Lekent laboratorium

Teater Innlandet har de siste årene bydd på et teaterlaboratorium der forestillingene ikke skal ses som ferdige forestillinger i klassisk forstand. Ensemblet får frie hender, og de skal selv være den drivende kraften i forskningsprosjektene. Forbuden fukt, historien om den lille havfruen Arild er den tredje presentasjonen fra Laboratoriet.

På en måte er innsalget slik sett nesten beskjedent, for Forbuden Fukt må sees som en stor, gjennomarbeidet og ambisiøs forestilling. Dette er to og en halv time med utprøvende teater fra havsens bunn. Men samtidig er forestillingen publikum får definitivt utprøvende: Det er scene etter scene der ensemblet ser hvor langt de kan dra det. Svaret på det er ikke alltid det samme som på hvor langt man bør dra det. Forbuden fukt tillater seg alt. Det er i denne utforskningen, enkeltscene for enkeltscene, at laboratoriefølelsen kommer inn. Utenfor laboratoriet sier man gjerne «kill your darlings» og strammer inn. Her dyrkes darlingene fram i laboratoriet.

Men det er ingen grunn til å avfeie de laboratorieprøvene vi får tilbudt – for nede på dypet finner vi også noen perler, om ikke i hver østers. Det er flere fine språklige kvaliteter og referanser i teksten av Ivar Furre Aam. En havfrue ved navn Arild skal lyde komisk, men det er noe fint og sårt i karakteren som jakter på sin identitet og prøver å finne sin plass i livet og driftslivet. En dykker fanges og parteres, en kjønnsusikker havfrue, vår helt/heltinne Arild, eller er det Ariel, vrir seg nølende fram. Og han/hun/hen har andre utfordringer enn Disneys Ariel. Skikkelsen tumler rundt i hendelsene han blir utsatt for, nærmest som en Justine hos de Sade i et undersjøisk badeland.

Tankelek, tang og tøv Sjøheksa styrer i bakgrunnen, med like deler Shakespeare-klang og aggressiv furtenhet. Arild er havnet i et dekadent tanglandskap, der ikke hvert nye bekjentskap bør tas for god fisk. Her er ekko av både Youtubing og HC Andersen (altså forfatteren). Dels er dette ordflink tankelek, dels er det enklere tøv. En scene der all kommunikasjon foregår i raping tar riktig god plass. Slikt kjemper også om scenetiden med Arild/Ariels mer eksistensielle utfordringer. Og slik går det.

Plaststrimer driver som tang, eller vann, fra taket, eller i en scenografi av Helena Zaida Schaber med elementer av hvalskjeletter og skipsklokker, oppblåsbare lekebasseng og beinløse havfruekostymer. Og som ellers i forestillingen: Når man først kjører strobelys kan man da like gjerne la det stå på. For mye av en god ting skal visstnok være vidunderlig.

I sum er det en underlig opplevelse. Med jevne mellomrom skjer det noe som er interessant nok til at jeg blir sittende, samtidig som jeg undrer meg på om ikke laboratorieteksten gjemmer seg bort i sin egen ironi. Ironien virker her ofte som sneglehuset en sart eremittkreps gjemmer seg i for å føle seg trygg.

Havfruens badevann Avbruddene og innfallene gjør at identitetsøkingen kan oppleves som kverning (men det gjør jo en jakt på egen identitet ofte). Som forestilling er resultatet fascinerende nok til at man ser, men også så fascinerende til at jeg skulle ønsket en strammere, klarere forestilling. Men jeg griper meg også i å lure på hvilke kvaliteter som ville gå tapt i en slik tilnærming. Kanskje risikerer man å helle havfruen ut med badevannet.

Det som imponerer er hvordan ensemblet på fem holder koken og engasjementet og kaster seg helhjertet inn i alle utfordringer og irrganger. De gjør godt skuespillerarbeid. Slik blir dette et reelt teaterlaboratorium. Og som det er dette verdifullt teaterarbeid.