Med døden som nabo

Hvordan bedømmer man et verk som er mer emosjonelt enn estetisk utfordrende? Forrige uke arrangerte Det Norske Teatret en minifestival de kalte Arts Resistance Festival med gjestespill fra ukrainske kunstnere. To kvelder viste de forestillingen Danse Macabre av Dakh Daughters og regissør Vlad Troitskyi der seks kvinner forteller, synger og danser om krigen. Danse Macabre betegner egentlig en middelaldersk karnevalesk dødsdans, og i forestillingen får dansen et håpløst uttrykk knyttet til konkret død. I tillegg holdt teatret åpent hele natt til fredag under Bomb Shelter Night.

Jeg skulle anmelde Danse Macabre. Men da forestillingen var slutt kjente jeg at kritikergjerningen kom litt til kort. Jeg kunne godt påpeke hva jeg opplevde som både styrker og svakheter i forestillingen på helt vanlig vis, men i møte med mennesker som har flyktet fra krig og som ønsker å fortelle oss som slipper om krigen og om hvordan det føles å leve i eksil, føltes det fort irrelevant å påpeke kvalitetsbrister. Dette kommer særlig av at forestillingen er helt umulig ikke å la seg berøre av, og hvilke kvalitetskriterier bedømmer vi teatret ut fra når konteksten og lidelsen det er en del av spiller en større rolle enn det som skjer på scenen? Betyr kvalitet egentlig noe som helst i møte med det som virkelig betyr noe, og kan teater egentlig bidra med noe i møte med krigen?

Når forestillingen begynner er alle kvinnene på scenen utstyrt med klovnesminke, og de slår an tonen med musikksjangeren jeg har lyst til å kalle russisk punk, en egen melodiøs, rå og aggressiv rockemusikk jeg har hørt mye i Russland, men som i dette tilfellet ikke må kalles russisk, men ukrainsk. I tillegg til bandoppsettet består scenografien for det meste av lykter og en rekke trillekofferter som har påmonterte fronter som ser ut som boligblokker. Når de triller rundt på disse koffertene, er det som om de triller rundt på hele levde liv. Over høyttalerne får vi høre utdrag fra Jobs bok fra Bibelen i tillegg til flere vitnemål med kvinners krigserfaringer. Det var mange pene bilder og sterke historier, men hvis jeg skulle anmelde det, ville jeg være nødt til å si at jeg syntes det var litt utbrukte visuelle virkemidler og at det dramaturgisk var ensidig. Dette er imidlertid en helt irrelevant kritikk for et prosjekt som er så mye mer enn et forsøk på å lage godt teater.

Jeg hadde flere spørsmål enn svar og bestemte meg for heller å diskutere problemstillingene med Det Norske Teatrets dramaturg, Anders Hasmo, som fortalte litt om bakgrunnen til prosjektet, omhvordan det kom i stand og hva som har vært Det Norske Teatrets ønsker med det, og som ble med på en diskusjon om teatrets rolle i samfunnskriser:

– Det Norske Teatret var representert på en teaterkonferanse i regi av Europeian Theater Convention (ETC) i Praha i mai, bare halvannen måned etter Russlands fullskala invasjon. Mye av programmet på konferansen handlet om Ukraina, og det var lagt opp til samtaler om hvordan vi som europeisk teaterfellesskap kunne støtte ukrainske kollegaer. De ukrainske scenekunstnerne formidlet en veldig tydelig melding om at de var glade for all symbolsk støtte, men at de trengte hjelp. De trengte hjelp til å fortelle historiene sine og til å spille det teatret de hadde laget. Det gjorde enormt inntrykk. For hvordan kan eller skal norske teatre forholde segtil at det er krig i Europa? Det finnes ulike strategier for hvordan man skal angripe problemstillingen. For Det Norske Teatrets del ønsket vi å undersøke om det var mulig å svare på den direkte appellen og gi dem en arena. Dakh Daughters har helt siden 2014 vært opptatt av den politiske situasjonen i Ukraina, og Vlad er en av de som har jobbet mye med tematikken. De fortalte de oss om Danse Macabre som de har satt sammen på kort tid i Frankrike der de er i eksil. Forestillingen skal på turné flere steder i verden, men siden de fleste europeiske teatre er stengt i august, så vi et smutthull der vi kunne få til å vise forestillingen allerede nå. Det andre var at de ønsket å skape samprosjekt, og Vlad presenterte en pilot på Bomb Shelter Night. Et prosjekt der publikum søker ly i teatret natten gjennom for å undersøke bomberommets dramaturgi, og der både ukrainske og norske aktører bidrar. Ukrainerne snakker om bomberommet som et demokratisk sted der mennesker fra alle samfunnslag samles i redsel, frykt og venting. Teatret har valgt å donere billettinntektene uavkortet til ukrainske barnefamilier som er igjen i Ukraina. De ukrainske kunstnerne arbeider aktivt med det de kaller art resistance og mener at kunsten har en særlig viktig oppgave til å skape innsikt som kan gi mennesker et annet forhold til hva som skjer.

Vi som liker teater vil gjerne tro at teater har en viktig funksjon. Vi snakker mye om teatrets demokratiske funksjon og om betydningen det har at mennesker kommer sammen i et rom og møtes i kunsten. Jeg tror også på disse tingene. Men samtidig føler jeg ofte at teatret ikke leverer i det faktiske kunstrommet. Dette var en forestilling som traff meg på mange måter, og det var umulig å være helt uberørt, men jeg følte allikevel et behov for å stille spørsmål om hva det er teatret bidrar med her som andre kunstformer eller journalistikk ikke kan. Én ting er solidaritetsprosjektet, men har teatret som kunstart en faktisk betydning, og på hvilken måte tenker du at dette verket betyr noe for publikum i Oslo nå?

De har valgt å ta utgangspunkt i Danse Macabre og har laget en cabaret om det å leve med døden som nabo. Det er en kvinnegruppe, og det er det av en grunn fordi mennene har måttet bli igjen, og så beretter de sine historier fra scenen. Forestillingen har flere sterke tegn som kofferter og hus som kollapser. Jeg ser en ærlighet og råskap i det. Jeg opplever at forestillingen får meg til å komme tettere på noe, på en annen måte enn det en dokumentarist eller journalist kan gjøre, for gjennom teaterrommet blir jeg hele tiden observant på hvordan jeg selv forholder meg til det jeg ser og hører. Det krever at jeg hele tiden tar stilling, jeg kan ikke scrolle meg forbi.

Det tenkte jeg også på mens jeg var i teatersalen. Jo lenger denne krigen har vart, jo mer scroller jeg forbi nyhetssakene, men selv da jeg syntes teaterforestillingen ikke lyktes helt, kunne jeg ikke scrolle meg forbi. Så jeg var glad for at jeg var der og at jeg ble fortalt de historiene, og de krevde oppmerksomheten min, og det gjelder jo egentlig alt teater.

Nei, du får ikke muligheten til å scrolle forbi. Og så synes jeg at det er noen sterke vitnemål som kommer frem. Jeg blir sterkt berørt av fortellingene om å kjenne på skyld for å ha dratt. Det er en sterk vilje og en akutt nødvendighet for å formidle. Dette gir etter min mening en eksplosiv kraft i forestillingen. Et trykk som tilfører forestillingen en rekke kvaliteter. Danse Macabre gir meg et annet forhold til krigen enn det jeg har fått andre steder, noe som peker på teaterets unike rom. Den tilfører noe, så når jeg nå får opp nyhetshendelser fra Ukraina i feeden min, så har jeg noen andre og konkrete erfaringer med meg. Den kroppslige og fysiske erfaringen man får i teaterrommet opplever jeg ikke like sterkt når jeg for eksempel forholder meg til informasjon gjennom nyheter.

Som kritiker møter man ofte på problemstillingene om hva som er godt og dårlig teater, og det er aldri to streker under svaret når det spørres om kvalitet. Men en av grunnene til at jeg syntes det var særlig vanskelig denne gangen, var at konteksten blir så altoverskyggende. Jeg synes det er litt unødvendig å si, men jeg opplevde noen av de teatrale virkemidlene som litt utbrukte, og det fikk meg igjen til å tenke at det jo ikke betyr noe i det store og det hele, det er helt irrelevant for budskapet hva jeg synes om virkemidlene. Er det et verk som kan vurderes uten kontekst, og er det noen vits?

Det er et spennende tema, men det er også veldig vanskelig. Men for å snu på det: Fokuserer vi kanskje for sjelden på kontekst i teater? Her er konteksten så tydelig, den er ikke subtil. Hans-Thies Lehmann spurte i en artikkel «hva var det egentlig vi ville med å lage teater?» Kontekst er alltid viktig, men her blir den enda tydeligere enn vi er vant til. Hvorfor har dette verket betydning akkurat her og nå? Krigen i Europa skaper nå nye forestillinger, nye estetiker og nye utrykk, noe Dakh Daughters også gjør gjennom den sterke musikken. Jeg opplever at det er en sterk musikalsk cabaret med høy kvalitet.

Men har det da bare verdi akkurat her og nå? Hadde denne forestillingen handlet om en annen krig, om andre verdenskrig for eksempel, hadde jeg syntes forestillingen var platt og lite nyskapende. Men da hadde konteksten vært langt unna i tid og ikke handlet direkte om de menneskene som stod på scenen. Jeg syntes den lille monologen mot slutten av Danse Macabre der den ene aktøren snakker om å representere de som er igjen, de som er blitt drept, voldtatt og torturert og de som har mistet sine nære samtidig som hun er trygg i eksil og føler på skyld knyttet til det, var det aller sterkeste. Det føltes som om monologen kom fra hjertet, fra den faktiske personen på scenen, ikke en innøvd karakter. Men hva slags teater har vi hvis det betyr noe bare hvis det ikke er et skille mellom skuespiller og karakter?

Dette er en kjent problemstilling fra for eksempel borgersceneprosjekter. Jeg var med som dramaturg på den første forestillingen til det som nå heter Bergen Borgerscene, Det var en gang et menneske. Jeg husker jo alle de debattene vi hadde på Den Nationale Scene på det tidspunktet. Reaksjonene fra skuespillerne varierte fra de som mente at det var det næreste og varmeste de hadde sett til de som mente at det ikke var teater. Det ligger mange elementer i borgerscenen også. Men teatret skal også være en arena der mennesker kan formidle den historien de trenger å formidle akkurat her og nå. Pirandello rører jo også i denne gryta med Seks personer søker en forfatter. Prosjekter som Danse Macabre, eller for å ta et annet eksempel, Ways of Seeing, bruker scenen som en ytringsarena sammen med sterke teatrale virkemidler. Jeg tror det tilfører en ærlighet som berører mange.

Men hva betyr kvalitet og teatrale virkemidler for å få det til? Hva betyr estetikken i skapelsen av denne ytringsarenaen?

Det betyr jo noe hvilken kontekst en er laget i, og det kommer vi ikke bort fra her. Forestillingen viser hvordan de scenisk behandler den brutale og umenneskelige virkeligheten de står i nå. Det er et kollektivt arbeid som kommer ut av et ønske om å ville gjøre noe og berøre noen og bruke teatret som en arena. Og så har de tatt utgangspunkt i Danse Macabre som jeg mener er et signal. Hvordan ser Danse Macabre ut for oss her, nå, i dag? Og så har de valgt noen virkemidler. Det er interessant som kunstprosjekt hvordan de velger virkemidler de best tenker kan fortelle og gi følelsen av virkeligheten de står i. Det er en ærlighet og en råskap i forestillingen som de har laget på rekordtid, innpakket i en estetikk som også kanskje ligger litt lenger vekk fra det vi er vant til.