Med et granskende blikk

Da jeg begynte å lese originalmanuset til De må føde oss eller pule oss for å elske oss, ble jeg først irritert over den fragmentariske formen, de uferdige partiene og den tilsynelatende tilfeldige rekkefølgen de forskjellige tekstbitene sto i. Men litt etter litt skjedde det noe i møtet med den norsk-gambiske scenekunstneren, dramatikeren og forfatteren Camara Lundestad Joofs tekst: De ulike bildene, monologene og dialogene begynte å blande seg i meg etter at jeg hadde lukket boka. Jeg var ferdig med å lese, men teksten fortsatte likevel.

På mange måter tenker jeg at en sånn tekst må være en drøm for regissører, skuespillere og teater å bryne seg på. Selv om det er lite ytre handling, er Joofs tekst full av virkelighetsnært, konkret, muntlig språk og dialoger som er som skapt for teaterscenen. Samtidig gir sprangene i tid og rom mye frihet når man skal gjøre en iscenesettelse av materialet. Verket hadde urpremiere i Ole Johan Skjelbreds regi på Nationaltheatrets scene Torshovteatret i 2021, og teksten vant Heddaprisen for beste scenetekst samme år. Den ble også nominert til Den nasjonale Ibsenprisen året etter. Ibsensprisens prisutdelingsarrangement skapte reaksjoner da et utdrag fra Lundestad Joofs tekst, som tematiserer hennes erfaringer med rasisme som melaninrik i det norske samfunnet, ble fremført av tre hvite skuespillere. Med andre ord har teksten allerede grepet inn i verden rundt seg på flere plan når regissør Nina Wester gjør sin nye og utvidede versjon på Den Nationale Scene.

Monumentalt og hverdagslig I teksten blir Joofs vanskelige forhold til den hvite kvinnen grundig utforsket. Teksten spenner fra vonde samtaler om rasisme, til satiriske tirader om hvite, selvopptatte kvinner som er engasjert i barna i Moria og antirasisme, til hverdagslige utvekslinger om porno, om å bli skuffet over sin kvinnelige kjæreste som mener det er best med en hvit donor for at det kommende barnet skal slippe å både være svart og ha lesbiske foreldre. Midt inne i alt dette: Tirader om samfunnsdebatten og frustrasjonen over å bli satt i bås som for sint eller som offer, og plutselig ubehagelige mareritt om de hvites overgrep mot fargede i kolonitiden. Personlige erfaringer og politiske spørsmål veves inn i hverandre.

Daniel Åkerstrøm-Steens scenografi er monumental og ladet: Veggene på scenen er malt for å skape en illusjon av at de er laget av hvit marmor og på hver sin side av scenerommet står det tre-fire søyler. I scenens bakvegg er det en åpning inn til enda et litt mindre rom. Den hvite marmoren fra antikkens tid er selve symbolet på renhet og på noe opphøyd, og scenografien gir scenerommet et høytidelig og nesten religiøst preg. Imidlertid står både Anne Elisabeth Bergendahls lysdesign og regissør Nina Westers virkemiddelbruk i vellykket og effektiv kontrast til scenerommet og skaper en interessant dynamikk. Wester lar for eksempel skuespillerne Jae Nyamburah og Nosizwe Baqwa gjøre hverdagslige ting som å slappe av i saccosekker mens de drikker øl og spiser potetgull. Bergendahls lyssetting er på sin side ofte i skrikende farger som grønt og rosa og får meg til å tenke at scenen likner mer på en nattklubb enn et staselig og seremonielt forsamlingslokale.

Som to gode venninner Westers iscenesettelse skaper en opplevelse av at jeg lytter til bruddstykker av mange forskjellige samtaler mellom to gode venninner. Nyamburah og Baqwa snakker med hverandre og med publikum, og de gransker alle sammen fra mange perspektiver. Allerede fra første øyeblikk, når de sitter på hver sin stol i litt for store, grå tweeddresser med røde singleter under og ser rett på oss, etableres en intens kontakt med publikum som de opprettholder gjennom hele forestillingen. Det solide samspillet mellom de to er suggererende å være vitne til og uanstrengt turnerer de replikkene og de hyppige stemningsskiftene underveis. Dette er en forestilling som vrir og vender seg fra dypt alvor i det ene sekundet, til humor og overdrivelser i det neste. Dramaturgisk er det få hvileskjær, tempoet er raskt og overgangene mellom scenene er sømløse.

Westers regi forsterker og spiller på den uforutsigbarheten som ligger i teksten. Ikke bare gir oppsetningen mye plass til skuespillerne ved å la dem utnytte alle nivåer i rommet, her tas rekvisitter og teatrale virkemidler i bruk hele veien for å blåse opp og forstørre det karikerte i situasjonene. Den hvite kvinnen fremstilles som en full, skrikende ufyselig dame med langt lyst hår som synger skjærende falskt til Beyoncés hit «Halo», og på et tidspunkt går Nyamburah og Baqwa ut blant publikum og parodierer kulturmannen ved å sjekke opp utvalgte publikummere. Det oppstår flere ganger en komisk kontrast mellom handlingene som utføres på scenen og samtalen de to kvinnene har. Når de snakker om seksualitet og makt, er det mens de triller ut en tralle med frukt og grønnsaker og en blender. De kutter og skreller, og når den ene forteller om sexen hun har hatt, gjør hun det mens hun smiler fornøyd, trykker hardt på knappen på blenderen og den durer i vei. På et annet tidspunkt sitter de synkront henslengt på gulvet med hvite badehåndklær på hodet, ansiktsmasker og agurker på øynene mens de snakker om hvordan den enes mor kjenner seg svart selv om hun egentlig er lys i huden.

Mer plass til raseriet? Samtidig utgjør flere sekvenser en sterk motsats til det komiske og overdrevne: Ofte bader scenen i rosa og grønt scenelys mens skuespillerne griper en mikrofon og forteller ufiltrert om sitt eget raseri. Scenene der Baqwa live-filmer seg selv på scenens bakrom mens hun projiseres på sceneveggen er også kilde til et dirrende ubehag som stadig kommer i små stikk: I scenene forteller hun om hvordan hun står i en heis og er vitne til overgrep mot sine egne. Likevel får jeg aldri helt muligheten til å hvile i det stikkende raseriet og det som er ordentlig vondt. Blant annet brukes det stadig små musikksnutter til å fylle inn hullene mellom sceneskiftene, og dette virkemiddelet blir for meg talende for det jeg synes er svakheten ved oppsetningen – at den ikke tar seg nok tid underveis til å la alvoret få vare – til å la ordene få virke i teaterrommet sammen med publikum.

Først mot slutten får vi være i det vonde når en ladet konfrontasjon mellom skuespillerne utspiller seg. Resultatet er teater som griper inn i virkeligheten her og nå. «Hva vil du ha? Hva vil du ha?» gjentar Baqwa til Nyamburah som først raser og slenger stoler rundt seg. Baqwa svarer at hun vil ha det samme som den hvite kvinnen: «Jeg vil ha alt som er hennes! Jeg vil at noen skal beskytte min uskyldighet, kaste folk ut fra toalettet og separere dem for meg […] jeg vil at noen skal gå til valg for mine rettigheter selv om det betyr at noen mister sine FOR MEG!». «Hver gang du går inn i et hvitt rom vurderer du alle – for hvem vil stille seg bak deg?», sier hun gråtende. For meg handler scenen om hvordan fraværet av trygghetsfølelse er en så gjennomgripende og grunnleggende erfaring som sitter i kroppen at den ikke kan viskes vekk. I denne scenen blir det umulige landskapet og posisjonen den melaninrike kvinnen navigerer i ekstra synlig. Hun får ikke være et ordentlig offer, men har heller ikke tilgang til de samme privilegiene som den hvite kvinnen. Dette granskende blikket Joof retter mot seg selv utgjør på mange måter kjernen og sprengstoffet i teksten til De må føde oss eller pule oss for å elske oss. Forestillingen lykkes i å overlate til publikum å finne svarene selv og lage sin egen dramaturgi.