Levende krigsfortelling

Når Det Vestnorske Teateret setter opp forestillingen Telavåg med manus og regi av Stig Amdam, er spillestedet lagt til femte etasje i Veiten 3, et hvitt hus rett ved siden av teaterparken og Den Nationale Scene. Jeg har sjelden tenkt over den mørke historien som skjuler seg her, men under andre verdenskrig var dette Gestapos hovedkvarter, og huset fikk dermed navnet Gestapohuset eller «skrekkens hus». På det lille Gestapomuseet, som ligger i samme bygning, kan man besøke de gamle, klaustrofobiske fangecellene der vegginskripsjonene fra tidligere fanger er bevart. Flere av de sentrale personene i Amdams nyskrevne oppsetning ble avhørt og torturert i Gestapohuset. Med andre ord sitter historien i veggene og skaper en ladet og unik ramme rundt forestillingen.

Telavåg forteller historien om tragedien som rammet det lille fiskeværet Telavåg på Sotra under andre verdenskrig. Etter at tyskerne okkuperte Norge, ble Telavåg et av de viktigste utreisestedene for de som rømte fra Bergensområdet til England for å slutte seg til de britiske styrkene. I all hemmelighet organiserte bygdefolkene, med ekteparet Martha og Laurits Telle i spissen, utreise og tok imot agenter og sabotører. Da Gestapo oppdaget dette og sendte to menn gikk det galt: Gestapooffiserene ble drept i en skuddveksling med to norske agenter som var i skjul på loftet til Telle-familien. Tyskerne foretok raskt en hevnaksjon ved å ødelegge det lille samfunnet. Husene ble sprengt og brent, og alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, mens kvinnene og barna ble arrestert og holdt fanget på ulike steder i Norge.

Dokumentarteater om et samfunn i ruiner Umiddelbart gir Silje Sandodden Kises scenografi et inntrykk av at de fire skuespillerne i ensemblet befinner seg blant rester og ruiner av gamle byggverk. På et lite treplatå med gråfargede planker står det noen enkle stoler, og på den slitte mursteinsveggen bak får vi se en projeksjon av det som likner et gammelt kart over lokalene i Veiten 3. På hver side av platået helt til høyre og venstre i rommet ligger det en stabel med grå- og sortfargede planker, og tøystykker i de samme fargene er festet til veggen like bak, liksom tilfeldig. Sammen med tekstilene gir fargene på plankene assosiasjoner til noe nedbrent og ødelagt. Publikum sitter nært scenegulvet, og det intime formatet kler virkelig Amdams tekst.

Amdam har tatt utgangspunkt i dokumentarisk materiale, og da spesielt flere intervjuer med personer som selv opplevde hendelsen, men også bøker, brev og gamle dokumenter. Teksten tar form som en samling vitnesbyrd der skuespillerne veksler på å ha rollen som fortellere som gir oss oversikt over tid og sted, å spille ut scener mer direkte og å spille ut monologer der de ser tilbake på det som har skjedd. Det er noe muntlig og umiddelbart ved strukturen og teknikken som er nært beslektet med formatet og dramaturgien til en TV-dokumentar. Til tross for at det selvkommenterende aspektet for min del oppleves som unaturlig på teaterscenen i begynnelsen, lykkes Amdam og ensemblet likevel godt med å levendegjøre stoffet.

Stort persongalleri Først og fremst er det fascinerende hvor stort persongalleri vi stifter bekjentskap med i løpet av den halvannen time lange forestillingen og hvor mye alle disse individuelle stemmene rekker å fortelle oss. Historien kretser naturlig nok mye rundt Martha Telle og ektemannen Laurits Telle, samt sønnen Åge og den nærmeste familien. I tillegg får den lille familien til Simon og Astrid Øvretveit og deres 18 måneder gamle sønn, politimannen som oppdager motstandsaktivitetene ekteparet Telle foretar, og legen som har oppsyn med kvinnene og barna når de sitter innesperret, komme til orde.

Bruken av scenerommet er uanstrengt og effektivt, og skuespillernes forflytning og hurtige etablering av scener med kropp og stemme gjør det lett å følge handlingen. Enkle fortellergrep, som eksempelvis å kryssklippe mellom scener der barna som er innesperret på Framnes i Hardanger forteller om hverdagen og scener med fedrene deres på Sachsenhausen, og skaper fine kontraster. Ikke minst gjør skuespillerne Liv Bernhoft Osa, Lasse Lindtner, Reidun Melvær Berge og Sturla Alvsvåg solide jobber med å portrettere de forskjellige personene. Tidvis fremstår tyskerne i fortellingen i overkant brutale og slemme, men takket være et par scener som nyanserer inntrykket og ensemblets drivende spill og rolletolkninger, unngår materialet å bevege seg for langt over i klisjéene.

Ingen dødpunkter Forestillingen har ingen dødpunkter, og det blir aldri kjedelig. En svakhet ved det raske tempoet og den stadige informasjonsstrømmen der mye fortelles, er imidlertid at mange av scenene oppleves som litt for kompakte og korte. I tillegg kunne oppsetningen tjent på flere tydelige dramaturgiske nedslagspunkt. Spenningen som for eksempel bygges opp i en rekke ubehagelige scener med Gestapos avhør av Martha Telle der hun etter hvert utsettes for tortur, avbrytes for raskt og intensiteten i handlingen faller litt. Grepet om publikum kunne snarere vært strammet til flere hakk ved å gi større plass til flere av situasjonene.

Å betrakte Liv Bernhoft Osa i rollen som Martha Telle alene på scenen i et helt mørklagt rom mens hun strever med å bevare fatningen når hun svarer på anklagene som kommer haglende skarpt fra de tre andre skuespillerne som spiller Gestapo, er sterkt. At de er plassert på ulike steder i rommet svært nært publikum, bidrar til at skillet mellom scene og sal brytes ned, og det gir en klaustrofobisk opplevelse som smitter over på meg der jeg sitter. Det setter en støkk i meg når Bernhoft Osa vrir seg i smerte og krymper seg til lyden av slag underveis i avhøret. Det får meg til å tenke på begynnelsen av forestillingen der to av skuespillerne avbryter en scene og ber alle i publikum om å reise seg mens de henvender seg til oss og forteller oss at Norge er okkupert av Tyskland. Involveringen av meg som publikummer skaper en nærhet til både skuespillerne og materialet som passer formatet. I helheten fremstår dette aspektet ved forestillingen likevel som uforløst og tilfeldig, og jeg blir nysgjerrig på hva som kunne oppstått i møtet mellom scene og sal, skuespiller og publikum, med en mer gjennomført og utstrakt bruk av slike virkemidler.

Forestillingen tegner et nyansert og sammensatt bilde av Telavågtragedien. Både de indre motsetningene mellom innbyggerne selv der flere ble rasende på Telle-familien for lidelsene de ble utsatt for, samt vanskelighetene med gjenreisningen av samfunnet etter krigen, er perspektiver forestillingen lykkes med å formidle i det store mylderet av stemmer. Den varsomme og sparsommelige bruken av dokumentariske objekter, som projiseringer av ekte dokumenter, et par bilder og et videoklipp av blant annet Martha Telle, minner publikum på virkeligheten utenfor teaterrommet. Selv om jeg ønsker meg mer plass til refleksjon og mindre hektisk handling, viser forestillingen hvordan krigsfortellinger kan levendegjøres på teaterscenen med et eget nærvær arkivene aldri kan fremkalle på samme måte.