøy, blir det allikevel tydelig for meg at kunstig intelligens, foreløpig i hvert fall, har essensielle mangler. Den mangler kreativitet og vidd, nysgjerrighet og utforskertrang og selvfølgelig også kropp og natur. Da Leo Kall utviklet sannhetsserumet sitt, oppdaget han at det sanne i mennesket lå i drømmene og ønskene. I Mathilde Caeyers’ koreografi og Lawrence Malstafs scenografi er mennesket det som finnes mellom automaten og verden. Det gjør til slutt at jeg ikke opplever forestillingen som så veldig dystopisk. Rett nok kan det være skremmende med utviklingen av intelligente maskiner, men i verket trer mennesket frem som den skapende kraft.