Katastrofens uutholdelige letthet

I år fyller Oslo-Filharmonien 100 år, og etter at jubileumssesongen allerede har tjuvstartet to ganger, først med mini-turnéen “Nabolaget” – tre utendørskonserter i ulike bydeler i Oslo, og så med en gigantisk kringkastet konsert på Slottsplassen, var det denne uken klart for den formelle sesongåpningen i Konserthuset.

Æren av å åpne konserten, og med det også sesongen, fikk Øyvind Torvunds bestillingsverk To symfoniske dikt. «Symfonisk dikt» var en mye brukt form i siste halvdel av 1800-tallet, som kanskje særlig forbindes med Franz Liszt. Et symfonisk dikt er gjerne såkalt programmusikk, det vil si at verket er basert på et utenommusikalsk innhold, som et dikt eller narrativ. Med sine beskrivende titler og presentasjoner i programmet gir Torvund både et nikk til musikkhistorien og noen lytteknagger til publikum.

Programmert klimakrise? I det første stykket, «Morgen i skogen», hører vi ifølge programmet nettopp en slik morgen. Men det er nok et skogholt med ganske sentral beliggenhet vi har med å gjøre, for etter hvert sniker lyden av trafikk seg inn mellom trærne. Torvund har blandet de akustiske klangene fra orkesterets instrumenter med elektronikk, og ved hjelp av blant annet harpe, xylofon og elektroniske klukkelyder skapes rislende bekker, kvitrende fugler og raslende blader. Til å begynne med er lydene så sammenfiltret at jeg ikke hører hva som er hva, men forskjellen mellom akustiske og elektroniske klangvalører øker gradvis til det umiskjennelige. På den måten fortsetter elektronikken å gli ut og inn av det akustiske lydbildet. Glidende er også overgangen mellom de mest konkrete effektene og de mer abstrakte klangflatene. Når trafikkstøyen trenger seg på høres glimtvis hvinende vogntogbremser og biler som suser forbi, men med ujevne mellomrom vokser fugler og bekker og vogntog utover seg selv og blir større og større, for så å smelte over i teksturer så taktile at de nærmest manifesterer seg i rommet.

Det andre stykket heter «Ein tur inn i framtida». Stemningen fra skogen vedvarer, idet stykket innledes med en marsjrytme på skarptromme og plystrende orkestermusikere, og gir assosiasjoner til en speidertropp som nærmer seg. Men universet som tegnes opp står i kontrast til «speidernes» tilforlatelige plystring. Elektronikken spilles her ut som fremmedelement i større grad, og varierer mellom kjente og iblant komiske lyder, som naive blipp og blopp som gir assosiasjoner til science fiction-barne-tv, og stadig voksene buldring og bobling av ukjente lyder. Elektronikken som kontrast til orkesterklangen brukes mer i dette verket, og flere steder forekommer en ekko-effekt, der orkesteret og elektronikken imiterer hverandre – nærmest som om de konkurrerer om å lage de mest effektfulle lydene. Flere ganger dukker det lystige plystretemaet med skarptromme opp igjen, iblant forsterket av pikkolofløyter.

Det nevnes ikke noe om det i programmet, men for meg er det umulig ikke å lese klimakatastrofe inn i disse verkene, og ikke minst refleksjoner over hvordan verden forholder seg til den. Der og da var jeg mest opptatt av hvor deilige alle de taktile lydene var å høre på og hvor smidig de blandet seg med og utfylte hverandre, men denne potensielle dimensjonen har vokst frem for meg etterpå. Måten skog og asfalt, natur og infrastruktur, akustiske og elektroniske lyder blander seg sømløst og vennlig på i det første stykket, minner meg om hvordan vi med uutholdelig letthet balanserer frykten og aksepten for ødeleggelse og katastrofe. Sivilisasjonens inngripen i naturen gjør vondt langt inn i sjelen, men det sitter enda lenger inne å gi slipp på noe av komforten den gir. Når det bildet først er etablert, blir det neste enda tydeligere: Et muntert plystrende følge som går i takt med stø kurs fremover, uten å ense alt som smeller og buldrer til høyre og venstre.

Tut og kjør I tillegg inneholdt kveldens program Pjotr Tsjajkovskijs femte symfoni. Det er ikke så lett å se noen sammenhenger i denne programmeringen, annet enn den evige vektingen av gammel og ny musikk for å fylle huset, men i jubileumssammenheng er det meningsfylt, ettersom innspillingene av Tsjajkovskijs symfonier var sentrale da Oslo-Filharmonien først høstet internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons.

Kveldens versjon under sjefdirigent Vasily Petrenko var hardtslående, suggererende og intens. Symfonien preges av store bevegelser og musikalske utropstegn, insisterende temaer og gjenkjennelige melodilinjer. Det finnes også fløyelsmyke, mørke klangfarger og innsmigrende melankoli, men den kan lett bikke over, den melankolien, i sentimentalitet, og i grunnen var det forfriskende med en versjon som isteden fremhevet det høylytte og heftige og bare banket på som et godstog.

Det er uansett Torvunds mekaniske fuglekvitter og illevarslende speiderplystring som blir stående, som et tvetydig lydspor til verdens uopphørlige tur inn i en etter alle solemerker høyst turbulent fremtid.