MELLOM SAMFUNN OG KUNST

Therese Bjørneboe sitter i juryen for prisen, som er verdens største teaterpris med sine 2,5 millioner norske kroner.

Spisset som teaterpris

Hvorfor tror du en samfunnsmessig dimensjon er forsvunnet fra retningslinjene?

– I de nye retningslinjene heter det at prisen skal honorere en person, institusjon eller organisasjon som har tilført verdensdramatikken eller teatret nye kunstneriske dimensjoner, sier Bjørneboe. – Det innebærer at prisen blir spisset som en teaterpris, og det er etter mitt syn et riktig valg. Det gjør den til en unik pris internasjonalt, samtidig som retningslinjene reflekterer inn at Ibsen var en teaterfornyer i sin samtid.

Det er liten tvil om at Heiner Goebbels er en verdig vinner av en internasjonal teaterpris. Scenespråket hans er særegent. Det er nesten feil å kalle det et språk, for Goebbels oppsøker og utforsker språkløse dimensjoner i teateret: bevegelse, akustikk, lys, rom. Men Goebbels' forestilling Eraritjaritjaka som går på Nationaltheatret i forbindelse med prisen, arbeider også med samfunnsmessige temaer: de konkrete sporene etter en helt historisk person, forfatteren og Nobelprisvinneren Elias Canetti. Hans liv spenner over nesten hele det 20. århundre, og i tekstene sine forsøkte han blant annet å forstå hvordan mennesker kan bli tiltrukket av fascisme.

I den enkelte tilskuer

Hva har juryen lagt vekt på når de har pekt ut Heiner Goebbels til prisvinner?

– Det var et ønske i juryen om å gi prisen til en kunstner som både i kraft av sitt verk og som impulsgiver er med på å utvide vårt begrep om teater. Den sosiale dimensjonen du spør om, og etterlyser, ligger etter mitt syn i at forestillingene henvender seg til tilskuerne individuelt. Goebbels gir avkall på en privilegert posisjon som fortolker av et stoff eller en litterær tekst, men forutsetter at forståelse er noe som realiseres av, eller kanskje i den enkelte tilskuer, både sanselig, mentalt og kroppslig. Det er det motsatte av å betrakte publikum som konsumister og som en masse, og kan kanskje kalles en form for motstandens estetikk.

Snur på hierarkier

– Heiner Goebbels snur på de konvensjonelle oppfatningene av de ulike komponentene i en teaterforestilling, sier Bjørneboe. – Som når det ikke medvirker skuespillere overhodet, som i Stifters Dinge, eller når orkestermusikere opptrer som skuespillere. Det er med på å riste opp i hierarkiet hvor skuespillerne forvalter en høyere form for sensibilitet gjennom sin inderligjøring av roller og tekst. Samtidig er de medvirkende på høyt teknisk nivå. I Eraritjaritjaka medvirker skuespilleren André Wilms, som mange vil kjenne fra filmene til Aki Kaurismäki (senest Le Havre), og som er en internasjonal stjerne.

Du skriver i programmet til Ibsenfestivalen at dreiningen vekk fra det samfunnsmessige i retningslinjene vitner om at den internasjonale Ibsen-prisen er blitt institusjonalisert. Hva legger du i det? Er et samfunnskritisk perspektiv forbeholdt den ikke-institusjonelle kunsten?

– Jeg skrev vel at prisen var institusjonalisert som en ren teaterpris, det var ikke ment som institusjonskritikk!

Ytringer og det postdramatiske

I forbindelse med prisutdelingen blir det 10. og 11. september arrangert et fagseminar i Ibsens fødeby Skien. Her skal både Goebbels og den tyske teaterteoretikeren Hans Thies Lehmann innlede. Lehmann står bak begrepet om det postdramatiske, som ofte blir brukt om hvordan Goebbels og andre scenekunstnere i hans generasjon likestiller de sceniske virkemidlene.

Heiner Goebbels snakker også om i intervjuet her på Scenekunst.no at hans måte å arbeide scenisk på, henger sammen med noe kontrapunktisk: å formulere og iscenesette motstemmer.

Er det forskjell på å tenke motstemmer på denne måten, og å likestille virkemidlene som Lehmann snakker om, som gir tilskueren større frihet til å velge hva hun vil følge med på? Kan det være vanskeligere å få sagt noe fra et postdramatisk utgangspunkt?

– I postdramatisk teater mangler det et sentralperspektiv eller en privilegert synsvinkel. Men ulike dramatikere og iscenesettere, fra Elfriede Jelinek til for eksempel norske Tore Vagn Lid, viser jo at det likevel er mulig å si noe politisk, og øve kritikk for eksempel i forhold til hva som fortrenges fra historien. Begge disse har mye på hjertet! Det er fortsatt rom for individuelt temperament, og for å være personlig, sier Therese Bjørneboe.

Å løfte fram det ukjente

Hvilken betydning har en stor internasjonal teaterpris som Ibsen-prisen på hjemmebane i norsk teater?

– Det er det fortsatt vanskelig å svare på, men som med valget av Goebbels, har slike priser en viktig tilleggsfunksjon i forhold til å løfte frem kunstnere som vil være ukjente for mange fra før. Slik har den også en form for «oppdragende» funksjon, om man vil. Jeg håper naturligvis også på at den stimulerer til økt interesse for teater.