Kjærlighet og forfall

William Shakespeares verdensberømte tragedie Romeo og Julie er en integrert del av kulturen vår, og man finner bruddstykker av den klassiske kjærlighetshistorien overalt i filmer, TV-serier og musikk. Kanskje er det også derfor det er så lett å fortape seg i det kaotiske universet som formidles til oss gjennom kameralinsen fra første øyeblikk i Kjersti Horns iscenesettelse av Romeo og Julie på Den Nationale Scene. Eksperimentene med videobruk har blitt et kjennemerke i Horns regissørarbeid, og sist hun gjestet teatret i 2021 var det med en finstilt og oppskakende oppsetning av Sarah Kanes Sprengt. Også denne gangen består det kunstneriske teamet av faste samarbeidspartnerne som scenograf- og kostymedesigner Sven Haraldsson, videoregissør Mads Sjøgård Pettersen og lyddesigner Erik Hedin. Resultatet er en visuelt sterk versjon av Shakespeares klassiker full av scener som brenner seg fast på netthinnen.

Inn i teaterets hemmelige rom Handlingen i Horns iscenesettelse av Romeo og Julie foregår i rommene i teaterbygningen publikum aldri ser: I garderobene, i kjelleren, i lagerrom og loftsrom. Teaterets balkong, Bergen Kebab og uterommet rett ved siden av teaterbygningen blir også brukt som spillesteder. Alt blir projisert som live-film på et stort lerret foran publikum inne på Store Scene. Scenografi- og kostymedesigner Sven Haraldsson har på merkverdig vis klart å transformere de skjulte rommene i teaterbygningen til noe midt mellom det gjenkjennelige og underliggjørende med tilsynelatende enkle virkemidler.

Presten Fader Lorenzos tilholdssted er for eksempel et lite lagerrom med masse skap, verktøy og hyller med brusflasker med store håndskrevne, påklistrede etiketter der det står «gift» og «død», som fungerer som et overtydelig varsel om det som venter. Julies rom, som befinner seg på toppen av en steintrapp og innenfor døren som er merket med et gullfarget dørskilt med påskriften «jomfruburet», er et typisk og jentete tenåringsrom med rosa vegger. Romeo og vennene bruker mye tid på et treningsrom fullt av treningsapparater, og festen til familien Capulet finner sted i teaterets kjeller der den lave takhøyden skaper en innestengt og klaustrofobisk stemning.

Denne måten å bruke teaterbygningen på får meg til å assosiere omgivelsene i forestillingen med et filmsett. Et tynt belegg av illusjon og kulisser ligger liksom klistret over de opprinnelige rommene og live-filmingen gjør få forsøk på å skjule dette. Mads Sjøgård Pettersens videoregi karakteriseres av et håndholdt, tidvis ustødig kamera som ofte filmer helt tett på skuespillernes ansikter og gir publikum en veldig intim opplevelse gjennom alle nærbildene. At kameraets perspektiv forlater personene som filmes underveis, og lar oss følge den fysiske ferden til nye rom flere ganger gjennom å filme for eksempel øyeblikket det tar å gå opp en trapp eller gjennom en tom korridor, skaper en effekt som kler de ulike lagene av fiksjon og virkelighet forestillingen leker seg med gjennom spillested, scenografi og videobruk.

Kåt tenåringsforelskelse Samtidig makter iscenesettelsen å få meg til fullstendig å glemme hvordan jeg synes det proklamerende, billedrike språket i Øyvind Bergs solide oversettelse er tungt og unaturlig. Teateruniverset følger sin egen logikk, og jeg blir oppslukt. Karakterene ser delvis ut som de er hentet fra 80-tallet: Det er skinnjakker og joggedresser, og flere av mennene har fett hår og særdeles usjarmerende hentesveiser. Romeos venner Benvolio og Mercutio går i singlet og joggeklær og ser ut som de er med i et småkriminelt gjengmiljø. Det er fristende å gi Julies mor, fru Capulet, merkelappen white trash – hun har hair extensions, kort kjole og silikonpupper, mens fader Lorenzo på sin side likner en vaktmestertype ikledd joggedress og oppfører seg som en far for Romeo. Fyrsten er en slags blek byråkrat kledd i vaktuniform og gul refleksvest.

Midt inne i denne rare samlingen av skikkelser, portretterer Ameli Isungset Agbota i rollen som Julie og Stine Robin Eskildsen i rollen som Romeo en plutselig og intens tenåringsforelskelse full av begjær og kåthet. Det gjøres ikke noe uttalt poeng ut av at Romeo spilles av en kvinne (hun har kort hår og er ellers ikledd singlet og joggebukse), men Eskildsens tynne og muskuløse utseende gir henne en androgyn og sårbar fremtoning som er veldig interessant. Julie er en typisk 14-åring: Hun har kort, rosa krøllete hår og et tykt lag av sminke. Scenen der Romeo og Julie møtes er som tatt ut av en ungdomsfilm. Romeo og vennene har tatt dop og har sneket seg inn på Capulets rølpete fest. Mens Julie holder rundt Paris, mannen foreldrene vil hun skal gifte seg med, og synger til ham, ser hun Romeo og blir flau. Før de knapt har utvekslet to ord, har de låst seg inne på do for å kline og klå på hverandre.

Teatralt, vulgært, voldelig, grelt, grusomt og morsomt Kort sagt spiller Horn på mange troper vi allerede kjenner fra film og TV, og regien blåser opp det komiske, grelle, og vulgære i scenene og karakterene til lyden av et 80-tallsinspirert lydbilde med synth og bankende bassrytmer. Her er det mange rare detaljer som gir mye til helheten. Scenen der Paris i selskap med herr og fru Capulet planlegger giftermålet med Julie blir for eksempel forstyrrende idet Paris’ og fru Capulets farvelkyss bare fortsetter. Eller scenen der Julies amme, spilt av Svein Harry Schöttker-Hauge, gir henne pupp når hun gråter over Tybalts død og Romeos landsforvisning.

Mange av øyeblikkene gjennom kameralinsen er så talende at jeg husker dem helt eksakt: Paris som slikker Julie på munnen og haken mens hun stirrer desperat inn i kameraet og etterpå brekker seg og tømmer antibac i munnen. Romeo som er forvist fra Verona og sover i et telt rett utenfor teaterbygningen. Lorenzo som prøver å starte en varebil rett ved siden av Romeos telt for å få fraktet et brev til Romeo om ham og Julies hemmelige plan, men som aldri får startet bilen, selv ikke med startkabler. Benvolio som i mellomtiden suser uanstrengt forbi på el-sparkesykkel på vei til Romeo. Den døde Julie som pakkes inn i svarte søppelsekker forseglet med teip og som bæres omsorgsløst til et gravkammer som søppel mens familien gråter høylytt.

Som en motvekt til det komiske byr iscenesettelsen på flere voldelige scener der den fysiske volden oppleves som realistisk til tross for at det spilles med teatrale virkemidler. Bøtter med falskt blod kastes på Tybalt og Mercutio, og lydeffekter med slag og spark blir en del av lydbildet mens vi ser kampen utspille seg. Å se herr Capulet sparke, slå og dytte Julie ned en trapp er minst like intenst som de heftige slåsskampene som utspiller seg i teaterets trange korridorer. Alt i alt spiller hele ensemblet med egenartet gnist.

Mer tragedie! For meg er det karakterenes forfall som utgjør kjernen i denne iscenesettelsen. Det er mye av alt – av gråt, jammer, latter, melodramatikk og fortvilelse – og jeg er veldig begeistret. Men det er uklart for meg hvorfor det to eneste scenene som spilles fysisk foran publikum er konfrontasjonen der Romeo dreper Tybalt og en scene der Romeo og Julie sitter i såpeskum på bryllupsnatten mens vi ellers er overlatt til live-filmen som vises på lerretet. Jeg blir sittende å lure på om balansen mellom film og live-teater kunne vært løst annerledes.

Oppsetningen gjør heller ikke skikkelig vondt. Om det er noe som mangler, så er det at komikken skrus ned til fordel for en forsterkning av den tragiske dimensjonen. Mest av alt har jeg lyst til at dette kaoset skal kulminere i en stikkende og uutholdelig sluttscene der jeg holder meg for øynene med gråten i halsen over hvordan uflaksen og tilfeldighetene hos Shakespeare får alt til å gå til helvete.