Maskulint og menneskelig

Jeg er ikke redd for å innrømme at ordet «folkedans» får ganske typiske bilder til å dukke opp i hodet mitt: Svette forsamlingslokaler, norske bunader og hallingdans med menn som gjør akrobatiske krumspring. Hallingkastet utpeker seg som det store høydepunktet: Et rundkast der danseren spenner føttene for å sparke ned en lue som holdes faretruende høyt oppe på en stang. Selv om folkedansen er imponerende og representerer en viktig del av norske tradisjoner, kjenner jeg en grunnleggende uvilje i møtet med den. Sannsynligvis er det litt fordi jeg synes det er noe avleggs med hallingen spesielt, ettersom dansen i grunn ser ut til å handle om å tøffe seg og kapre de mest populære damene. Parallellen til for eksempel breakdance er åpenbar, men så er det noe med bunadene og musikken og hele settingen som gjør meg flau. Et besøk på Raulandsakademiet med formål om å få en innføring i folkedans da jeg gikk på videregående, gjør heller ikke saken bedre. Å bevege seg i ring med svikt i knærne og håndtere den ujevne takten til ornamentert hardingfelemusikk er en ganske umulig øvelse for en som totalt mangler koordinasjonsevne.

Heldigvis finnes det mange slags tilnærminger til fenomenet som beveger seg utover de fordommene man selv sitter inne med. Dansekompaniet Kartellet er i så måte et godt eksempel på hvordan folkedans kan tjene som fruktbart utgangspunkt og springbrett for å lage scenekunst som åpner rommet rundt hva slik dans kan være og hvilke kontekster den kan skape og være del av. Kartellet ble initiert av koreograf og danser Sigurd Johan Heide i 2012 og kompaniet vant blant annet dansekritikerprisen 2015/2016 for forestillingen Doppler. Forestillingen Kan du komme ned og hente meg igjen? er en nypremiere av Kan du komme ned og hente meg? som opprinnelig ble vist i 2014. Konseptet er både enkelt, inkluderende og tilgjengelig: to menn i sorte dresser danser alene og med hverandre foran, mellom og bak publikum. Koreografien bygger på noen grunntrinn fra folkedansen og er minimalistisk og ren, uten kompliserte detaljer. Når utøverne Sigurd Johan Heide og Inge Martin Helgesen ikke danser forskjellige varianter av vals med hverandre eller går i voldsom og lekende duell, danser de rundt seg selv med enkle grunntrinn.

Musikk og dans i symbiose Forestillingen spilles i Torvsalen i Gamle Bergen, et friluftsmuseum i bydelen Sandviken. Museet er en rekonstruert by, og har over 55 trehus fra 17-, 18- og 1900-tallet som opprinnelig har stått i Bergen sentrum. Torvsalen er opprinnelig et gammelt bedehus med kirkebenker langs veggene og et galleri som strekker seg rundt hele lokalet. For anledningen er publikum plassert på stolrader om hverandre i en sirkel med flere åpninger. Heide og Helgesen beveger seg på gulvet i midten av publikum og rundt i rommet. Omgivelsene er som skapt for forestillingens intime format og akustikken kunne vel knapt vært bedre.

Minst like viktig som de to dansernes fysiske tilstedeværelse, er også musiker og komponist Benjamin Mørks nærvær i rommet. Han har samarbeidet med Kartellet før, men spilte ikke i den opprinnelige versjonen av forestillingen. Han spiller egenkomponert, live musikk til dansen på et mekanisk piano der han har fjernet løse og unødvendige deler slik at lydene fra innsiden av pianoet kan høres ved hjelp av hjemmelagede mikrofoner. Det gir klangen en egen kvalitet og tekstur der slagene av tangentene kan høres når de trykkes ned. Musikken spenner fra melodiøs vals med impulser fra jazz- og folkemusikk til rytmiske og stramme basslinjer spilt i pianoets dypeste register, med temaer som repeteres og varieres.

Samspillet mellom Mørk, Heide og Helgesen er symbiotisk og stramt, og resultatet er at musikken kjennes som en integrert del av dansen og omvendt. Pusten, stønnene og trampingen fra Heide og Helgesen er minst like mye et element i Mørks komposisjoner som selve lyden av pianoet. Når Mørk spiller en dyp og taktfast basslinje mens Heide og Helgesen lekent jager etter hverandre mellom stolradene blant publikum, skaper de en dramaturgisk spenning som er altoppslukende Tom og Jerry-aktig. Forestillingens sykliske og repetitive oppbygning der dans og musikk veksler mellom voldsom lek og rolige partier der Heide og Helgesen danser vals med hverandre, hadde neppe fungert så godt om det ikke var nettopp for de tre utøvernes overskudd, timing og finslipte, nyanserte samspill.

Fra maskulin voldsomhet til varsomhet Foruten nærværet og tilstedeværelsen som preger utøvernes tilnærming til materialet og rommet, er en av de fremste kvalitetene etter min mening hvordan forestillingen synliggjør forskjellige aspekter ved det maskuline. Sekvensene er ladet med eksplosiv kraft når Heide og Helgesen jager hverandre. De leker katt og mus mellom stolradene, løfter hverandre opp, slåss i knokekamp og når de kaster hverandre rundt i bryting slik at de nesten faller overende er det kroneksempelet på det mannlige – en velkjent idé om den sterke mannen som krever sin respekt fra andre. Kontrasten til de varsomme sekvensene med rolig vals der utøverne holder rundt hverandre, danser tett i tett eller lener kroppene inntil hverandre blir desto sterkere som følge av voldsomheten i de andre delene.

Til tross for at jeg har vært på flere danseforestillinger de siste årene som har vist mangfoldet i både representasjon av kjønn og maskulinitet, blir jeg likevel overrasket over hvor uvanlig det oppleves å se to menn holde rundt hverandre i sakte dans. Jeg tror det delvis skyldes at det formspråket kompaniet låner fra er så tradisjonsbundet at når to menn danser vals med en slik selvfølgelighet og naturlighet bryter det med noen grunnleggende forventninger til sjangeren. Jeg tror også det skyldes at utøverne viser en varhet, ømhet og sårbarhet i dansen som intensiveres av at vi i publikum sitter så nært og involveres underveis. Samtidig er dansen her uttrykk for noe fundamentalt menneskelig som beveger seg hinsides kjønnskategorier.

Å gjøre sammen En rekke grep som bryter ned skillet mellom publikum og utøvere får meg til å tenke at forestillingen dypest sett handler om forskjellige måter å være sammen på. Det er akkurat som om en del av den sosiale dimensjonen jeg forbinder med folkemusikk og folkedans er videreført og innarbeidet i det kunstneriske uttrykket. Utøvernes bruk av rommet og kontakten som etableres idet de danser rundt og mellom publikum, setter seg på fanget til flere publikummere underveis i en slags sisten-lek der fanget er fritt, byr opp et par tilskuere til dans, på slutten får flere til å reise seg for å danse sammen og setter seg ned blant oss for å lytte til Mørks musikk, gjør at det oppstår en nærhet man må forholde seg til som publikummer enten man vil eller ikke. Måten jeg involveres på som tilskuer kjennes likevel ikke påtvunget, men helt naturlig. At forestillingen i stor grad baserer seg på samspillet med publikum, vil nødvendigvis føre til at den endrer seg fra gang til gang avhengig av rommet og tilskuerne, men det er lett å se for seg at utøverne vil falle inn i et slags spor, en måte å fremføre materialet på. I forlengelsen av det er det i grunn bare en eneste ting jeg har å utsette på denne knapt 35 minutter lange, energiske og fengende forestillingen: Jeg ønsker meg en større vilje til å ta sjanser, bevege seg mot grensen for hva man mestrer og et forsøk på å utvide rommet som åpner seg i møtet med publikum enda litt til.