Langsomme landskap

Siden 2014 har den ungarske koreografen Eszter Salamon arbeidet med en serie verk kalt monuments. I arbeidet med den har hun vært spesielt opptatt av å undersøke forbindelser mellom fortiden og nåtiden. Forestillingen MONUMENT 0.10: The Living Monument er det nyeste prosjektet i serien og er et samarbeid med Carte Blanche. Forestillingen består av en rekke fargesterke tablåer som glir over i hverandre i en dramaturgisk likestilt helhet, og samspillet mellom kostymene, scenografien, koreografien, musikken og lydbildet gjør at publikum fritt kan la blikket vandre underveis og velge sitt eget fokus. Gjennomgående er bevegelsesspråket så langsomt at det er som å være i et varig, fastfrosset øyeblikk der tiden tilsynelatende står helt stille mens utøverne bare så vidt beveger seg. Effekten det skaper minner om å se på et stort maleri der nyansene og sjatteringene langsomt blir synlige mens man stadig oppdager nye detaljer som gjør at motivet endrer karakter.

En reise gjennom landskaper I programteksten skriver Salamon at «The Living Monument er en reise gjennom monokrome landskaper der tilskuerne kan gjenoppleve sine egne visuelle minner og skape (…) egne bilder». Med sitt meget langsomme tempo er The Living Monument like mye billedkunst og installasjon som koreografi. Hvert tablå har sin egen farge, og både kostymene og lydlandskapet, som er komponert av Carmen Villain, fungerer som igangsettere for assosiasjoner til ulike tider og steder. Utøvernes ansikter er hele tiden tildekket av tekstiler og materialer, noe som skaper en avstand til det som foregår på scenen og fører til at ensemblet blir mer fremtredende som et kollektiv.

Forestillingen gjør noen store riss i tid og rom og starter i en mørk underverden der alle de 14 utøverne beveger seg over hele scenen. Blant fire svarte, draperte gardiner som henger fra taket og sprer seg utover scenegulvet, kryper og bøyer utøverne seg etter hvert langsomt ned mot gulvet. Midt blant alle står en skikkelse kledd i svart skinnbukse og jakke med en svart, rund maske med organiske strukturer som minner om skallet på et insekt eller en menneskehjernes overflate. Kombinasjonen av skapninger som langsomt trekkes ned mot jorden til lyden av sakte pust og menneskestemmer som synger lange, utholdte akkorder, skaper et scenebilde som er urovekkende. I løpet av den to timer lange forestillingen aktiverer Salamon flere referanser til historiske perioder. Blant annet dukker tre rustningskledde skikkelser som likner middelalderske riddere opp, et helt hvitt rokokko- og barokkinspirert tablå og en Tusen og én natt-inspirert haremscene.

Lekne ikke-menneskelige skulpturer og former De langsomme, mikroskopiske bevegelsene i koreografien er uløselig sammenfiltret med kostymene. Det skaper en opplevelse av å betrakte skulpturelle skikkelser, former og scenografi, mer enn tydelige kropper i flertallet av tablåene. På denne måten oppstår en egen rytme og logikk med drømmeaktige stemninger der noe kjent og konkret abstraheres og forskyves slik at det får et drag av noe gåtefullt og ukjent over seg.

Gåtefullheten skyldes nok også at nettopp det ikke-menneskelige er så sterkt til stede som en rød tråd gjennom forestillingens visuelle uttrykk. Flere av kostymene gir meg assosiasjoner til levende organismer. I et blåfarget scenebilde som avløser åpningstablået, er det blant de fem-seks underlige skikkelsene én figur som minner om en bjørn med en firkantet, liten boks til hode, nesten som en barne-tv karakter, og én skikkelse satt sammen av en rekke puteformede tekstilbiter. Skapningene beveger seg sidelengs og ned mot gulvet til et lydlandskap som består av forsiktig perkusjon og klanger. Lydbildet minner om en mørk, stjernefylt natt i skogen som i dypet av en drøm.

Det skulpturelle arbeidet er etter min mening mest interessant i sekvensene der kostymene er ekstremt detaljrike slik at man virkelig kan fortape seg i materialene og teksturene. I et oransje tablå med fem helt oransjekledde utøvere på scenen som går mot en lysende sirkel i bakgrunnen, bare fortsetter og fortsetter det å dukke opp nye detaljer jeg kan forsvinne inn i – plastrør, redningsvester, koster, slanger, papir- og plastremser, papprør og bokser. Også mot slutten av forestillingen får vi se et nydelig rokokko- og barokkinspirert hvitt tablå der alle utøverne sitter på hvite tepper og små detaljer åpenbarer seg litt etter litt.

Mangler friksjon Alle tablåene står i kontrast til hverandre på grunn av de forskjellige fargene, men dramaturgisk synes jeg likevel det blir statisk og monotont underveis. Selv om Salamon later til å bruke langsomheten og repetisjonene i koreografien som en strategi for å få oss til å se på andre måter, ønsker jeg meg mer friksjon, kontraster og motstand mellom virkemidlene. Det virker som Salamon har forsøkt å skape brudd gjennom å innarbeide et par sekvenser der utøverne synger folkesanger live. Imidlertid fremstår grepet veldig tilfeldig, og det synes som om disse delene har potensial til å integreres bedre i helheten i det lydlige universet til komponist Carmen Villain.

Bruken av sang mangler først og fremst tydelig retning. I en futuristisk scene med en bakgrunn av røde, draperte scenetepper fungerer sangen riktignok som et enkelt grep for å overraske publikum: Tre utøvere i lange, røde kjoler, boksehansker og store skibriller synger en folkesang på et fremmed språk i kanon mot hverandre høyere og høyere. I et annet tablå, som gir assosiasjoner til en Tusen og én natt-inspirert haremscene, der alle utøverne er lettkledde i gullfargede kostymer med blant annet lenker og hansker, begynner plutselig én av skikkelsene å synge Evert Taubes «Nocturne (sov på min arm)» før de alle sammen synger akkordene i melodien i fellesskap. De tildekkede ansiktene gjør at jeg ikke klarer å lokalisere hvor stemmene kommer fra, og det er en fin effekt, men grepet med å bruke sang på denne måten har jeg sett gjennomført bedre i andre oppsetninger. Jeg synes verken musikken eller det enkle, formsterke scenebildet tilfører hverandre noe særlig, og hele sekvensen blir litt tom for meg.

MONUMENT 0.10: The Living Monument er en blandet opplevelse, men lykkes på sitt beste med å fremkalle en rekke flytende assosiasjoner til tider og steder mellom drøm og virkelighet. Salamon skal samarbeide med Carte Blanche om flere prosjekter i de kommende sesongene, og om hun tør å leke seg mer med idéene sine, kan det bli riktig spennende å følge med på.