Mangfold på scene, lerret og skjerm!

Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA), Norsk Skuespillersenter og Norsk Skuespillerforbund inviterte til bransjesamtale 18. november. Scenekunst- og filmbransjen hadde fått invitasjon til å komme. I tillegg hadde arrangørene invitert politikere, inkludert kulturminister Trettebergstuen. De fleste skuespillere som holdes utenfor arbeidsmarkedet har minoritetsbakgrunn. Hvorfor det blir sånn og hvilke ledd og systematiske strategier som ligger til grunn for denne skjevfordelingen var utgangspunktet for samtalen.

Jeg var selv invitert til å holde et 5 minutter kort innlegg. Først fortalte Terese Mungai-Foyn om sin lange kamp for å bli skuespiller, og hvordan hun nå etter 20 år igjen er på skolebenken som registudent ved KHiO. Hun ser også at det har vært forbedringer i bransjen, men der det fortsatt er rom for forbedringer. Cliff Moustache snakket om betydningen av utdanning som rommer mer en eurosentrisk teori og dramatikk. Teatersjef ved Kilden Teater, Valborg Frøysnes, fortalte om hvordan hun i sine to år i sjefsstolen aktivt har jobbet for mangfold, og hvordan det er lett å begå feilen med å velge det mest lettvinte. Men hun snakket også om hvordan man kan komme berøringsangsten i møte i form av samtaler og bevisstgjøring.

Det var en gjenganger at flere av talerne startet som skuespillere i en ekskluderende kulturbransje som tvang dem til å skifte karriere og bli regissør, castingansvarlig, produsent eller journalist. Mungai-Foyn påpekte at mange har falt fra i løpet av de siste 20 årene, og svært få kunstnere har blitt igjen med håp og forsøk på å forbedre bransjen. Penda Faahl jobber innenfor casting i film som en direkte konsekvens av ikke å bli tilbudt roller som utdannet skuespiller fra England. Hun fikk roller som ape, gangster og prostituert i stedet for å spille Ibsens Nora eller en hvilken som helst annen fiktiv karakter. Da fikk hun nok og tok valget om å prøve å påvirke i et annet ledd som castingansvarlig.

De som tok seg tid til å komme og høre på våre innlegg ble godt lagt merke til. At teatersjefen ved Det Norske Teatret kom med sitt fulltallige dramaturgiat betyr mye for mange skuespillere – men teateret har også aktivt tatt konkrete grep i både programmering og ansettelse av skuespillere med en synlig minoritet blant annet gjennom skuespillerutdanningen Det Multinorske. Det var generelt et godt oppmøte fra mange teaterinstitusjoner. Men fraværet fra andre institusjoner og kulturministeren ble derfor større – særlig etter at hun la ut et Facebook-innlegg avbildet med Camara Lundestad Joof med anbefaling om å se hennes forestilling De må føde oss eller pule oss for å elske oss.

Jeg er enig i at Joofs stemme er av stor betydning – men når Trettebergstuen likevel hadde tid til å diskutere mulighetene for å øke mangfoldet i kulturbransjen, hvorfor takket hun ikke ja til SKUDAs invitasjon til dette arrangementet og kom oss i møte? Hvorfor prioritere å møte én stemme når hun kunne møtt flere, stilt forsamlingen spørsmål og fått svar på hva flere av de hun har ansvar for mener må forbedres for å få til en raskere endring.

Likestilling og likeverd Da min tur kom til å ta ordet hadde jeg forberedt talen min med håp om at kultur- og likestillingsministeren satt i salen. Det gjorde hun ikke, men jeg hadde skrevet ned ordene mine på forhånd. Her er den korte talen gjengitt:

«Ved neste bransjesamtale håper jeg vi kan tilføye ordene likestilling og likeverd til ordet mangfold. Til dere med betydningsfull makt: Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen, Kulturrådet, teatersjefer og kunstneriske ledere. Regissører, produsenter, dramaturger og andre innen scenekunst og norsk film og TV. Ved neste bransjesamtale ønsker jeg meg følgende:

Nummer 1: Øremerkede stillingshjemler i samtlige institusjoner for stillinger som nettopp skal sørge for mangfold, likestilling og likeverd. Hvorfor det? Jo, en tendens jeg som arbeidssøkende – men som smykker meg med tittelen frilanser – biter meg merke i er hvor utrolig korte de såkalt mangfoldssatsningene er i både film og scenekunst de gangene disse stillingene lyses ut. Fem/seks måneder eller ett år. Det er altfor lite tid til å faktisk utrette noe som helst. En kan utrette noe for en kort periode. Men det er det. En får ikke sørge for kontinuitet eller øke mangfoldet i kulturbransjen. Pengene må komme fra politisk hold – her snakker jeg direkte til deg, Anette Trettebergstuen. Det er lettere – selv om det er vanskelig nok – å påpeke konkrete systematiske tendenser som leder til diskriminering og rasisme i eksempelvis et institusjonsteater eller TV/filmproduksjon om en som meg har en fast stilling enn et vikariat.

Nummer 2: Dra på kurs i mangfoldskompetanse. Jeg snakker til dere, teatersjefer og kunstneriske ledere, regissører, produsenter, dramaturger og så videre. Ta med deg tre-fire hvite kolleger. Etter kurset kan dere lage en mangfoldspolicy. Den bør inneholde konkretiserte og nedskrevne strategier for hvordan deres institusjon skal sørge for økt mangfold. Det betyr at staben bak scenen og filmkameraet også må gjenspeile samfunnet i større grad enn den gjør nå. Det betyr at ansettelsesprosesser for de stillingene bak scenen og kameraet også må telle antall flerkulturelle, etniske minoriteter, nasjonale minoriteter, urbefolkning og de med en funksjonshemning og annet som er kvalifiserte kandidater og som bør (men noen ganger ikke blir) kalt inn til intervju ved en stillingsutlysning. Ja, jeg snakker om å tilrettelegge for bedre og mer rettferdige ansettelsesprosesser, og egentlig snakker jeg om bedre og mer rettferdige innkallingsprosesser. Og ja, jeg snakker også om kvotering. Hvis Trettebergstuen fra et politisk hold kan få til økonomisk bevilgning– så kan det hjelpe på. I mellomtiden må dere med bare eller nesten bare hvite kolleger rundt beslutningsbordet eller med bare funksjonsfrsike kolleger ta konkrete grep. Etter at mangfoldspolicyen er nedskrevet og vedtatt må dere være transparente. Legg ut mangfoldspolicyen synlig for publikum og bransjen. Kom tilbake om ett år og legg den frem for oss på en bransjesamtale.

Å snakke for dere i dag gjør meg veldig nervøs. Jeg er redd for å brenne broer. Men har det noe å si når de broene uansett er vanskelige å gå over. Noen ganger må dårlige broer ødelegges for å bygge robuste og trygge broer som varer en lang stund og som vi alle kan bruke.

Da en teatersjef, som skal forbli anonym – etter ikke å ha kalt meg inn til intervju – sa: «Når vi setter opp en minoritetsforestilling kan du jo kanskje frilanse for oss som dramaturg» forstod jeg at jeg i dette øyeblikket kun ble målt utfra min synlige minoritet. Jeg ble diskriminert, rasistisk diskriminert. Jeg ble ansett som mindre kompetent, enda jeg visste at jeg med tidligere institusjonserfaring som dramaturg, tidligere arbeidserfaring som universitetslektor i teatervitenskap på Universitetet i Bergen ikke var mindre kompetent. Jeg ble sett på som en som ikke kan Ibsen, Shakespeare og så videre. Jeg ble plassert inn i minoritetsboksen. Men: Jeg var i en uhyggelig stund også svært heldig. Jeg fikk innsikt i hvordan en teatersjef – en maktinnehavers blikk på en dramaturg som ser ut som meg har. Dette leder meg til ønskelistenummer 3:

Scenekunstfeltet og Film/TV-bransjen trenger sårt lavterskel-varsling tilsvarende den metoo-kampanjen resulterte i. Vi trenger å ha lav terskel for å varsle om rasistiske hendelser som minoriteter utsettes for i våre bransjer. De med dårlige holdninger får ingen konsekvenser. Konsekvensene er det minoritetsdramatikeren, minoritetsskuespilleren, minoritetsdanseren, minoritetsdramaturgen og så videre som merker.

Jeg sier som Gretha Thunberg: «No more bla bla bla.» Øremerkede stillingshjemler, mangfoldspolicyer og varslingssystemer for rasisme i kulturbransjen er nødvendig. Dette er tre konkrete grep jeg mener vil lede til økt mangfold. Nå vet dere hva leksa til neste gang er.

Rasismefri kulturbransje Trettebergstuens forgjenger Abid Q. Raja hadde mål om et rasismefritt Norge. Et svært ambisiøst mål. Bransjesamtalen «Mangfold på scene, lerret og skjerm!» handlet også om de utfordringene vi som ikke er skuespillere støter på for å tilrettelegge, bidra til og øke muligheter for minoritetsskuespillere. Selv om Joof er en god ambassadør for saken, klarer ikke hun å romme mange nok perspektiver på et komplekst problem som Trettebergstuen som politiker med makt kan bidra til å påvirke i positiv retning. Jeg lurer på hvordan Trettebergstuen aktivt skal jobbe for likestilling og likeverd og mot diskriminering av marginaliserte kunstnere og arbeidere i kulturbransjen? Diskrimineringsloven slik den i dag er nedskrevet gir ikke godt nok vern mot å diskriminere rasifiserte personer, et poeng Thomas Talawa Prestø trakk frem da han kastet lys på ulike problematikker bransjen må ta tak i.

Da SKUDA sendte invitasjon til Raja om han kunne åpne bransjesamtalen var det før regjeringsskiftet. Da invitasjonen ble tatt videre til Trettebergstuen fikk SKUDA svar om at hun gjerne skulle takket ja, men var forhindret av annet program den dagen. Blant annet å samtale med Nationaltheatrets husdramatiker i stedet for med oss.