Kynisk sjamanisme

Vi er ikke mange, vi som har funnet veien til Cornerteateret denne mørke februarkvelden. Årsakene til det kan være flere, men det er fristende å gi geografisk plassering en del av den tvilsomme æren. Det tar ofte tid før nye arenaer fester seg i folks bevissthet – Cornerteateret ligger i bydelen Møhlenpris i Bergen og dermed et stykke utenfor byens tradisjonelle kulturakse. Karen Foss Quiet Works har lang historie i byen, også sterke bånd i kraft av Foss´ fartstid som kunstnerisk leder på Carte Blanche i perioden 1997-2001.

Seier – svake forbindelser byr på noe så spesielt som en utøver involvert som sjamanistisk kraft, chatter og chanter. I tillegg møter vi tre dansere i mer klassisk forstand. Det tematiske landskapet de neste nitti minuttene skal dra oss inn i består blant annet av «forsøk på å være normal». Jeg er lettere perpleks over sammenstillingen av tematikk og virkemidler, men sjarmeres også av programmets formuleringer som «det dype mørket under hektes inn i himmelen og skyene», på et språk typisk for kfQWs drømmende uhåndgripelighet.

Metallskog Vi ledes inn i scenerommet via en bakre inngang, inn i et asymmetrisk rom med en tribune på skrå. Norske regler for merking av nødutganger gjør at et grønt skilt med en mann løpende mot en dør er det mest insisterende blikkfanget utover de fire personene som sitter plassert på krakker i inngangspartiet. Vi glemmer snart skiltet, idet nytt lys av mer artistisk karakter føyer seg til det lovpålagte. Skurrende basstoner, grønnhvitt lys. Høyre sceneflanke er bevokst av en skog av bygningskonstruksjoner, sølvblanke mot lyse bakvegger.

Sjamanen (Josephine Kylén-Collins) viser seg å være en tro kopi av tv-kokken Nigella Lawson dagen etter god fest. Hun er ikledd ullundertøy fra topp til tå supplert av en gyllenbrun brokademorgenkåpe og gammeldagse badesko. De tre danserne (Martina Hajdyla Lacova, Daniel Racek og Torunn Robstad) er mer nøytralt antrukket, i grå dressbukser, hvite singleter, skjorter og blondetopper. Plutselig blir det stille. Sjamanen forteller oss, på velartikulert engelsk, at om det ikke finnes forandring, så finnes ikke tiden. Hun har sett en dokumentar som handler om nettopp dette. «I like this move», sier hun.

Innenfor og utenfor Cornerteateret er et gammelt bygg fra slutten av 1800-tallet, og dette merkes på lydisolasjonen. Bilene som kjører forbi utenfor høres ut som om de gjør akkurat det, og av og til kan man også høre hoiing fra fotballbanen like ved. Men det gjør ingenting – på samme måte som tanker om dagens gjøremål gjerne ikke forsvinner selv om man trer inn i en forestillingskontekst, er man som regel klar over hvor man befinner seg i tid og rom.

Sjamanen stiller seg på en stein, resiterer bibeltekst og lar det lys lilla foret i sin morgenkåpe komme til syne som et dyrs signalfarge idet hun forsøker å holde balansen. Lyset spiller skygger av henne og danserne på veggene i flere størrelser, et sett måler seg med metallstrukturene i bakgrunnen. Lyset veksler, brått har skyggetrillingene forsvunnet. Sjamanen rugger frem og tilbake over gulvet og lar håret koste luften foran seg. En av danserne, liksom mer anonym enn de to andre, mer hverdagslig, lar oss vite at hun har mistet hunden sin. Ropene fra fotballbanen utenfor kunne vært fra folk som var med for å lete, før vi igjen trekkes tilbake til dette abstrakte og udefinerbare forestillingen synes å ville formidle.

Scenerommets organiske former repeterer aktørenes formasjoner. De tre danserne lar presis teknikk skinne gjennom et tilforlatelig avslappet scenenærvær, bryter inn og ut av synkrone sekvenser og partier med lange linjer, forlengelser av hverandres kropper. Koblingen til sjamanen – som tidvis trer inn i de koreograferte sekvensene, tidvis trer ut – er liksom et nikk til forholdet mellom det grove og det rene, det uvørne og egoistiske mot det selvoppofrende.

Hvitt vakuum Det lydlige landskapet er jevnlig preget av hvit støy, av den typen stillhet man opplever etter øredøvende eksplosjoner. Dette tross taktfaste basstrommer, forsiktig pianoklimpring og et stadig bombardement av replikker fra sjamanens hold. Det er rart det der med bråkete stillhet. Jeg registrerer selvfølgelig lyd i Jørgen Knudsens auditive scenografi, men som dramaturgisk element bygger den opp under et vakuum. Sjamanen slenger om seg med tekst, historier, sitater. – Vi er ikke de jagede, forteller hun. Det er vi som jager. We are not the hunted, not the haunted.

Denne typen ordlek er gjennomgående fra begynnelse til slutt – én tanke gripes av en annen, meningsinnholdet er i stadig forandring. Teksten beveger seg i en bevissthetsstrøm som tilsynelatende er svært sensitiv for distraksjoner. Tematisk vender den likevel stadig tilbake til en omtale av et «oss» som er overlegent «de andre». Det at forestillingen presenteres som «forsøk på å være normal» i programteksten opplever jeg som et hinder i denne sammenhengen. Å være normal – ja, hvem er nå egentlig det – forstått i forhold til å være konform er én ting, og en tematikk jeg personlig synes det er interessant å gå inn i. Å være normal som i «ikke sprø» er noe annet. Det ofrer ikke temaet psykisk helse nok spillerom.

Det er vanskelig å spore noen tydelig sammenheng mellom de utbasunerte påstandene, bortsett fra en overordnet sarkastisk kynisme eksemplifisert ved setninger som «I´m not angry, I´m just passed out» og «I wish I could be someone, bite someone». I en sekvens nærmere slutten av forestillingen føyer danserne seg til talestrømmen, repeterer påstander og forteller sine historier på engelsk preget av østeuropeisk aksent. De har plassert krakkene de satt på innledningsvis midt på scenegulvet, og har hver sin billedbok på fanget. En av danserne har valgt Jorden, og det fortelles drømmer om sola, drømmer om satan. Talekoret får meg til å tenke at vi alle tydeligvis deler den samme historien. To av danserne bryter ut i krangling på slovakisk, som sakte transformerer talekoret til guttural bjeffing. Kultur må gi tapt for natur – man er født sånn, ikke blitt sånn. En ekstatisk transe tar over for kontrollerte bevegelser og utbrudd, en siste maksimal utladning før det hele er over.

Samtidsdanssjamanisme Valget å titulere en scenisk aktør sjaman er ikke en øvelse for de bleike. Forstå meg rett: Koblingen mellom scenekunst og ritual er åpenbar, historisk så vel som funksjonell. Man trer som publikummer inn i en situasjon der man er et stykke av en større helhet, med et mål om via abstraksjon å nå frem til en ny fasett i synet på sin egen virkelighet. Samtidig er rollen sjaman såpass stigmatisert gjennom nyspiritualisme at man lett blir hensatt til mentale bilder av drømmefangere, pauker og urteoppkok. Jeg skal ikke gå videre inn i forholdet mellom religion og kunst i denne sammenhengen, annet enn å innrømme at sjamanisme fascinerer meg mer enn passivt medlemskap i den norske kirke. Samtidsdanssjamanisme er, uansett hvordan man velger å se på det, et tilskudd til spekteret av overskridende kunstformer.

Det finnes en teori om at mennesker som synger i kor får sammenfallende hjerterytmer. Det er fristende å videreføre denne til opplevelsen av den «rene» dansen i seier – svake forbindelser; i det minste til sekvensene der danserne er avhengig av forholdet til de andres kropper. Dette gjelder danserne imellom, men også i forholdet til publikum; som tilskuer føler man rytmen i synkrone partier, liksom rykninger i egne muskler. Det er et interessant tankeeksperiment tatt i betraktning hvordan og hvor mye man forholder seg til andre mennesker i sin egen hverdag. Samtidig føler jeg at forestillingen henvender seg mest insisterende til underbevisstheten, på et konsentrert mentalt plan.

Jeg har beskrevet en tidligere forestilling av kfQW som liksom foregående i ens eget sinn, der man hadde følelsen av å bli avslørt i forhold til hvilke assosiasjoner man fikk. Dette er også sterkt tilstedeværende i seier – svake forbindelser, en aksept av at det en ser på scenen kun får mening gjennom det man som tilskuer velger å se. Dersom man ser bort fra dette med å være normal, vel å merke. Man kan legge vel så mye av opplevelsen av forestillingen i sinnstemningen man var i da man kom som i føringen gitt av tekstmaterialets innhold. Forestillingen utover dette – det konsentrerte lyse vakuumet som er typisk for kfQW – fungerer som mental tilstand mer enn en følelse av å ha blitt fortalt en historie.

Det er referansene våre som tilsier hvordan vi forstår et verk: Alt er subjektivt.