Kroppen som instrument

En danseforestilling med tittelen Heartfelt, hvor en mann ikledd silkeaktige og gullfargede plagg stryker ømt langs strengene på en harpe, kan fort dra assosiasjonene i retning klamme Dream yoghurtis-reklamer fra 90-tallet. Heldigvis byr utøver Magnus Myhr på mye mer enn som så: Allerede fra han først trer inn i scenerommet og begynner å trippe ekstatisk rundt i sirkler, er det med et skjelmsk glis og en leken kroppsholdning som tilfører forestillingen både humor og et snev av uforutsigbarhet.

Det at både scenen og amfiet hvor publikum sitter er opplyst, skaper en situasjon der jeg føler meg like mye observert av Myhr som at jeg observerer ham. Dette er med på å skape spenning i rommet. Myhr fortsetter å småløpe i sirkler rundt en krakk og en harpe i tre som er plassert på gulvet i scenerommet. Han løfter armene sine høyere og høyere og skyter brystkassa stadig fremover mens han gisper. Rett før det ser ut som at han skal lette fra gulvet, går det nedover; ryggen blir krum, han får knekk i knærne, armene vaier og bevegelsene blir klumpete idet det ser ut som at han skal treffe bakken.

Briste eller bære Kontrasten mellom det lette, smidige, stive og hakkete er gjennomgående. Harpen fungerer som et slags billedlig utgangspunkt for begge tilstandene, for instrumentet er elegant og harmonisk samtidig som det kan være ustemt og statisk i treramma si. Når Myhr beveger overkroppen og armene med korte, liksom stakkato bevegelser, fremstår han som en Pinocchio-figur som forsøker å bryte opp trelemmene sine. På samme måte kan han svinge seg hurtig rundt med jevne, myke bevegelser – lik en ballerina i en spilledåse – før mekanismen gradvis blir defekt og bevegelsene stopper opp, blir skjeve og ranglete.

De raskeste, mest ekspressive partiene akkompagneres av blinkende lys og innspilt lyd fra et strengeinstrument som blir mer og mer enerverende. Det er likevel noe poetisk og vart ved disse delene også, og det er lett å føle empati med personen på scenen. Spennet i bevegelsesmaterialet gjør forestillingen interessant å følge med på, og uttrykket fremstår aldri tilgjort eller for sentimentalt. Myhr greier også å holde på intensiteten i bevegelsene, selv de som i utgangspunktet ikke er spesielt kraftfulle eller eksplosive. Heartfelt kan gjerne kalles lavmælt, men den er likevel full av energi.

Å pushe prestasjoner Myhr spiller på harpen i løpet av forestillingen. Det er fint nok å høre på i seg selv, men også spillet blir til en del av dansen: Først prøvende, når en og en finger klumsete forsøker å fange de riktige strengene. Etter en stund fyker alle fingrene presist over instrumentet før det virker som at han med ett blir overivrig og hele håndflaten treffer strengene. Små bevegelser, som når Myhr ruller skuldrene sine tilbake i løpet av spillingen, er med på å gjøre lyden til noe fysisk.

Ved noen få tilfeller opplever jeg at uttrykket på scenen fremstår uforandret lenge nok til at oppmerksomheten min begynner å vandre. Det tar imidlertid ikke spesielt lang tid før dansen henter meg inn igjen. Det er i det hele tatt ganske fascinerende hvordan Myhr har overført og tolket harpens egenskaper danserisk. Forestillingen gir et originalt perspektiv på menneskekropp og myk hud satt opp mot spente rammer og kjølig mekanisme. Samtidig løftes tematikken til å handle om mestring, oppturer og nedturer generelt. Slik skapes et romslig tolkningsrom som er stramt nok til at det fremstår meningsfullt, en viktig egenskap som ikke uten videre kan tas for gitt.