Lys i operatunnelen

Puccinis Il trittico (1918) består av tre svært ulike enaktere, som er skrevet for å stå i kontrast til og utfylle hverandre. I tydelig verismo-stil beskriver Il tabarro (Kappen) hverdagens blodslit nederst på samfunnsstigen i Puccinis samtid. Suor Angelica (Søster Angelica) foregår i et nonnekloster på 1600-tallet, og selv om handlingen er dypt tragisk anes et eksistensielt religiøst håp, i motsetning til Il tabarros rå realisme. Til slutt kommer Gianni Schicchi, en satirisk farse fra overklassen i Firenze i 1299, om absurd kynisme og griskhet blant de absurd rike. I denne omgang spilles den første og den siste sammen, mens vi må vente til våren med å få se Suor Angelica.

Nøktern tragedie I tillegg til regi, står Isabella Bywater selv for både scenografi og kostymedesign. Hennes versjon av Il tabarro er gjennomført realistisk og nøktern, og stillferdig gripende. Handlingen foregår i og rundt en lastebåt på Seinen, og den bakre kulissen er et utsnitt av de karakteristiske høye murene langs Seinens bredder, der rekkverket på gatenivå kan skimtes på toppen. I forgrunnen ligger lastebåten til kai. Kostymene er tidsriktige og fillete, og karakterene er slitne og skitne og preget av sin tunge hverdag. Vi møter Giorgetta (Elisabet Strid), fanget i et ulykkelig ekteskap med båtens kaptein, Michele (Ivan Inverardi), og hjelpeløst og gjensidig forelsket i Luigi (Henrik Engelsviken), en havnearbeider i ektemannens tjeneste. Giorgetta og Luigi har en risikabel affære gående rett under Micheles nese, og naturlig nok fatter han mistanke. Han tar Luigi på fersk gjerning på vei til et nattlig stevnemøte med Giorgetta, og dreper ham i blindt raseri.

Det tilsynelatende klassiske trekantdramaet kompliseres av andre tragiske omstendigheter, som løftes forsiktig frem i Bywaters fremstilling. Michele og Giorgetta mistet sønnen sin året før, og under ouverturen ser vi dem håndtere den vesle barnekisten. I sluttscenen, når Giorgetta får se Luigis døde kropp ved Micheles føtter, kaster hun seg ikke fortvilet ned på gulvet til sin elskede slik man kunne forvente, men trøster isteden Michele, som om hun vekkes fra sin desperate virkelighetsflukt og ser også hans sorg og desperasjon, og ikke minst sjokket han er i over sin egen impulsive ugjerning. Det er en sterk slutt, som åpner opp fortolkningen av relasjonen mellom dem.

Ørene har også mye å glede seg over. Ivan Inverardi er bunnsolid og ruvende som den hissige kaptein Michele. Elisabet Strid (Giorgetta) synger lyrisk og inderlig, selv om jeg nok savner litt mer klanglig overskudd i de største følelsesutbruddene. Henrik Engelsviken (Luigi) glimter stadig til med rik og rund klang, men jeg synes han fraserer litt hakkete og mangler noe volum i høyden. Ellers er Martin Hatlo og Marius Roth Christensen knallsterke som henholdsvis Talpa og Tinca, sjauerne på lastebåten.

Forseggjort farse Når teppet går opp til Gianni Schicchi etter pause er stemningsskiftet totalt. Seinens dystre mur er på fiffig vis blitt til et overdådig herskapshus med elghoder og lysekroner, som tilhører den styrtrike og upopulære patriarken Buoso Donati (statist Willy Kringeland). Vanligvis åpner operaen med at han nettopp er død, omgitt av hele storfamilien som overgår hverandre i å simulere mest mulig ektefølt sorg, mens de egentlig bare er opptatt hvem som arver hva. I Bywaters utgave dør han momentant under feiringen av sin egen 80-årsdag, der han sitter i rullestol koblet til mobilt drypp, og faller fremover i en porsjon bløtkake. Det er et godt grep som gjør familiens kynisme enda tydeligere, for de lar ham bare ligge med ansiktet i kaken mens de saumfarer huset etter testamentet. Når de endelig finner det bryter hysteriet ut, for Donati har donert alt han eier til et munkekloster. Det sendes bud på en Gianni Schicchi (Renato Girolami), som slektningene av en eller annen grunn tror kan hjelpe dem ut av knipen. Schicchi trår til, og når han finner ut at ingen utenfor husets fire vegger vet at Donati er død, legger han en slu plan. Han tilkaller en notar, og imiterer den dødes stemme mens han erklærer det gamle testamentet ugyldig. Med notarens hjelp setter han opp et nytt, og slektningene gnir seg i hendene mens han tilgodeser hver og en med de eiendommer og verdier de har ønsket seg. Plutselig setter de imidlertid kaken i halsen alle sammen, når den falske Donati til slutt testamenterer de største verdiene, inkludert huset de alle befinner seg i, til “sin gode venn” Gianni Schicchi.

Når det gjelder personregi har Bywater like godt håndlag med farse som tragedie, og karakterenes oppførsel er utstudert fjollete uten å vippe over i det plumpe. Kostymene er også fantastiske i sin utspjåkete grellhet. Imidlertid skjønner jeg ikke helt hva jeg skal få ut av at handlingen visstnok er lagt til 1970-tallet. Jeg tror heller ikke at jeg hadde lagt merke til det hvis jeg ikke hadde lest det i programmet først, for denne 70-tallsfamilien har nemlig gjort overhodets bursdagsfeiring til en temafest, der alle har middelalderkostymer. Poenget med dét er heller ikke selvforklarende, annet enn at operaens plot delvis er hentet fra Dantes Inferno, så det kan kanskje være en referanse til dennes “samtid”, selv om middelalderen som tidsepoke som kjent utgjør pluss/minus tusen år. I alle tilfelle slår de to tidskolorittene hverandre i hodet, og selv om mange av kostymene er morsomme bare fordi de rett og slett ser rare ut, tror jeg det hadde vært mer gøyalt med en analogi som fungerte uten fotnoter.

Også her er hovedrolleinnehaveren en italiensk baryton som imponerer stort. Renato Girolami (Schicchi) utviser like stor treffsikkerhet i komisk timing som i stemmebruk. Gianni Schicchis persongalleri av større og mindre roller er ellers enormt, og blant høydepunktene kan jeg nevne Vigdis Unsgård som Lauretta, Schicchis datter, og hennes både nydelige og ironisk sukkersøte versjon av “O mio babbino caro”, en av operahistoriens kanskje største superhits. Som kjæresten hennes, Rinuccio, briljerer Bror Magnus Tødnes med sin smørmyke og metalliske tenor. Den største sangopplevelsen står nok likevel Petri Lindroos (Simone) for, som virkelig får det til å smelle i veggene med et vell av overtoner.

Dirigent Jac van Steen lar Puccinis musikk være akkurat så sofistikert bombastisk som den er, og han leder orkesteret ut i noen voldsomme fortissimo-partier. Det låter praktfullt og den dramatiske effekten er maksimal, men det kan diskuteres om han ikke skulle tatt litt mer hensyn til de sangerne han faktisk har for hånden, for mange av dem overdøves gjentatte ganger.

Uten filter Selv om uttrykket “less is more” er blitt en klisjé, er denne oppsetningen et eksempel på at idéen som sådan stadig har noe for seg. Ingen kan beskylde Bywater for å sprenge grenser, men det bør vel heller ikke være en forutsetning, spesielt når man jobber med materiale som tåler å bli tatt bokstavelig. Gjennom hennes presise og direkte scenespråk kommer både Puccinis dype alvor og bitende satire til sin rett.