Kortreist festival

Festival er ikke festival lenger. Men noe må man jo gjøre mens man venter på at alt dette skal ta slutt. Jeg forsøker mer enn noen gang å være positiv. Jeg får det stort sett ikke til. Selv en tur på matbutikken minner for øyeblikket mest om et uhyggelig dystopisk framtidsscenario.

Det gir i det minste litt håp at det er noe som fortsetter. Det er ikke helt som før, men det fortsetter i alle fall i andre former og på litt andre måter, slik som årets utgave av Oktoberdans.

Biennalen, som ble arrangert for første gang i 1997, alternerer med den internasjonale teaterfestivalen Meteor og arrangeres av BIT Teatergarasjen. I et Bergen der smittetallene fortsatte å stige til alarmerende høyder i løpet av festivalen, hadde arrangørene prioritert de fysiske møtene mellom utøvere og publikum fremfor å satse tungt på digitale flater. Store produksjoner med utenlandske gjesteartister var i år byttet ut med norske, lokale forestillinger og arbeidsvisninger i små formater: For første gang siden oppstarten besto programmet kun av kunstnere med base i Norge. Fokuset på det uferdige og prosessorienterte utgjorde en rød tråd i årets festival og opplevdes som en produktiv reaksjon på all usikkerheten vi befinner oss midt i.

Fornyelse og kontinuitet Størsteparten av årets kunstneriske program var arbeidsvisninger, og blant de ferdige helaftens forestillingene hadde en liten håndfull Norgespremiere under Oktoberdans. En av premierene var Rosalind Goldbergs The Field, som Live Drønen anmeldte etter Oslo-premieren, som utforsker samspillet mellom den solodansende utøverens bevegelser, lyd, musikk, lys og scenografi. Den suggererende opplevelsen av at alt i scenerommet smelter sammen, fikk jeg også under visningen av Ingri Fiksdal og Fredrik Floens Spectralog under premieren på Carte Blanche-danseren Caroline Eckly og den brasilianske koreografen Marcelo Evelins And Yes I said Yes I Will Yes. Den ritualistiske forestillingen tar utgangspunkt i den greske mytologiens Medusa der en marionetteliknende Eckly, med gullbelagt ansikt og kropp og ikledd et lagvis, struttende, langt skjørt av gullfolie, roterer rundt sin egen akse i en repetitiv koreografi som øker i intensitet mens det kunstige smilet glir over i et fordreid ansikt som rekker tunge til oss.

Det ble spesielt synlig under årets Oktoberdans at festivalarenaen er en viktig institusjon som skaper kontinuitet for ulike kunstnerskap. I Working with children, again viderefører den australske danse- og performancekunstneren Nicola Gunn arbeidet fra fjorårets Working with children. Gunn inviterer oss inn i et slags scenisk essay der vi er vitne til at hun lager en koreografi sammen med åtte barn på scenen. Samtidig projiseres hennes indre monolog omkring skam, sårbarhet, maktstrukturer og hva slags ansvar kunstneren egentlig har for barnas deltakelse på et lerret bakerst på scenen. Forestillingen fremsto som en versjon to av fjorårets og hadde funnet en tydeligere form og dramaturgi siden sist. Kontinuitet er også et stikkord for arbeidsvisningen av Spreafico Ecklys Danced work in progress. De fem utøverne Adrian Bartczak, Mirte Bogaert, Nicola Gunn, Yohei Hamada og Aslak Nygård står alle på scenen samtidig og danser utvalgte sitater fra karrieren sin. Disse repeteres og går i loop over hverandre mens lydbildet mikser sitater fra musikken sammen slik at ulike bruddstykker av lyd tidvis trer i forgrunnen. Kollisjonene mellom kroppene og bevegelsene, samt de mer og mindre vellykkede forsøkene på å kopiere hverandre bevegelser og finne sammen, var fascinerende og latterfremkallende å se på.

Premieren som gjorde størst inntrykk var imidlertid In First Person – The Dance av utøveren Daniel Mariblanca og kompaniet 71BODIES. Mariblanca har tatt utgangspunkt i sin egen erfaring som transkjønnet, og premieren er en fortsettelse av flere prosjekter,blant annet forestillingen 71BODIES1DANCE,som hadde premiere på Oktoberdans i 2018. I In First Person – The Dance er vi kun 20 publikummere, og vi må feste en navnelapp på oss selv, før vi går inn i black boxen gjennom en lang, mørk korridor og setter oss foran en liten, intim scene. I første del ønsker en maskekledd Mariblanca oss velkommen og etter hvert glir sekvensen over i ekspressive og voldsomme bevegelser der den nakne kroppen vrir og vender seg i ekspressive bevegelser, som i voldsom smerte,til dunkende bassrytmer. Så begynner en lang sangsekvens der han synger med fordreid stemme om samfunnets definisjonsmakt, før vi blir bedt oss om å reise oss og danse og bevege oss én og én gjennom en portal. I andre del befinner vi oss i et stort scenerom bestående av jordhauger, trestokker og stubber, og på den ene siden av rommet er det store trekonstruksjoner til båtbygging. Med ett er syv andre transkjønnede personer til stede i scenerommet, og vi får bruddstykker av deres historier gjennom tekst, bevegelse og musikk. Mot slutten legger alle sammen seg nakne ned ved siden av hverandre, mens de dekoreres med blomster. Det hele minner om et maleri, eller et slags alternativt Edens hage. Måten forestillingen tematiserer intimitet, menneskelighet og skjønnhet på, gjør det til et synliggjøringsprosjekt helt utenom det vanlige.

Teori og praksis Det er en dobbelthet i den pågående krisen som er utløst av pandemien: Det er deprimerende hvordan friheten man før tok for gitt kjennes som et fjernt minne, men samtidig har den globale nedstengingen ført til en oppblomstring i bruken av digitale plattformer, og flere scenekunstnere har eksperimentert med digitale formater. Med andre ord kan kriser igangsette nye initiativer og tvinge oss til å strekke fantasien. En sentral intensjon bak festivalens diskursprogram FUTUREBODIES virket å være å aktualisere pandemiens betydning for scenekunstfeltet, og programmet omfattet et todagers seminar, flere foredrag, en art book fair, workshops med dansekunstnere og såkalte «late night happenings» på Kode Kunstmuseer.

Selv deltok jeg den første dagen på festivalens todagers seminar «Tid, transhumanisme og dramaturgi» på Kode 2. Den improviserte, performative samtalen om avatarer, virtual reality og sosiale medier mellom multikunstner Håkon Hoffart og performancekunstner Danja Burchard, var blant programpostene som tok aktivt stilling til teknologiens påvirkning på oss og forsøkte å si noe om situasjonen her og nå. En etterfølgende workshopseanse med tittelen @aevtarperform, der kunstner Cibelle Cavalli Bastos inviterte publikum til å undersøke ideer om selvet og kroppen, illustrerte dessuten hvordan teori og praksis går hånd i hånd. Mens videoen av Cavalli Bastos ble projisert i forvrengte former på alle rommets fire vegger, ble publikum med i en meditativ seanse der de som våget beveget seg rundt og mottokinstruksjoner underveis.

En minifestival i festivalen Koblingene mellom teori og praksis ble ekstra tydelige i det kunstneriske programmet fordi majoriteten av visningene var arbeidsvisninger i små formater. Dette kom av at minifestivalen Dans -en fest! i år var blitt integrert i Oktoberdans. Minifestivalen, som er et samarbeid mellom BIT Teatergarasjen, Bergen Dansesenter, Carte Blanche og det lokale dansekunstmiljøet i Bergen, som egentlig skulle ha funnet sted for andre gang 27.-29.august, hadde blitt utsatt som følge av korona. Programmeringen, som har sitt fokus på dansekunstnere med tilknytning til Bergensmilløet, baserer seg på en åpen utlysning. Årets bidrag vitnet om et pulserende samtidsdansmiljø, og presentasjonene av uferdig materiale ga et raust og sårbart innblikk i kunstnernes arbeidsprosesser.

I den åpne øvelsen Stor i bringa inviterte Søstrene Ingebjørg Loe Bjørnstad og Marit Loe Bjørnstad til en seanse der de vekselvis improviserte i 5 minutter for så å samtale om det de hadde improvisert. Marit utforsket ulike bevegelsessekvenser, og Ingebjørg arbeidet med forskjellige vokalteknikker mens de forsøkte å finne ut hvordan de skulle forholde seg til hverandre og til de scenografiske objektene moren Anne Loe har laget. «Disse to minuttene føltes ut som en evighet», sa utøverne, som fortsatte å stille åpne spørsmål til publikum: «Ser det ut som om vi forholder oss til hverandre?», «er jeg for personlig i dansen nå?». På den måten satte de i gang uhøytidelige diskusjoner publikum deltok i, og formatet fungerte så godt at konseptet gjerne kunne vært en to timer lang forestilling.

Arbeidsvisninger med spennvidde Helhetsinntrykket etter arbeidsvisningene under Oktoberdans er at spennvidden er stor både i arbeidsmetoder og tilnærminger. Koronapandemiens påvirkning på koreografisk arbeid var tydelig både i Yohei Hamadas presentasjon av prosjektet A dance of the day, Brita Grovs arbeidsvisning Moving Images og Kristine Nilsen Omas livestreaming Karantena #millionsmissing. Hamada snakket om en rekke korte dansevideobrev han laget daglig i forbindelse med nedstengingen i mars. Brevene baserer seg på innfall som å filme sin egen dansende kropp på flyplassen eller langs en landevei. I Grovs arbeidsvisning blir det fysiske fraværet av duettpartneren som er i England et sterkt virkemiddel når hun danser med ham gjennom en film som blir projisert på veggen bak henne. ME-syke Oma Nilsens livestreaming fra egen leilighet i Bergen gjør også inntrykk akkurat nå: Hun iscenesetter seg selv dansende i flere sekvenser. En silknattkjole med kimono og høyhælte sko blir sterke symboler på livet hun savner, før hun til slutt forteller akkurat nok om sorgen over livet som kronisk syk.

Utøvere som Roskva Yasmin Andersen og Lisa Bysheim er på sin side mer orientert mot utforskning av sammenhenger mellom koreografi og språk. I A story, flytter Andersen seg rundt på gulvet med gradvis voksende, roterende bevegelser slik at enkle ord som «familiar» får nye betydninger i møtet mellom kroppen og rommet. Andersens intensitet ga meg en følelse av at noe avgjørende sto på spill, og ganske riktig: I feedback-runden fortalte hun at det første møtet med hennes biologiske far som 26-åring er utgangspunktet. Fordi faren var ortodoks jøde kunne han ikke engang gi henne en klem da de møttes på en kafé utenfor Tel Aviv. I Lisa Bysheims Entangled Materials leker de tre utøverne på scenen med bokstavrim som «a container contains the contents collapsing» og kaster ord og bevegelser mellom seg som tidvis kolliderer mens de blir akkompagnert av elektroniske, rytmiske live-lyder og etter hvert tvinnes inn i et nett av mikrofonledninger.

Til tross for at arbeidsvisningsformatet er velkjent for BIT Teatergarasjens faste besøkende, blir det en uvanlig festival når dette utgjør selve kjernen. Ikke bare får man dypere innblikk i arbeidsprosesser; det åpne samtaleformatet med rom for umiddelbar og direkte respons til utøveren er verdifullt i seg selv. Å slippe å lytte til paneler som kontekstualiserer alt istykker er en lettelse, og det er noe fint med den iboende usikkerheten i samtaleformen der alt når som helst kan falle sammen. Den tunge satsningen på arbeidsvisninger er likevel ikke helt uproblematisk, da den veldig begrensede publikumskapasiteten gjør at festivalen risikerer å bli for intern og lukket. At Oktoberdans på mange måter like mye er en festival for dansemiljøet selv som for publikum, bidro nok til at formatet stort sett fungerte, men generelt opplevde jeg terskelen for å ta ordet som lav. Jeg inntok kun en lyttende modus, men satt likevel igjen med en ny og merkelig følelse av å ha vært mer involvert i festivalen enn før.

Potensialet i det lokale Årets festival viste at man kan få til mye med store begrensninger. Spesielt arbeidsvisningen Growing Stories av dansekunstner Ine Terese Hogstad/ Papirvinger og filmskaper David Alræk i Muséhagen på universitetshøyden ble en påminnelse om dette. I den forblåste og regnfulle kvelden var vi kanskje 20 publikummere som tok på oss hodetelefoner og forsvant inn i en annen verden mens vi vandret mellom busker og stier mens utøvere med malte ansikter, kledd i glitrende kostymer med rikt sammensatte teksturer dukket opp i mørket rundt oss. Utgangspunktet for forestillingen var Arne Næss’ dypøkologi, og kostymene og utøvernes bevegelsesmønster ga meg umiddelbart assosiasjoner til den rikholdige insektsamlingen på innsiden av det tilhørende universitetsmuseet hagen omslutter.

Om det finnes en samlende tanke i festivalprogrammet, så ligger den først og fremst i satsningen på de sterke, lokale kreftene i Bergen. Styrken ved et slikt fokus er at publikum gjennom de små, utprøvende formatene får komme tett på og bli bedre kjent med dansekunstnerne, og at dansemiljøet selv forhåpentligvis utvikles. Helt uavhengig av pandemiens eksistens, er det fristende å spørre seg om ikke festivalen kunne tenkt enda større omkring hvilke måter kjente og ukjente stemmer presenteres på.