Lysets dans

Koreografen Chrystal Pites forestilling Light of Passage er, ifølge Den Norske Opera & Ballett (DNO&B), en fortsettelse av verket Flight Pattern fra 2017. Nå er balletten blitt utvidet til en forestilling med tre akter der Flight Pattern, som handler om vår tids flyktningkrise, utgjør første akten. Balletten hadde premiere i The Royal Ballet i London i fjor, og Nasjonalballettens oppsetning presenteres som et samarbeid med dem.

I forestillingens første bilde står en stor gruppe dansere til høyre på scenen. Gruppen består av både kvinner og menn, og alle er kledd i lange, mørke frakker. Siden jeg har lest at verket handler om flyktninger er det kanskje meningen at jeg skal forstå denne gruppen med dansere som et bilde på det store antallet mennesker som flykter fra sine hjem. Bak dem er det en sort vegg som dekker halve bakveggen som gjør scenerommet smått klaustrofobisk, men også gir meg en forståelse av at det finnes noe bak dem.

Gruppen med dansere fremstår som et slags gresk kor. Heller enn å være en gjeng med enkeltindivider ser det ut som en masse når de bølger seg frem og tilbake. Jeg blir først usikker på om de står på samme sted eller faktisk beveger seg fremover. De langsomme bevegelsene gjør at danserne minner meg om et begravelsesfølge. Balletten er koreografert til komponisten Henryck Góreckis Symphony of Sorrowful Songs, og det er noe nærmest elegisk med denne musikken som består av mange lange harmonier spilt av det som høres ut som hele orkesteret. Når koret av dansere brytes opp, og vi får se dem bevege seg i et større spenn på scenen, minner de meg også litt om soldater som tar farvel på vei mot fronten. Jeg lurer på om dette kommer av at de lange frakkene gir meg assosiasjoner til første verdenskrigs uniformsjakker, men det er uansett det store farvellet som sitter igjen, at de bryter opp fra noe de ikke vet om de får komme tilbake til. Det er også en sekvens der en av jakkene formes og holdes som et spebarn, og det vises på en tydelig måte til en form for tap og sorg. Denne scenen skaper et rom for en opplevelse av at det finnes noe utenfor alt det vakre.

Koreografien er typisk for nyere balletter som appellerer til følelsene. Det er glidende bevegelser med høye ben og store gester. Bevegelsesmaterialet er abstrakt og det vises frem en rekke nærmest skulpturelle elementer av koreografi der det som publikummer er lett å hengi seg til det vakre i det virtuose. Kombinasjonen av dansernes gester, den elegiske musikken og den visuelle estetikken i scenografi og kostymer skaper sammen et vakkert, abstrakt, poetisk univers. At det er så mange dansere på scenen samtidig gjør at det virtuose treffer ekstra godt, og gruppesekvensene har noe spesielt storslagent ved seg.

Stadig lysere Etter den mørke innledningen, blir universet vi oppholder oss i stadig lysere. Det føles litt enkelt å sette opp lys og mørke som så renskårne kontraster, og jeg opplever det som i overkant tydelig. I andre akt kommer det barn kledd i hvitt på scenen. Barnas kostymer blir en sterk kontrast til de svartkledde voksne danserne. De danser også mer lekent med store, vitale, joggende hopp. Men musikken er mer urovekkende, og når røyk dekker deler av scenen, får denne vitaliteten i barnedansen noe skummelt ved seg. Det er som når man i en film vet at det skal skje noe grusomt, men det ikke har skjedd ennå. Ingenting fælt skjer med de joggedansende barna i Pites koreografi, men det er som om det ligger noe illevarslende i møtet mellom koreografi og musikk som viser til en fremtidsbekymring.

Forestillingen rister denne bekymringen og tvetydigheten av seg ganske greit, og i tredje akt er det som om vi er kommet inn i selve lyset. Ned fra taket heises det lange, rektangulære tepper som får funksjon som søyler, og scenerommet ligner et tempel. Foran på scenen står danseveteranen Øyvind Jørgensen. Han er kledd i en lys dress og løfter armene mot taket på en måte som gjør at han får noe tilsynelatende guddommelig ved seg. Senere kommer ensemblet med yngre dansere inn, og Jørgensen får også selskap av Kristina Gjems, en annen veteran i norsk dans. I en verden der dansere på scenen nesten alltid er unge, og dette gjelder helt spesifikt Nasjonalballetten der det i enda større grad enn i det frie dansefeltet har vært liten plass til dansere over 40 år, er det både spennende og befriende å se eldre dansere på scenen. De eldre danserne tilfører denne koreografien et element av levd liv og perspektiv, og Jørgensen og Gjems fremstår som kontraster til resten av ensemblet. Derfor blir jeg også litt skuffet når de så fort forsvinner i bakgrunnen.

Haster videre Dette aspektet tydeliggjør forestillingens svakhet: Den haster hele tiden videre til et nytt bilde eller en ny konstellasjon av dansere. Til å være en ballett med så mange vakre bilder, skulle jeg ønske at den gikk litt saktere frem og turte å stole enda mer på de bildene den skaper. Jo nærmere vi kommer slutten, jo raskere går det, og jeg vil gjerne at bildene skal dras mer ut og at danserne skal dvele i disse skulpturelle komposisjonene de skaper på scenen. Midt oppi alt det vakre og virtuose, savner jeg et modigere forsøk på å prøve ut publikums tålmodighet. Dette hadde også motvirket opplevelsen av en så tydelig retning i materialet fra mørkt til lyst. Der det er fint med både retning og fokus i en koreografi, blir det også noe smått banalt med akkurat denne reisen. Light of Passage er en håpefull forestilling om en reise mot lyset, og den er vakkert og imponerende utført, men jeg skulle ønske jeg som publikummer ble herjet litt mer med. Koreografien kunne i større grad ha utfordret det gjennomgående vakre, den kunne plaget meg mer og rendyrket elegien og det langsomme.