Lag på lag

Jeg møter opp ved Tinghuset til oppgitt tidspunkt, får utdelt en skjerm og høretelefoner og blir gitt noen enkle retningslinjer. Jeg følger instruksjonene lyden og bildene gir meg, og forflytter meg sakte rundt i byen, ned i en tunnel, opp en trapp, rundt et hjørne, forbi en kirke og opp en bakke. Jeg setter meg på en benk, jeg ser meg om, jeg fortsetter litt til før det avsluttes ved et av byen utsiktspunkter. Jeg går alene. Det slår meg hvor vanlig det er å gå rundt i byen og være mer opptatt av skjermen sin enn av omgivelsene og hvor normalt vimsete jeg må se ut der jeg går rundt med et nettbrett i hendene. Gjennom skjermen får jeg se en film tatt opp akkurat der hvor jeg er. Filmen både viser og forteller meg hvilken vei jeg skal gå. Noen ganger skal jeg følge etter ulike mennesker, eller jeg skal stoppe opp og filmen viser meg hva jeg skal fokusere på. Hele tiden viser filmen det stedet der jeg er, og filmen og jeg beveger oss sammen.

Det er nettopp at det er omgivelsene jeg ser som er De Wangen Produksjoners fordel sammenlignet med vanlig skjermvimsing i byen. Der en telefon- eller nettbrettskjerm så ofte kan få verden rundt til å virke fjern, blir dette både en opplevelse som styrker omgivelsenes nærhet og noe som fremhever mitt eget indre fordi det føles som om det bare er jeg som hører og ser det som skjer. Det blir som en tankevandring jeg ikke har kontroll på.

Koronakunst Kunstner Claire de Wangen har jobbet med stedsspesifikk kunst i en årrekke. Selv kaller hun kunsten sin site immersive performance fremfor det mer vanlige site specific performance. Tanken går på at kunsten ikke bare har tilpasset seg stedet den utføres, men at den endrer stedet og går på innsiden av det. Det er ikke lenge siden jeg så De Wangen Produksjoners prosjekt Sylvelinsporet på Oslo S. Der ble stedet iscenesatt på en måte som snudde det opp-ned og vred på det, noe som gjorde at jeg så på togstasjonen og området rundt med forvirring og forundring, men til slutt også med en slags kjærlighet.

I Sylvelinsporet spilte skuespillere ulike karakterer som hadde en tilhørighet på Oslo S. Som publikum ble vi guidet rundt på togstasjonen av én av karakterene, og underveis møtte vi andre karakterer og situasjoner. Den store forskjellen mellom Sylvelinsporet og Oslo Kartwerk var at jeg i Sylvelinsporet så til de grader følte at jeg var med på en kollektiv opplevelse. Ikke bare ble jeg plassert sammen med en gruppe jeg for den stunden det varte følte at jeg tilhørte, Oslo S representerte også det store kollektivet der byen og landet møtes. Opplevelsen man har av Oslo Kartwerk vil kanskje være annerledes om man går sammen med en venn eller to sammenlignet med om man, som jeg, vandrer helt alene. Men i begge tilfeller går lyden rett inn i ørene og kommunikasjonen kommer fra en skjerm. Uansett vil dette understreke en slags ensomhet. Derfor blir Oslo Kartwerk også fint poengtert koronakunst. Vi har levd i denne skjermverdenen en stund, og vi har vært mye alene eller sammen med bare få andre.

Scenekunstens virkelige styrke er hvordan den endrer rommene den finner sted i. Selv om den foregår på en scene laget for teater vil menneskene som inntar den, lyset designeren har skapt og scenografien gjøre rommet til noe utenfor det hverdagslige. Kommunikasjonen mellom scene og sal i den fysiske verden er med på å skape et tidsavgrenset rom som vi erfarer fysisk. Noe av det jeg har savnet i de digitale kunsttilbudene er en slik romendring. De gangene jeg har sett teater via datamaskinen ved kjøkkenbordet har rommet forblitt det samme. Til tross for det som kunne være gode innsatser på skjermen forble kjøkkenet mitt helt likt. Med Oslo Kartwerk opprettholdes ensomheten i smittevernet, men opplevelsen av stedets forvandling er gjennomgående.

Oslo i lag Man får små deler av fortellinger og abstrakte små historier mens man går rundt. I noe av det jeg får se og høre går det en liten rød tråd, det er for eksempel en rekke telefonsvarbeskjeder til en jente som heter Henri. Etterpå får vi også høre henne ringe, og utenfor en bygård får vi se ting bli kastet ut av et vindu mens telefonsvarbeskjeden vi får høre går i retning av et samlivsbrudd. Flere ting føles imidlertid helt uavhengig av resten. Jeg synes det er spesielt fint når en sykepleier i et historisk kostyme på skjermen kommer løpende mot tilskueren og vi etterpå blir geleidet inn i en filminnspilling. Forholdet mellom den røde tråden og de uavhengige delene skaper god dynamikk, og det abstrakte og poetiske språket gjør at jeg leter nok etter sammenheng til å reflektere over hva som skjer samtidig som jeg hele tiden får små overraskelser.

Fordi jeg hele tiden kan løfte øynene fra skjermen og se de faktiske omgivelsene skaper Oslo Kartwerk lag i byen og opplevelsen. For eksempel ba stemmen i hodetelefonene meg om å gå opp på trappen av St. Olavs kirke, men trappen var full av det som så ut som tamilske katolikker på vei inn til et arrangement. Da måtte jeg holde meg litt unna forsamlingen, og det gjorde at jeg forholdt meg til flere lag i stedet samtidig. På skjermen var stedet filmet en dag da kirketrappen ikke var full av folk, og det gjorde at jeg kunne lese stedet på ulike vis. Samtidig ble også min opplevelse av kirkegjengerne annerledes enn den ville ha vært dersom jeg hadde gått forbi og kanskje bare så vidt lagt merke til dem. Nå ble de en viktig del av erfaringen av byen, som ett lag blant mange.

Ikke dypt nok Oslo Kartwerk er noe av det mest vellykkede jeg har sett som er eksplisitt koronakunst. Det foreligger en aktiv tanke om hvordan man kan lage noe nytt på de premissene som er lagt, men samtidig fungerer det i sin egen rett og føles ikke som en kopi. Skjermen skaper lag i byrommet på en annen måte enn det levende mennesker og skuespill ville gjort, og det liker jeg. Samtidig kommer jeg ikke bort fra at prosjektet ikke stikker dypt nok i materien. Jeg blir vimsende litt oppe på overflaten, og skulle gjerne følt at jeg i større grad kunne oppleve å bli oppslukt av det som skjer i filmen.

Kanskje kommer denne opplevelsen av at alt som skjer er bestemt på forhånd. I en teatral setting uten skjerm vil skuespillerne måtte ta hensyn til det som skjer rundt dem i tillegg til kommunikasjonen mellom aktører og tilskuere. Selv om man som oftest vil følge de oppsatte reglene vil man kunne kjenne på en sårbarhet i nødvendigheten av at rammene opprettholdes. I Oslo Kartwerk tilhørte jeg på en måte aldri det som skjedde, men ble gående rundt som et overflatemenneske som bare fikk vite at lagene filmen presenterte fantes. Her er tiden, stedet og handlingen allerede definert og istedenfor å få lov til å være vitne til at ting defineres får jeg se den definisjonen som er skapt før jeg har lagt ut på tur. Så samtidig som jeg blir gitt et blikk til å se byen med som jeg ikke hadde fra før, og som gir meg noen briller for ny forståelse, er jeg ikke helt delaktig i skapelsen av det rommet som oppstår. Jeg savner dermed et nivå av liv og kommunikasjon til tross for at det er lenge siden jeg har sett rom bli omdefinert på et så godt vis.