Levende dans

Oppmøtet av barn og voksne var en lovende begynnelse for endagsfestivalen Festival DanseRom som ble arrangert for andre gang lørdag 25.mars på Cornerteateret. Festivalen bestod av totalt åtte bidrag fordelt på tre programposter kalt BarneRom, UteRom og KlubbRom. Initiativtakeren bak DanseRom er den Bergensbaserte dansekunstneren og koreografen Roskva Yasmin Andersen, og utgangspunktet er å tilby en lavterskel visningsarena for dansekunstnere i det frie scenekunstfeltet som samtidig er lett tilgjengelig for publikum. Programmet er et resultat av open calls og er satt sammen av korte verk som gir publikum innblikk i utøvernes pågående prosesser.

Når bredt Under familieprogrammet BarneRom kunne man se MoonMade produksjoners Fabelaktig! og Roskva Yasmin Andersens Under overflaten, og den lille halvtimen med pause mellom forestillingene var fylt med barnedisko. Forestillingen Fabelaktig! hadde opprinnelig premiere i Bergen i november i fjor, og var med sine 45 minutter festivalens lengste bidrag. Her flyter dans, kostymer, nysirkus og Hanne Vatnøys live-musikk over i hverandre. Utøver Ine Therese Hogstad opptrer som et fantasidyr ikledd blå trikot. Hun entrer scenen med et fargesterkt ansikt og et krummet horn på hodet. Underveis møter hun mange dyr, alle sammen spilt av sirkusartist Annie Thorkildsen. Thorkildsen bidrar med luftakrobatikk i silkebånd og bøyler som henger fra taket, og hun vrir kroppen fleksibelt i alle retninger gjennom contortion-teknikk. Det er tydelig at de minste barna lar seg fenge av forestillingens visuelle virkemidler: Når Hogstad går ut i publikumsamfiet med en lysende slørhalefisk som sprer såpebobler, følger flere barn med tilbake på scenen igjen. Til tross for flere fine øyeblikk, skurrer det at koreografien virker å henvende seg til de yngste, mens Vatnøys tekster og musikk, som ofte kretser rundt identitet, virker myntet på eldre barn. I programteksten står det at målgruppen er 3-11 år, og jeg tror materialet hadde tjent på å spisse seg inn mot et smalere aldersspenn.

Roskva Yasmin Andersens Under Overflaten er på sin side et skulpturelt verk som overlater mye til publikums fantasi, og nettopp på grunn av sin åpne form egner den seg både for barn og voksne. Utgangspunktet er veldig enkelt: En stor, grønn presenning i plast er spredd utover hele scenegulvet, langsomt skapes det liv og bevegelse i presenningen. Den skjelver, dirrer, vibrerer, bølger seg, trekker seg sammen, klumper seg og bretter seg ut. Fascinasjonen ligger i hvordan den tilsynelatende kommer til live av seg selv. Samtidig tar alt en annen vending når to føtter etter hvert vifter mot oss, og en av utøverne smyger seg ut av presenningen og fortsetter å utforske den utenfra. Mads Solbergs lydbilder og musikk smelter organisk sammen med helheten, og alt jeg savnet var bedre lyssetting for å fremheve detaljene i presenningens skiftende tekstur.

Mellom det tilfeldige og planlagte UteRom var satt sammen av tre korte uteforestillinger som var gratis og åpne for alle og fant sted på bystranda rett ved siden av Cornerteateret. Blandingen av festivalpublikum og tilfeldig forbipasserende ga en egen dynamikk til disse øyeblikkene: Noen barn løp begeistret etter hverandre i nærheten av utøverne Viljar Irtun Moe og Anna Ting Nissen Bech, som om de ikke kunne holde tilbake den umiddelbare responsen på det uventede som skjedde. Bech og Moe fremførte Snart der, en synkron duett til musikk fra vokalist Anna Elise Sørdal Klungre. I Snart der løper de, roterer, løfter hverandre og lener seg sakte med hodene mot hverandre. Flere ganger flettes kroppene sammen i krevende posisjoner – enten det er Bech som sitter på alle fire mens Moe henger over ryggen hennes eller han som løfter henne i et svev. Det fascinerte meg hvordan utøverne vekslet mellom å være helt tett på hverandre, som om de var alene i verden, og å strekke seg utover hele området på et sekund.

Anders Engebretsens solo Stjerneskudd var utvilsomt den perfekte motsatsen til Snart der. Engebretsen dukker plutselig opp blant publikum i et kostyme som stikker seg ut blant alle de mørke allværsjakkene: en kort, luftig, mørkerød tyllkjole og hvite joggesko. Han går sjenert fra person til person, speiler publikums kroppsspråk med en egen timing og møter blikkene våre mens han ser forventningsfull ut. Det er et høydepunkt når han løper mot gangbroen og ut på flytebryggen med stor energi og danser til popdronning Whitney Houstons megahit «I’m Saving All My Love For You» mens en gruppe svaner tilfeldigvis kommer svømmende bak ham. Gjennom sin søkende tilstedeværelse viser Engebretsen en sårbarhet det er lett å kjenne seg igjen i.

Uteprogrammet ble avsluttet av ImprolaBergen, en gruppe på syv-åtte utøvere som gjorde et improvisasjonsstunt. På et tidspunkt beveget de seg bortover og klatret over og under hverandre, og de gled nærmest i ett med omgivelsene. UteRom illustrerte de mange mulighetene som finnes når koreografi utforskes i offentlige rom, spesielt til å nå andre publikumsgrupper enn de som vanligvis besøker teaterhusene. Samtidig er det en litt annen måte å være sammen med ukjente på enn ellers – det oppstår små, felles samlingspunkt. En dame ved siden av meg spurte for eksempel plutselig: «Var det meningen at svanene skulle komme svømmende på den måten?».

I startgropen De tre verkene som utgjorde festivalens kveldsprogram fylte ikke mer enn halvannen time til sammen og ga først og fremst små glimt av arbeidsprosesser. Forestillingene Ø, Effort og Blue Carousel er alle work in progress-arbeider som blander koreografi og live-musikk, og alle er bidrag fra unge dansekunstnere i startgropen.

Ø er et samarbeid mellom den bergensbaserte dansekunstneren og koreografen Berit Einemo Frøysland og komponisten Guoste Tamulynaite, og som tittelen tilsier er det altså bokstaven ø som er utgangspunktet. Gjennom koreografien utforsker Frøysland først og fremst ulike nyanser i en rekke repetitive bevegelser. Det starter urovekkende: En gjennomtrengende basstone og en maskinell, taktfast banking som hele tiden endrer karakter fyller rommet mens Frøysland halvveis sitter på gulvet med albuene bakover. Hun sparker seg mekanisk bakover som om beina hennes trekkes av noe utenfor kroppen, og etter hvert begynner hun også å rotere rundt på gulvet med de samme bevegelsene. Så løser lydbildet seg opp i svale synthakkorder mens hun beveger et hoppetau over hodet og rundt seg i ulike mønstre. Resultatet av alle repetisjonene er at det oppstår flere veldig tydelige bilder som blir sittende i meg.

Noe av den samme effekten hadde også Blue Carousel, en koreografi av og med koreografene Lisa Colette Bysheim og Katrine Patry. I programteksten står det at Bysheim og Patry ønsker å «utforske maktstrukturer og fremstillinger av den forførende kroppen, med humor og fuglers parringsdans som utgangspunkt». DJ-duoen [AG02] står på scenen og spiller intens og rask techno, mens Bysheim og Patry, som er sporty kledd i svarte Adidas-shorts og treningstopper, etter tur poserer i ulike forførende stillinger. Uttrykket i poseringene er androgynt – det maskuline blander seg med det feminine, og ofte krydres bevegelsene med små detaljer som har noe mer dyrisk over seg: utøverne blunker kjemperaskt med øynene, eller rufser håret til den andre med en repetitiv bevegelse. Noe av det samme skjer når utøverne danser tett, løfter hverandre og gnir seg mot hverandre: Elementer fra techno- og klubbdans kombineres med et stilisert bevegelsesrepertoar inspirert av dyreriket.

Også prosjektet Effort jobber med lyd og bevegelse, men befinner seg i krysningspunktet mellom dans og performance. Dansekunstnerne og koreografene Brita Grov og Sara Røisland Torsvik utgjør til sammen Kvinnereller scenekunstkompani, og denne gangen har de invitert komponist Owen Weaver med på scenen. Etter at de tre utøverne har plassert trommene i et trommesett utover scenen og lagt fra seg rytmeinstrumenter, gir en mannsstemme over høyttalerne instruksjoner, som om vi befinner oss på en dansetime. Ensemblet følger instruksene med varierende hell. Mannsstemmen forsvinner, og hverdagslige bevegelser som å gå utarter seg til flere absurde forsøk på nesten fysisk umulige krumspring. Det er som om utøverne utfordrer hverandre underveis: Weaver spiller på en tromme samtidig som han prøver å få plass til flest mulig rytmeinstrumenter og objekter på selve trommen, men de fortsetter å falle ned på gulvet. Torsvik og Grov sitter på ryggen til hverandre og plukker opp trommestikker og kubjeller med munnen og prøver å slå på trommene.

Eksistens og synlighet I motsetning til utmattelsen som gjerne rammer meg på store festivaler der jeg overveldes av inntrykk, er resultatet av kortformatene at jeg har lyst til å se mer. Dessuten lyktes DanseRom godt med å skape et publikumsnært program. Både gjennom bruken av offentlige rom som spillested, og gjennom flere bidrag som arbeidet aktivt med å bryte ned skillet mellom scene og sal, fikk publikum komme tett på. En tendens som ble tydelig under årets DanseRom er at den bergenske dansescenen er veldig konseptuelt orientert. Konseptene som rammer inn koreografien er minst like viktige som koreografien i seg selv.

Det er et stort og pulserende dansemiljø i Bergen som spirer og gror, men mangelen på lavterskel visningsarenaer er en utfordring for det frie feltet. Riktignok har BIT Teatergarasjen sammen med Carte Blanche og Bergen Dansesenter de siste årene arrangert minifestivalen Dans – en fest! i høstsesongen med formål om å løfte fram lokale dansekunstnere, men det er utvilsomt plass og behov for flere slike initiativer. Årets utgave av Festival DanseRom viste at prosjektet står stødig på egne bein og er viktig for å synliggjøre hva som rører seg i dansemiljøet. Hele fem av de åtte bidragene som ble vist var laget av dansekunstnere som bor og virker i Bergen, og kun tre var fra eksterne bidragsytere med base andre steder. Om det skyldes at initiativet er nytt, eller om det mest av alt handler om begrensede ressurser økonomisk og praktisk vites ikke. Forhåpentligvis kan denne endagsfestivalen trekke enda flere krefter til Bergen neste år.