Kroppens revansj

Danseren Harald Beharie sitter naken oppå en rød plattform. Han har langt gråfarget hår i mange tynne fletter. Publikum sitter langs veggene på andre plattformer eller stoler. Beharie slikker seg på armene og bena. Han spytter, harker og sikler utover sin egen kropp. Han drikker vann og lar det renne ut av munnen. Jeg kjenner at det vrenger seg i meg, og jeg får brekningsfornemmelser. Kroppsvæsken er enda mer intim og privat enn den nakne kroppen. Spyttingen blir allikevel et effektivt grep for å understreke tilstedeværelsen av kroppen i rommet.

Den feminine kroppen Harald Beharie er danser i kompaniet De Naive. Tidligere har han også danset med Carte Blanche. I soloforestillingen Batty Bwoy utforsker han forholdet mellom det feminine og maskuline i kroppen. Det jamaicanske begrepet «Batty Bwoy» betyr «rumpegutt» og brukes nedsettende om feminine menn. I informasjonsmaterialet til forestillingen står det at «batty bwoy er en forræder av det maskuline, et rovdyr, en murderous queen og flaming queen.»

Det interessante med denne beskrivelsen er at det feminine, både hos menn og kvinner, ofte forbindes med noe passivt og forsiktig, mens den overskridende kjønnsenergien i Beharies fortolkning er kraftfull og tidvis aggressiv. Det er langt fra en passivisering og undervurdering av det som måtte oppleves feminint. Den skeive, svarte kroppen blir ofte møtt med en dobbel marginalisering, men i i møte med Beharie på scenen oppleves ikke kroppen hverken undertrykt eller fremmedgjort.

Beharie beveger seg ned fra plattformen og tar på knebeskyttere før han begynner å bevege seg sidelengs glidende på knærne sånn at kjønnsdelene nesten når gulvet når knærne er langt fra hverandre. Bevegelsene er langsomme og repetitive. Vi får nesten ikke se ansiktet hans, øynene er fokusert på gulvet, og det lange håret henger ned rundt hodet. Det jeg ser er en anonym kropp som består av rygg, rumpe og underliv og som bølger seg opp og ned og frem og tilbake på gulvet. Kroppen fremstår som materie, noe dyrisk og fysisk. Det er påtakelig lite seksualisert. Istedenfor er det noe nesten utenomjordisk med den levende klumpen med kropp han gjør seg til. Han krabber fort, som i galopp. Han er som et rovdyr på savannen som har sett seg ut et bytte. Det er noe surrealistisk i måten han får kroppen til å gi disse assosiasjonene. Det er djervt og imponerende.

Ekspressivitet Senere er han mer konfronterende. Han har reist seg opp og bruker blikket i kommunikasjonen med publikum. Han løper og faller, han snurrer rundt som en dervisj. Det ritualistiske i disse repetitive bevegelsene minner meg om flere av verkene til Ingri Fiksdal.

Det viser seg at det lange håret var en parykk som han nå tar av, og han går målrettet rundt i salen mens han ser direkte på tilskuerne. Bevegelsene er bestemte og lett mannekengaktige, men med mer aggresjon og kraft enn det er vanlig på en catwalk. Han hopper opp på plattformen med samlede ben med letthet. Noen ganger ligner måten han inntar de få objektene han har tilgjengelig på parkour.

Mot slutten stiller han seg på alle fire på plattformen og gjør forsiktige jokkebevegelser frem og tilbake. Han minner igjen om et dyr, denne gangen kanskje mest om en hund. Hittil har jeg tenkt at forestillingen og nakenheten har handlet lite om seksualitet, men når bevegelsene er mer eksplisitt seksuelle, tenker jeg at det i større grad er fraværet av intimitet og sårbarhet jeg har lagt merke til. Bevegelsene brukes til å ta plass, utvise styrke og eleganse, ikke til å vise frem tvil, usikkerhet eller begjær som sceniske skildringer av seksualitet så ofte gjør. Det finnes lidenskap i forestillingen, men det er kraften og intensiteten som formidles lidenskapelig, og kroppen er en del av det fordi kroppen er verktøyet.

Det er noe besnærende virtuost over Harald Beharies bevegelser. Koreografien utføres med en intensitet som gjør det interessant å følge med på hver minste detalj i kroppens håndtering av bevegelsene. Han tar rommet på en måte som tidvis tar pusten fra meg, og selv om det også brukes innspilt musikk av ulikt slag, alt fra orgelmusikk til noe som minner mest om power-ballader, er det i de stille partiene jeg synes det er mest virkningsfullt. Dramaturgisk sett er forestillingen godt disponert, for selv om det er mange statiske partier, føles det hele tiden som om vi er på vei et eller annet sted.

Etter å ha sett Harald Beharie danse, er jeg usikker på om begreper som feminint og maskulint gir mening. Kroppen og bevegelsene hans transcenderer kjønnskategorier og -egenskaper. Samtidig som jeg synes han opptrer lite stereotypt tenker jeg at nettopp det gir ham et stort spillerom som gjør kjønnsforhandlingene og koreografien enda mer interessant. Kanskje kan det leses som den feminine kroppens revansj. Det er ingen tvil om hvem som har makten i rommet. Mest av alt er det allikevel mennesket som fysiologisk vesen som vektlegges, og til tross for at jeg forstår hvilke kjønnsforhandlinger som gjøres, kjenner jeg at forestillingen i det fysiske overskrider det hele.