Kun for venner og kjente?

Som kjent befinner to sentrale scenekunstinstitusjoner i Bergen seg i en intens kamp for sin egen eksistens. I dag er det 10 år siden Teatergarasjens lokaler på Nøstet ble revet og gjorde BIT husløse. Til nyttår mister det nasjonale dansekompaniet Carte Blanche sine prøve- og forestillingslokaler i samme strøket. Etter mange utredninger av forskjellige alternativer pekte den gamle kommunale svømmehallen Sentralbadet seg ut som et egnet sted for de to institusjonene, sammen med prøvelokaler for Den Nationale Scene. Sistnevnte er imidlertid ute av prosjektet nå.

Etter mye om og men, inkludert muligheten for å selge Sentralbadet til høystbydende, er nå Bergen kommune og Staten på lag med hver sin tredel av den samlete prisen på cirka 600 millioner kroner. D-dagen for prosjektet er 12. juni da Hordaland fylkeskommune, som tidligere har vært lunkne til prosjektet, skal gjøre sitt endelige vedtak om hvorvidt de går inn med den siste tredelen. I tilfelle et positivt vedtak kan avtroppende Carte Blanche-sjef Hooman Sharifi forlate byen i trygg forvissning om at kompaniet hans var velkomne likevel. Det var han ikke like sikker på i 2015 da det var aktuelt å legge Sentralbadet ut på salg. – Carte Blanche har vært i Bergen i så mange år og er bergensk. Nå føler vi oss egentlig litt verdiløse og uviktig. En sånn følelse bør man ikke gi til noen som føler seg hjemme et sted, sa han den gangen.

Ny debatt I denne situasjonen blåser regionens storavis, Bergens Tidende, opp til ny debatt. De siste ukene har avisa hatt flere oppslag hvor planene om å bygge om Sentralbadet blir angrepet, med bakgrunn i økonomi, arkitektur og av andre kulturaktører i Bergen, hvor også situasjonen i Trøndelag blir tatt med som en faktor i regnestykket: «Solgte 6981 billetter i Bergen i fjor. Nå kan de få sitt eget scenekunsthus til 700 millioner kroner». «- En tragedie hvis Sentralbadet fylles med to bokser». «I Trøndelag bygger de teaterhus for 100 millioner. Sentralbadet skal koste seks ganger så mye» lyder overskriftene. Sist søndag tok Scenekunst.no-redaktør Julie Rongved Amundsen til motmæle med en kronikk hvor hun minnet om at «Å sikre nordmenn tilgang til bred scenekunst av høy kvalitet koster penger».

Vi tok kontakt med Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og profilert medie-og kulturkommentator, for å få en kommentar til situasjonen for BIT og Carte Blanche og oppslagene i Bergens Tidende. Men han er langt fra så sympatisk innstilt som man kanskje kunne forvente:

– Jeg har sett noen av disse oppslagene. Sentralbadet er svært nær der jeg nå bor: Jeg bor omtrent der Teatergarasjen holdt til! For meg er det altså helt fint om BIT og Carte Blanche får nytt tilhold i Sentralbadet. Men det er åpenbart grunner til å spørre om et beløp av den størrelsen skal brukes på kulturtiltak som (a) er så lite interessert i å utvide sitt publikum en gang i mellom og (b) praktiserer et helt latterlig system med fribilletter for sine venner. Av 7000 publikummere var cirka 2500 utstyrt med fribilletter! Hadde jeg vært politiker, ville jeg vurdert å be de to tiltakene legge fram planer for hvordan de har tenkt å gjøre seg mer relevante for større publikumsgrupper enn venner og kjente – i alle fall et par-tre ganger i året, skriver han i en epost.

Fribilletter til skoleklasser – Jeg skjønner Jostein og antakelig er det mange som tenker som han så det kan være greit å få muligheten til å oppklare, sier teatersjef Sven Åge Birkeland i BIT på telefon fra Bergen. – Her er det nemlig et par ting som er viktig å få med seg og som vil gi et ganske annet bilde. I løpet av 2017 opererte vi på nitten forskjellige arenaer, hvor vi hadde et publikumsbelegg på nitti prosent, som husløs. Det må det være lov å være fornøyd med! I Bergen i 2017 hadde vi en omsetning på totalt 9117 billetter. Dette inkluderer 2500 fribilletter, som bl.a. har gått til skoleklasser i regionen, i henhold til et publikumsutviklingsprosjekt vi har satt i gang som relaterer seg til det velkjente «prøvekjør kunsten»-prosjektet. Gripsrud etterlyser «planer for hvordan de har tenkt å gjøre seg mer relevante for større publikumsgrupper enn venner og kjente». Dette er en del av den planen. Så går det selvsagt en del billetter til utøverne og skaperne i de 40-45 produksjonene vi har i året, hvorav halvparten er internasjonale og de resterende norske og lokale produksjoner, noe som jo er et betydelig høyere antall enn i et ordinært institusjonsteater. Så har vi det vi kaller Prøverommet, med 70-80 ulike kunstnerkonstellasjoner i året som viser sine pågående arbeider, mot litt mat og drikke. Der er det mange band som har hatt sine første konserter, mange poeter som har hatt sine første lesninger. Vi har en stor frivillig-stab, som vi lønner med fribilletter. Hvert år har vi, som en del av vårt internasjonale arbeid, mellom 60 og 80 utenlandske teatersjefer, kuratorer og dramaturger på besøk som selvfølgelig også får fribilletter. Også må vi ikke glemme, på toppen av dette cirka 2000 «ikke-billetterte» billetter til en rekke seminarer, samtale-arrangementer, debatter osv. som er en viktig del av vår virksomhet bl.a. når det gjelder publikumsutvikling, som Jostein altså hadde etterlyst dersom han var politiker. Vi er glade for disse «vennene» våre og billettene de får. Det er en viktig del av det prosjektet BIT Teatergarasjen er. Og hvis dette er et «latterlig system», som Jostein sier, så får det stå for hans regning.

Lære seg å argumentere – Jeg unner dem i og for seg alt godt, de har gjort en stor jobb gjennom mange år, skriver Gripsrud i eposten. – Men det er noe med at de nevner 11 – elleve – administrativt ansatte på nettsidene sine! Misforholdet det står i til det sørgelige publikumsantallet vil slå enhver som skal prioritere i bruken av felles midler. Jeg mener altså at BIT og Carte Blanche må svare for seg og argumentere, ikke bare se seg sjøl som ofre for Bergens Tidende. Jeg håper altså at prosjektet realiseres, men da må Sven Åge & co lære seg å argumentere i full offentlighet, ikke bare overfor byråkrater og politikere i lukkede møter, mener han.

– Vi kunne sikkert vært flinkere og mer offensive. Hadde vi hatt mer tid hadde vi sikkert også skrevet flere kronikker. Men av og til kommer det ting i mediene som vi av strategiske hensyn ikke har lyst til å kommentere, enten av hensyn til de som kom med utspillet eller fordi det ikke er hensiktsmessig å følge opp en konfliktlinje mediene legger opp til. Som husløse har vi en relativt tett uke, men vi tar signalet! svarer Birkeland. – Når det gjelder de 11 ansatte så fyller de til sammen 10 hele stillinger, hvorav en i et midlertidig engasjement øremerket et publikumsutviklingsprosjekt vi igangsatte høsten 2017 i samarbeid med EU og Hordaland fylkeskommune. I tillegg har vi et halvt årsverk fordelt på 57 personer som jobber på frivillig basis for å gjennomføre alle arrangementene våre på disse 19 arenaene. I gamle Teatergarasjen hadde vi åtte ansatte da vi måtte ut av lokalene våren 2008. Man kan jo tenke seg hvor mye mer arbeid det er å arrangere ting på nitten steder, så da synes jeg ikke den lille økningen på tre ansatte er spesielt sjokkerende. Men i forhold til den relativt store kapasiteten vi hadde i gamle Teatergarasjen så har publikumstallet selvfølgelig totalt sett gått ned på disse nitten stedene.

Flåsete – Det er altså ikke sånn at vi ikke er interessert i å utvide publikummet vårt, tvert imot! Utsagnet til Jostein Gripsrud må i beste fall kalles flåsete. Hva er det han vil ha, et annet repertoar eller bedre kommunikasjon? Jeg har en følelse av at han og muligens endel andre fra hans generasjon tror at friteaterfeltet fortsatt ser ut som det gjorde på 1970 og -80-tallet da folk gjerne sto i kø for å se Theatre du Radeau i en nedlagt fabrikkhall. Noe som kan tyde på at det er en stund siden de besøkte samtidens scenekunst. Nå er det viktig ikke å glemme at BIT er en internasjonal organisasjon i en by med sterke internasjonale bånd og tradisjoner. Mange av våre forestillinger er internasjonale og nasjonale coproduksjoner som i 2017 til sammen solgte 110.523 billetter rundt om i verden. Det er vi stolte av å være med på. Vår situasjon som husløs har hatt en verdi i at vi har måttet jobbe på en helt annen og mer nettverksbasert måte. Det har fungert veldig bra, selv om vi selvfølgelig er mer sårbare for den typen kritikk som alene baserer seg på antall solgte billetter i Bergen. Men vi skal prøve å bli tydeligere og mer markante i offentligheten, avslutter Sven Åge Birkeland.