Innlegget ble først publisert i Klassekampen onsdag 17. februar 2021, og vi republiserer med tillatelse.
Kulturråd eller direktorat?
To medlemmer av utvalget for statens kunstnerstipend, Sigrid Røyseng fra Norges musikkhøgskole og Ánde Somby fra rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, skriver i dette debattinnlegget om en bekymring for at Kulturrådet omgjøres til et direktorat.
Det er lett å tenke at omorganiseringen av en statlig etat er et administrativt spørsmål uten allmenn interesse. Omorganiseringen av Kulturrådet viser tvert imot at demokratiske prinsipper kan stå på spill når organisasjonskart tegnes på nytt.
Kulturrådets viktigste oppgave har lenge vært å realisere et av kulturpolitikkens viktigste demokratiske prinsipper, nemlig armlengdesprinsippet. I kulturpolitikken skal armlengdesprinsippet sørge for at utøvelsen av et kunstfaglig skjønn og politiske beslutninger ikke sammenblandes. Armlengdesprinsippets funksjon i kulturpolitikken er således å sikre kunst- og kulturlivets ytringsfrihet, og at kunst- og kulturytringer blir bidrag til en vital og kritisk offentlighet. I et demokratisk perspektiv bidrar denne kunst- og kulturfaglige beslutningsmakten til å balansere den politiske beslutningsmakten.
Slik motvirkes en mulig skjevfordeling knyttet til politiske prioriteringer og preferanser. Derfor har den viktigste oppgaven til Kulturrådets administrasjon lenge vært å være et sekretariat for råd og utvalg som er oppnevnt for å utøve kunstfaglig skjønn i behandlingen av søknader fra kunstlivet.
De siste åra har Kulturrådet fått stadig flere direktoratsoppgaver. Direktorater har imidlertid en annen funksjon i statsforvaltningen enn et armlengdesorgan. Direktorater skal iverksette politiske beslutninger og føre kontroll med måten de politiske beslutningene blir iverksatt på. For eksempel skal Kulturrådet påse at museer som mottar støtte fra Kulturdepartementet jobber i tråd med vedtatt politikk.
Direktoratsoppgavene er dermed styrt av et ganske annet prinsipp enn armlengdesprinsippet. Direktorater må i større grad følge et «lydighetsprinsipp». Slik har Kulturrådet over tid fått en dobbeltrolle med en motstridende oppgaveportefølje.
På den ene siden skal det ivareta kunstfeltets uavhengige rolle. På den andre siden skal det iverksette politiske beslutninger. Lenge har det likevel vært mulig å identifisere hvilke deler av Kulturrådets administrasjon som håndterer de ulike oppgavetypene.
Det har vært mulig å se at armlengdesoppgavene forvaltes av klart definerte seksjoner og sekretariater, og at direktoratsoppgavene har blitt ivaretatt andre steder i organisasjonen.
Etter omorganiseringen er armlengdesoppgavene og direktoratsoppgavene blandet sammen. Den nye versjonen av Kulturrådet ser ganske enkelt ut som et rent direktorat. Det er nå uklart hvordan Kulturrådets administrasjon ivaretar de kunstfaglige armlengdesoppgavene den skal forvalte.
Det er også uklart om armlengdesoppgavene ivaretas uavhengig av politisk definerte oppgaver. Omorganiseringen ble gjennomført i koronatider med begrensede muligheter for diskusjon av saken. Det er ikke rart at dette har skapt uro i kunstlivet. For det handler om noe større.
Kulturrådets innretning er en sak av prinsipiell betydning for kunstens plass i samfunnet. Kulturrådet er en byggestein i demokratiet.