Kapitalismekritikkens maraton

Det er stille i foajeen på Dansens Hus når jeg kommer løpende for å rekke soloen til Thais Di Marco søndag formiddag. Jeg vet ikke mye om Mia Habib sitt nye arbeid How to. A score utover at det er et partitur hun har utviklet sammen med koreograf Janne Camilla Lyster som tidligere har skrevet en kunstnerisk PhD om koreografisk poesi og hvordan skape litterære partiturer for dans.

Habib ga det samme partituret som hun hadde skrevet sammen med Lyster til fem andre dansere da det var umulig å krysse landegrenser under pandemien og mange internasjonale samarbeid stoppet opp. Partituret har vært rammeverket for de seks ulike soloene som ble vist på Dansens hus og Black Box teater hvor min tekst vil omhandle de fire jeg så søndagen av Thais Di Marco, Tommy Noonan, Thami Hector Manekehla og Julie Nioche. Mia Habib og Filiz Sizanli har også lagd hver sin solo.

Etter å ha mottatt partituret, har danserne arbeidet i ulike lokalsamfunn og utviklet materiale til soloene de nå danser. I en podcast produsert av Dansens hus snakker Habib om ordet community og dets ulike betydninger. På engelsk er det forstått som en offentlig ånd eller noe som er for eller med lokalsamfunnet, i nordiske språk stammer samfunn fra ordet samfelag, og går man til zulu er ordet relatert til tid og rom og kan peke på innsiden av et rom eller de som er på innsiden av rommet. Betydningen av ordet viser som soloene i How to. A score en mangefasettert måte å forholde seg til partituret på.

Ironi overload Thais Di Marco står plutselig i foajeen, hun har på seg en rød og svart gjennomsiktig trøye, nettingstrømpebukser og røde skinnshorts. Det tar litt tid før jeg forstår at soloen er i gang, hun står foran en plante før hun går mot sceneinngangen. Hun tar en av de andre publikummerne i hånden, jeg forstår at vi skal følge etter, og vi tar hverandre i hendene så vi danner en lang rekke som går sammen inn på scenen. Hun har et grønt lys rundt seg, som om hun er en superhelt, en overnaturlig skapning. Hun spytter og snyter seg overdrevent mens hun snakker om at i Sao Paulo har hun tittelen Egbomy, som jeg senere leser er en dårlig oversettelse av «ung sjaman» i det tradisjonelle Candomblé-samfunnet. Plutselig veksler hun til en annen karakter, det blir en påminnelse om all reality-tv jeg har konsumert de siste ukene, hun blir en hysterisk danser som er villig til å gjøre alt for suksess. Di Marco klatrer opp i amfiet og ruller ned igjen mens hun forteller om hvor mange som har trakassert henne og tatt henne på rumpa i forbindelse med hennes arbeid som danser.

Soloen veksler mellom å gjøre narr av og forbinde to verdener. Hun leker med stereotypier og troper, hun er danseren som desperat lengter etter og gjør narr av ønsket om suksess, men hun er også den unge sjamanen som tvinger oss til å møte blikket hennes, ta henne i hånden mens hun rister, ler og utfører heksete ritualer.

Mot slutten av soloen blir vi instruert til å følge henne på Instagram og sende live at hun danser. Flere i publikum tar mobilen opp og filmer henne, hun har tatt av seg den gjennomsiktige toppen og ikledd seg en lysegrønn overdel med pels på armene. Over brystene har hun er rød teip. Hun er kravstor og fortsetter å insistere på at alle skal livefilme. Jeg opplever øyeblikket som ubehagelig fordi hun legger opp til interaksjoner med publikum hun ikke tar ansvar for. Ja, poenget kan selvsagt være at hun er hensynsløs, det er jo også en implisitt kapitalismekritikk i handlingen, men det føles som ironiseringen over den vestlige kunstverdenen verken er skarp nok, presis nok eller rommer det faktum at hun også er en del av den. Tidvis kan jeg følge kritikken hennes og se hvordan mange av oss har mistet forbindelsen til tradisjoner og ritualer, men det er løst tydeligere i noen av de andre soloene.

En myk supermann Etter en litt lengre pause kommer vi inn i det store scenerommet, denne gangen henger det et tre i taket. På scenen står det en talerstol. I pausen mellom de to soloene leste jeg at Thami Hector Manekehla vokste opp under apartheid i Sør-Afrika, og i programteksten står det «denne kroppen er det, et monument, dette monumentet er tatovert med arr etter kolonialsk terror, brodert med bitter historie, videreført til generasjoner.»

Publikum sprer seg utover i rommet, og vi ser Manekehla stå i supermannsokker, hvite strømpebukser og hansker. Lenge står han på det samme stedet i rommet og gjør en koreografi hvor han beveger seg rundt seg selv og stamper med beina. Han holder på med det så lenge at jeg opplever det som et kroppslig mantra. Jeg tenker på det Judith Butler skriver om repetisjon, at det er muligheten for å sitere feil og gjenta med en forskjell som muliggjør endringer, og det er handlingene eller i dette tilfellet koreografien som både bekrefter og undergraver en egen orden av makt. Bevegelsene garanterer verken lineær eller syklisk tid, men kan muligens tilby og åpne opp for en fornyet måte å se fortid, fremtid og nåtid på.

Etter hvert går han fra lyset, han utfører mer danseaktige bevegelser, går tett på publikum og river ned talerstolen etter å ha sagt at han egentlig skulle holde en tale. Han slenger seg over scenen som han var supermann, den svette kroppen lager avtrykk i gulvet, og man får en sterk fornemmelse av en kropp med en praksis som bæres av politikk, estetikk og traumer hvor dansen er en slags portal inn til hans eget materiale og kanskje også en videreførelse, i et ønske om ikke å glemme.

Jeg tenker på arbeidene og om hvordan jeg skal skrive og behandle dem. Prosjektet til Habib er ambisiøst, seks soloer forsøker å følge et score. Det er lokalsamfunn, historie, arv, og kapitalisme, kanskje er soloene håpefulle og kan leses som en inngang til noe bedre, eller en renselse, men jeg er ikke sikker. Det er også en manifestasjon av hvordan traumer, regimer og politikk skaper narrativer og bevegelsesmønstre, en fornemmelse av å sitte fast i noe og ikke kunne vri seg ut av den. Jeg kan lese de fire soloene jeg ser denne dagen som en utforskning i hva det er å fødes inn i en fiendtlig verden og hvordan vi fortsetter å bevege oss gjennom den når vi innser at det er tilfelle.

Spiral av barn Når vi kommer inn på Black Box teaters scene sitter den franske danseren og koreografen Julie Nicohe på gulvet, og rundt henne ligger det tråder i ulike farger. Nicohe har tidligere arbeidet med autistiske barn og barn som kommer fra utsatte hjem. Det er noe i soloens enkle, men samtidig rike premiss som gjør at den kan fungere for både barn og eldre. Hun snakker fransk, og teksten blir oversatt av en norsk tolk i rommet, noe som gjør at man mister litt av nærheten til arbeidet. Hun binder tråden rundt en arm, et lår og gir tråden til publikum til vi alle sitter med hver vår tråd og dermed også en forbindelse til henne. Mens hun binder og deler ut trådene snakker hun om de fiktive barna og deres ulike egenskaper. En fransk venn av meg sier at hun er veldig kjølig og skarp i måten hun snakker om barna på, noe som bryter med den ellers litt for koselige stemningen i rommet, men dette er litt vanskelig å oppfatte i oversettelsen. Vi beveger oss sakte rundt sammen i et innviklet edderkoppnett eller spiral hvor de ulike historiene flettes sammen og blir et kollektiv før vi går tilbake til utgangspunktet, slipper tråden, og soloen avsluttes med en langdryg sekvens der hun danser til et lydopptak, og jeg tror soloen hadde vært sterkere uten denne delen.

Rike motherfuckers Den siste soloen jeg ser er av den amerikanske danseren Tommy Noonan. Han starter ute i foajeen der han snakker om land, hvem som eier hva og hvordan godene har blitt fordelt, at Black Box teater kanskje må flytte fordi det skal bygges luksusleiligheter og om den rike motherfucker Kjell Inge Røkke, Norges Elon Musk, sin exit til Sveits. Det føles som en noe oppbrukt kapitalismekritisk monolog, men samtidig er det en spenning i å adressere at de som eier teaterhuset er kjipe. Vi går inn på Store scene hvor vi får lov til å ta litt jord i hånden som vi skal sitte med under forestillingen. Noonan fortsetter snakke, han tar en mikrofon rundt magen og tar på seg en hette som skjuler ansiktet og en stor jakke. Han danser før han setter seg ned og sier «we are all fucked, we will be fine, we are all fucked and..» i loop. Han foreslår at vi avslutter forestillingen med å skape en felles grunn av jorden vi har i hånden, vi reiser oss opp og sprer den utover gulvet, og når alle er fornøyde skal vi sitte ett minutt å se på jorden vi har skapt sammen. Det er et enkelt, men virkningsfullt premiss. En av publikummerne reiser seg opp og drar jorden utover, sprer den med kroppen sin, en legg, en håndflate og det er et fint bilde å se kroppen hans bevege seg over gulvet på vår felles jord.

Hjemme leser jeg at Noonan har arbeidet med å samle en gruppe multidisiplinære kunstnere, aktivister og spesialister på forsoningsmøter mellom den som er utsatt for skade og den som er ansvarlig for den. I disse møtene har de undersøkt hvordan man kan bygge opp noe nytt i et samfunn hvor kolonihistorien fortsatt former folks liv. Jeg tenker på forestillingen How to die som Mia Habib Productions viste under Coda-festivalen i fjor og hvordan hele koreografien gikk ut på å rive ned og bygge opp. Jeg var usikker på hva jeg syntes om arbeidet og det tidvis for tydelige ønsket om å koreografere en følelse av krise, men det er noe med hvordan Habib fortsetter å insistere på og arbeide med de samme tematikkene og finne estetiker, kropper og historier som vi ikke kjenner og bryte med det vi vanligvis ser.

Når jeg går fra Black Box teater kjenner jeg meg ikke fylt opp kunstnerisk eller beveget. Arbeidene er skarpe, tidvis tankevekkende og begavede, men også overveldende, overtydelige og uferdige. Det er noe grandiost over formatet og det at de vises på Dansens hus og Black Box teater samtidig. Danserne løser partituret på svært ulik vis og viser frem ulike praksiser og politiske, ideologiske og estetiske bakgrunner som man sjelden ser på norske scener, og det blir man jo glad for. Samtidig er det vanskelig å se at det finnes ett partitur som var utgangspunktet for soloene, og jeg vet ikke om det er en kvalitet eller ikke at jeg ikke helt klarer å se forbindelsene mellom de ulike soloene. Jeg lurer på hvordan forgreiningene Habib snakker om i intervjuet på Dansens Hus sine nettsider fra Inopiné til How to. A score og tanken om community kan tydeliggjøres i enda større grad?

Ofte blir erfaringer som de som iscenesettes i How to. A score fortolket for outrert eller generisk, og det er noe friskt over muligheten til å se så mange soloer etter hverandre som kan nyansere eller gjøre det mer kaotisk. How to. A score er mangefasettert, en erfaring nedskrevet i en kropp er et sår, men også en kraft, det er et individ, men også et community, det er en kritikk, men også en omfavnelse det er en krise, men det er også den evige menneskelige dumhet, et ønske om noe annet og et håp som vi ennå og heldigvis fortsatt klamrer oss til.