Lettfordøyelig musikalsk fornøyelse

Etter det året som har vært, kan det å sette opp opera, med orkester i graven, sangere på scenen og – ikke minst – publikum i salen, virke som det rene vanvidd. Likevel er det akkurat det Opera Trøndelag har greid med sin nye produksjon av Czardasfyrstinnen.

En vals på avgrunnens rand Czardasfyrstinnen er Emmerich Kálmáns mest berømte operette, og den er fylt til randen av iørefallende melodier – en skikkelig slagerparade. Operetten handler om Sylva Varescu, stjernen på varietéteatret Orfeum i Budapest. Der vartes hun opp av flere beilere, men fremst blant dem er Edwin, sønn av fyrsten av Lippert-Weylersheim. På avskjedsfesten før Sylva skal reise på turné til Amerika frir Edwin til henne, men snart kommer det frem at Edwin allerede er forlovet til sin kusine Stasi. Uansett ser ikke Edwins høyadelige familie særlig blidt på at deres sønn skal gifte seg med en skarve nattklubbsangerinne. Det oppstår forviklinger i hopetall når Sylva bestemmer seg for å vinne Edwin tilbake, men det hele ender godt – slik det gjerne gjør i operetter.

Operetten hadde premiere i Wien i 1915, med første verdenskrig og et stadig mer ustabilt Østerrike-Ungarn som bakteppe. Til tross for dette, eller kanskje på grunn av det, er den full av sentimentalitet og lengsel etter mer ukompliserte tider – i alle fall ved første øyekast. Bak kjærlighetsintrigene, de fyrrige ungarske dansene og de smektende valsene, dukker en større, dystrere historie frem. Det gammeldagse Østerrike stilles opp mot det temperamentsfulle Ungarn, og selv om det er Ungarn som går seirende ut, ligger undergangsmetaforene tett i librettoen.

I Ronald Rørviks produksjon fortelles historien som et tilbakeblikk på en svunnen tid. Allerede før ouverturen har blitt spilt, sitter Edwin og Sylva ved kjøkkenbordet som gamle og hører på radio. De stemmer i en melodi de drar kjensel på, og plutselig trylles svunne ungdomsdager frem. Tilbakeblikkene danner en ramme rundt forestillingen, men de er nokså sparsommelig brukt – stort sett fortelles historien rett frem. At Edwin og Sylva mimrer seg gjennom sin egen ungdom er for så vidt ingen dum idé, men her ble effekten litt for ensformig søtladen og nostalgisk. Hva skal man med handlingen om man allerede før ouverturen vet at det kommer til å ende godt?

Det gjøres også lite for å tydeliggjøre den sentrale konflikten i handlingen i denne produksjonen. I Czardasfyrstinnen står det gamle mot det nye, høyadel mot varietésangerinne, men alle på scenen ser til forveksling like ut og snakker til forveksling likt: Anette Werenskiolds kostymer er en salig blanding av silhuetter og motetrender fra de første tiårene av 1900-tallet, og Gjermund Andersens scenografi er kledelig og anvendelig jugendstil uten å ta alt for mye oppmerksomhet. Noen forsøk på å skille de forskjellige rollefigurene ad, det være seg gjennom språk eller kostymer, kunne ha tilført historiefortellingen noen sårt tiltrengte nyanser. Wilhelm Sandvens norske oversettelse fungerte helt fint, men jeg savnet flere språklige friheter. Selv om det er en operette, trenger ikke alle å snakke som om de er skuespillere i en parodi på Radioteatret anno 1950.

Gode musikalske prestasjoner Det er alltid en viss grad av spenning knyttet til at operasangere skal gjøre operette. Her må sangerne både spille komedie og danse, men det kreves også en viss grad av operatisk skjønnsang. Det at operette gjøres nokså sjelden og med et begrenset antall verker – i alle fall her til lands – gjør også at sjangerkonvensjonene kan oppleves ganske fremmed. Sangerne i denne produksjonen av Czardasfyrstinnen greide imidlertid å få forestillingen til å flyte lett og uanstrengt, uten at noen så ut til å ta seg selv for høytidelig. Det skal også sies, at selv om regien godt kunne ha gjort mer ut av seg, kom den heller ikke i veien for sangerne på scenen.

I tittelrollen sang Camilla Stenhoff Vist med klar fylde i toppregisteret, men hun hadde også en tendens til å forsvinne i lavereliggende passasjer. Det var heller ikke alltid like lett å høre hva hun sang, men dette bedret seg utover i forestillingen. Jeg er ikke helt sikker på hvor vellykket hun var som varietéstjerne i den store åpningsarien, «Heia in den Bergen», men i de påfølgende numrene og i dialogen klarte hun å overbevise som primadonna. Espen Langvik var solid som Edwin, med en usedvanlig sympatisk fremtoning på scenen. Kanskje lå noen av de høyeste tonene litt i høyeste laget, men resten av partiet var vakkert sunget, og han og Stenhoff Vist kledde hverandre godt vokalt i de mange duettene.

Sunniva Unsgård var indisponert i rollen som Stasi, men spilte fortsatt på scenen. Partiet ble sunget fra siden av Ingeborg Haugvik Francke mens Unsgård mimet til. Det er nesten uunngåelig at en slik løsning blir litt distraherende, med lyd som kommer fra en helt annen kant enn man forventer, men Francke sang godt og Unsgård mimet særdeles overbevisende. Forestillingens komiske høydepunkt var Ole Andreas Silseth som grev Boni, en annen av Sylvas beilere. Vokalt forsvant han helt på de dypeste tonene, men gjorde opp for det med et helt eget talent for fysisk komedie. Torstein Fosmo i rollen som den siste av Sylvas friere, den eldre Feri von Kerekes, fremsto som en blanding av Pavarotti og Per Aabel på scenen, en kombinasjon som fungerte langt bedre i praksis enn det kan se ut på papiret.

Dirigent Torodd Wigum kunne gjerne ha kostet på seg noen litt mer spretne tempoer, spesielt i de instrumentale interludiene mellom aktene. Likevel var det en fin ensembleklang han fikk ut fra orkesteret. Det lille orkesteret var blåsertungt, med bare noen få strykere på hver stemme. Jeg tok meg fra tid til annen å ønske meg mer stryk, men samtidig klarte jeg fint å venne meg til denne forrykkelsen i orkesterbalansen. Operetter er også skrevet for mindre orkestre slik som dette, og at man i det siste hundreåret har vent seg til enorme mengder strykere også i dette repertoaret, får så være. Opera Trøndelags kor var plassert på galleriet over og rundt publikum i salen, og denne typen surround-kor var en fiffig løsning på at de ikke hadde plass til veldig mange sangere på scenen. De sang også med god klang og imponerende tydelig diksjon.

Et manglende oppgjør med sentimentaliteten Med over 100 år som skiller nåtiden og første verdenskrig og Østerrike-Ungarns fall, er det vanskelig å uten videre få tak på konteksten Czardasfyrstinnen ble komponert i. Kanskje er det heller ikke nødvendig, men historien må fortsatt fortelles godt og tydelig nok til at de interne spenningene i operetten – både musikalsk og dramatisk – faktisk kommer frem.

Opera Trøndelags Czardasfyrstinnen er en godt sammensatt og velsunget produksjon, spesielt med tanke på dagens usedvanlig utfordrende prøvesituasjon. I tillegg legges det til rette for at alle de medvirkende – profesjonelle, musikkstudenter og amatører – kan bidra på et høyt nivå. Men selv om det musikalske er virkelig godt, mangler det en klar idé om hva slags historie som fortelles. Som en konsekvens synker produksjonen hen i ren eskapisme og sentimentalitet. Det kreves en kyndig regissørhånd for å røske opp i akkurat det.