Kunstnerbredden i Oslos gater

Hva er karakteristisk for Oslos bybilde? For meg som bor utenfor hovedstaden oppleves byen noen ganger kaotisk og rotete. Andre ganger innbydende og harmonisk, men samtidig er den også segregert. Jeg får ulike følelser av atmosfære i ulike bydeler. Oslo er for meg full av liv og kontraster. I festivalprogrammet Oslohendelser, som er initiert av TrAP og arrangert av Kloden teater, har Jassem Hindi og Mia Habib sammen valgt ut seks ulike prosjekter. Oslohendelser avsluttes 4.–5. desember med lydinstallasjonen T.E.K.S.T av Marithea Dæhlin. Jeg fått med meg Frognerløftet til kunstnerkollektivene Gutta og Princessilicious, Rua 57 av dansekunstneren Ornilia Ubisse, installasjonen Words/كلمات av kunstneren Liam Monzer Alzafari og gateforestillingen TekstLab Unge stemmer. Byrom, flerspråklighet og identitet er gjennomgående røde tråder for alle verk.

Drag Kings og Queens Ifølge programteksten hadde Frognerløftet til hensikt å fylle et kunstnerisk tomrom med pop-up dragshows. Først med Gutta på ulike steder i Frogner – som også kunne følges via Instagram – og deretter med et performance show av Princessilicious på Vestkanttorget på kvelden. Begrepet drag refererer til å spille på former for kjønnsuttrykk, slik som maskulinitet og femininitet. En drag queen er vanligvis en mann som fremfører femininitet, mens en drag king vanligvis er en kvinne som fremfører maskulinitet. Dragking-gruppa Gutta består av scenekunstnerne Lærke Grøntved, Ann-Christin Kongsness, Desiree Bøgh Vaksdal og Josephine Kylén-Collins. Gjennom Gutta møter vi de fire kameratene Larry, Robin, Lavrans og RichHard – som i ulike sammenhenger utforsker og nyanserer egen maskulinitet og skamløs sampling av mannlige arketyper.

Guttas reise gjennom Frogner kunne følges enten live på deres instagramkonto eller på ulike steder i Frogner. På instagramkontoen @gutta kunne man se at de hengte opp portrettbildeplakater av seg selv på Uranienborg flerbrukshall. Bildeplakatene minnet litt om portrettbilder tatt av mannlige politikere. Noe som ga inntrykk av at de var på en slags velgerturné i bydelen Frogner. Det var særlig én tydelig referanse i Guttas performance – til da tidligere ordfører i Oslo, Fabian Stang, lenket seg fast til et gjerde med papirlenke for å stoppe sykkelveien i Gyldenløves gate i fjor. Referansen ble tydeliggjort på Instagram da Gutta i storyen viste klipp av nyhetsreportasjen som dekket Stangs sivile ulydighet.

Drag Queen/King-kollektivet Princessilicious fremførte sitt pop-up show midt på Vestkanttorget samme dag som Gutta noen timer senere. Publikum samlet seg i en stor ring rundt scenen midt på torget. Princessilicious sitt show foregikk i skumringstimen, og det naturlige lyset i samspill med lyskastere i forskjellige farger rammet inn scenen. Princessilicious består av fire aktører med kunstnernavnene Elektra Puzz, Nabi Yeon Geisha, Eliza Fierce og Cassie Brødskive. Hver enkelt av dem hadde et unikt kostyme. Elektra Puzz var kledd i et mørkt og heldekkende kostyme med menneskelige og dyriske trekk. Dragkingen Puzz hadde horn på hodet og minnet litt om en satyr fra gresk mytologi. Kostymen og soloen til Elektra Puzz minnet meg om et satyrspill – kjent fra antikkens teater.

Frognerløftet til Princessilicious inneholdt tragikomedie, forhåndsinnspilte sanger som gruppa lip syncet til, trash og glam, poplåter, grovkornet humor, pantomime, dans og en generell munterhet selv i alvorlige sekvenser. Jeg syntes Princessilicious lyktes i å tiltrekke seg publikum og holde på oppmerksomheten. I tillegg hadde forestillingen en politisk undertone. Særlig da Eliza Fierce sin solo parodierte Kari Jaquessons vlogger om koronapandemien. Fierces parykk lignet på Jaquessons hår som hun etter hvert tok av seg. Parodien gikk ut på å spy i en bøtte gjentatte ganger til musikken som samplet navnet til Jaquesson.

Kroppens minner og ansvar for fortidens traumer I danseforestillingen Rua 57 sitter Ornilia Ubisse midt i en haug med hvite lapper og skriver ord eller setninger på noen av dem. Hun har på seg en hvit kjole og konsentrerer seg om skrivingen mens publikum slippes inn før hun sakte begynner å bevege seg ut av papirhaugen og bortover gulvet. Knærne hennes rister, kroppen veksler mellom å gynge og være i ubalanse. Pusten går gjennom forskjellige faser, og hun veksler mellom å snakke norsk, engelsk og portugisisk. Noen ganger rister hele kroppen hennes, og det oppleves dypt personlig og blottleggende.

Forestillingen tok utgangspunkt i undertrykkelse – filtrert gjennom noen bevegelser som forvandlet seg fra én sekvens til en annen. De hvite lappene på gulvet og Ubisses hvite kjole reflekterte i lyset i en ellers mørklagt scene, som jeg tolket som uskylden i møte med det mørke onde. Flerspråkligheten i forestillingen gjenspeilet også kroppslig flerspråklighet. Forskjellige kroppsstillinger og positurer har ulike betydninger i ulike kulturer og kan derfor leses og tolkes forskjellig. Ubisse sang også på et språk hun betegnet som bestemorens språk i Mosambik. Ubisse krøp over gulvet med albuene og knærne og dunket hardt i gulvet i rytmisk takt samtidig som at hun sang. Denne sekvensen var vond å se på, og generelt opplevdes forestillingen tung og alvorsbetont. Dette gjorde at Rua 57 ble Oslohendelsers høydepunkt for meg.

Sted og tilhørighet TekstLabs Unge stemmer ble vist på Tøyen Torg som gate-performance over to helger. En gruppe voksne og ungdommer med neongule luer, refleksjakker og sorte bukser står spredt rundt på torget. De voksne danserne er profesjonelle dansekunstnere. Gruppen lager noen formasjoner. Noen skriver dikt med kritt på bakken. Én gir meg en lapp med et dikt i hånda. Jeg ser at noen av danserne filmer med mobilen sin mens de danser. En annen oppfordrer meg til å også se TekstLab Unge Stemmer via instagramkontoen til Tekstlab, og om jeg vil, delta i live-sendingen ved å filme.

En av ungdommene skriver «Er jeg virkelig?» på bakken rett foran meg og tar meg med bort til en annen del av torget, til to ungdommer som sitter og synger i det ene hjørnet. Daglig leder for TekstLab, Shanti Brahmachari, delte ut dikt og tok imot diktdonasjoner fra forbipasserende som ønsket å delta. Jeg ble også spurt om jeg ville bidra med et dikt og skrev et dikt til jenta som spurte om hun var virkelig.

Danserne hadde på seg hver sin lille, firkantede og neongule magetaske på tvers av overkroppen med en minihøytaler inni. Det gjorde at musikken vi hørte kom fra de forskjellige danserne. Musikken ga TekstLab Unge Stemmer en stemning som minnet om et drømmespill. Bevegelsene til danserne var flytende og lekende. Den ene aktøren skrev konsekvent gjennomgående på bakken på forskjellige steder etter hvert som gruppen beveget seg nedover torget. Den unge jentas skriving på bakken minnet om orddikt. Orddikt er dikt som er sammensatt av forskjellige ord som både kan og ikke kan gi en logisk setningsoppbygging. Hun skrev ordet «oss» og ordet på nytt rett under. Så la hun til to bokstaver så det blir «tross» og ordet «på» foran.

«OSS PÅ TROSS»

Stod det på bakken. Jeg tok et bilde av det. Å betrakte mens den enkelte skrev noe bød på en større bevissthet på ordenes sammensetning, men også som ankerpunkt for hva ungdom i dag bærer av tanker og inntrykk. De små sceniske fortellingene oppstod kaleidoskopisk, og dreide seg om identitet, tilhørighet, felleskap og utenforskap. Men også om samfunnet, om man tar med i betraktning at forbipasserende, folk inne på kaféer med utsikt til dansen og de som stoppet opp i noen minutter også ble et symbol på både internettsamfunnet og et generelt samfunn. Ofte var det barn som tvang sine foreldre til å bli stående og se på deler av performancen. Det er jo også noe uventet og skummelt med å gå i en gate som plutselig er full av dansere som gjør forskjellige akrobatiske bevegelser når man skal til butikken. Det å betrakte andre mennesker ble i seg selv en del av opplevelsen. Da vi hadde kommet til Rema 1000 og dørene åpnet seg, hørtes lyden av varer som ble slått inn i kassen. Noe som opplevdes som en slags ny beat til dansernes musikk.

TekstLab Unge Stemmer var både et Instagram-stunt så vel som en gatedansoppvisning. Danserne jobbet aktivt med å være usynlig i torget og å sakte bevege seg nedover torget, være mer synlig og ta mer plass, til å bevege seg videre bort til Kolstadgata og nærmest forsvinne. Jeg opplevde dramaturgien til TekstLab Unge Stemmer som å starte samlende som symbolet på et fellesskap til å oppløses til selvstendige enkeltindivider.

Arabisk ord-installasjon om kjærlighet Words/كلمات av kunstneren Liam Monzer Alzafari stod på Kontraskjæret og bestod av ti rosafargede neonskilt med arabiske ord som beskriver kjærlighet. Den rosa fargen opplevdes romantisk i høstmørket. Ett skilt var plassert ved siden av installasjonen med en tekst som forklarte og rammet den inn i en kontekst. Hensikten med Alzafaris installasjon var å vise frem det arabiske språket og bryte noen fordommer. Samtidig opplevdes den insisterende ved at hvert enkelt ord ikke hadde en plakett eller lignende som oversatte begrepene. Ordene pekte opp mot himmelen i stedet for å stå oppreist pekende mot stien, slik at ordene kunne synes bedre lenger unna. Høstmørket hjalp installasjonen til å bli bedre lagt merke til. Selv om installasjonen var vakker, var den også litt vanskelig å forstå hensikten med hvis man passerte den tilfeldig. Felles for Words/كلمات og de andre verkene på gata var nettopp at de kunne skape en viss stemning et sted, men samtidig veksle mellom å ta plass eller gli inn i et landskap.

Gir rom til ulike former for offentlig kunst Det norske akademis ordbok bruker et sitat for å forklare ordet hendelse jeg synes beskriver publikumsreaksjonen til gateforestillingene godt: «Oslo-folk har en egen evne til aa ta store hendelser med ro og fatning (Nationen1933/82/3/2)». Oslohendelser gir rom til kunstnere som ellers går under radaren til å omslutte deler av Oslos bybilde. Foruten Rua 57 fant samtlige verk sted ute, og bortsett fra Marithea Dæhlin, består festivalens program bare av mindre kjente navn. Fokus på pop-up performance på gata gjør også at Oslohendelser både blir synlig og usynlig på gata. Synligheten kompenseres noen ganger med live-sendinger på Instagram. Det gjør også at enkelte av hendelsene tilgjengeliggjøres for et publikum som kan gå glipp av en live-hendelse. Om man måler innflytelse mer etter kvalitet enn synlighet, synes jeg Oslohendelser får til å gjøre kunst til dagligdagse opptredener som enten insisterer på å få oppmerksomhet eller som lykkes i å gli inn i bylandskapets naturlige koreografi – og det gjort med ro og fatning.