Kaotisk metaopera

Opera Trøndelag holder til i Stjørdal, og er en av landets seks såkalte distriktsoperaer. Siden det fantastiske Kimen kulturhus ble oppført i 2015, der kino, bibliotek, ungdomsklubb, teater- og konsertsal, kulturskole, kunstgalleri og kirke (!) holder til i det samme bygget, har operakompaniet hatt sine innendørsforestillinger her. Nå skal det sies at jeg ikke aner noe om i hvilken grad huset fungerer etter hensikten i det daglige, men for en tilreisende kunst- og kulturentusiast virker det i hvert fall som en alle tiders idé å lage et slikt “kultursentrum” med åpne planløsninger og sømløse overganger mellom de ulike delene.

Årets storsatsing for Opera Trøndelag er Mozarts Tryllefløyten, en av verdens aller mest spilte operaer. I 2014 gjorde de en utendørsversjon med samme regissør, Ronald Rørvik og flere av de samme sangerne, men så vidt jeg forstår er dette en ny produksjon. Bare det siste året har det vært to andre oppsetninger i Norge – et gjensyn med Alexander Mørk-Eidems rebelske og uortodokse versjon ved Nasjonaloperaen og Opera Østfolds storslagne utendørsutgave. Tryllefløyten er et Singspiel, en sjanger som ofte utspiller seg i magiens og eventyrlogikkens univers, og som inneholder både sang og talt dialog. Fordi fortellingen åpner for å skrive inn mindre taleroller, statister og barneskuespillere er denne operaen spesielt godt egnet til distriktsoperaens format, der ulike ferdighetsnivåer og grader av profesjonalitet skal virke sammen. Samtidig ligger det kanskje en viss forventning i luften når man setter opp et såpass kjent verk. Rørvik har siktet høyt i så måte, og plassert den allerede ganske innfløkte og detaljrike historien i en metafortelling der handlingen er lagt til et teater som skal sette opp Tryllefløyten.

Metanivå til besvær Til å begynne med virker det som en artig idé, som avføder en rekke fiffigheter og Brødrene Dal-aktige ordspill. Istedenfor å være leder for en tempelorden er Sarastro teatersjef ved “Tempelteatret”. Hans erkefiende Nattens dronning er nattklubbsanger, og driver et tilsynelatende lyssky og SM-inspirert etablissement der hennes datter Pamina er hovedattraksjon. Når stykket begynner er nattklubben i krise, for Sarastro har bortført Pamina for at hun skal være med i Tryllefløyten – i rollen som Pamina, selvfølgelig. Den langveisfarende prins Tamino som vanligvis bare kastes inn i handlingen og straks settes i arbeid med å redde Pamina, entrer her scenen med en egen agenda. Han vil søke jobb som tenor ved Tempelteatret. Dragen som pleier å jage ham i første scene er en innpåsliten nattklubbartist i drag, og fuglefanger Papageno samler på fjær, som så vidt jeg oppfattet skulle brukes i nattklubbsangernes boaer.

Imidlertid dukker det snart opp en rekke problemer med å få den konstruerte rammefortellingen til å passe til originalplotet. Jeg blir ikke enig med meg selv om det rett og slett er for stor avstand, eller om det er adapsjonen som ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidet. Uansett er teksten en utfordring. Der den talte dialogen i stor grad er nyskrevet og tilpasset handlingen, dreier sangtekstene seg fremdeles om visdom, brorskap, heltemot og gudenes vilje, uten at det antydes analoge eller metaforiske betydninger. Dette gjør at det lugger litt iblant, for eksempel når sangtekstene handler om at Tamino og hans motvillige haleheng Papageno skal gjennom en rekke prøvelser for å vise seg verdig til opptak i brorskapet, mens replikkvekslingene forsøker å formidle at de er på opptaksprøve for å få rollene som Tamino og Papageno i Tempelteatrets forestilling.

Det er heller ikke alltid like lett å holde styr på de ulike metanivåene og få øye på den røde tråden. Scener som ikke passer inn i rammefortellingen blir spilt som om det er Tempelteatrets ensemble som øver på akkurat denne scenen, og noen ganger er det utydelig hvor øvelsen slutter og hovedhistorien fortsetter. De spesialskrevne replikkene framstår ofte som overforklarende nødløsninger, og synliggjør avstanden snarere enn å binde de to nivåene sammen.

I tillegg er det lagt opp til i overkant mye handling i bakgrunnen. Istedenfor presteskap og ordensbrødre spiller koret et broket og uregjerlig teaterensemble av stereotyper – rivaliserende kvinnelige divaer, mannlige sangere med flagrende silkeskjerf rundt halsen, dansere i treningstøy, teknikere, vaskepersonale, og diverse aktører i et salig virvar av vidt forskjellige og ufullstendige kostymer. Ensemblet later til å ha sin egen indre dynamikk, for det mimes og knuffes og utageres stadig dem i mellom mens det egentlig skjer noe annet i forgrunnen, noe som fører til at jeg ikke riktig får tak i hva som egentlig foregår noen av stedene.

Høydepunkter Innimellom er det likevel mange høydepunkter. Selv om regien har gitt dem en visuelt rotete rolle, er koret en fryd å høre på. De holder et imponerende høyt nivå både når det gjelder presisjon, volum og samstemt klangideal. Marius Roth Christensen er fjellstø i rollen som Tamino, og Vigdis Unsgård greier å gjøre Paminas signaturarie “Ach, ich fühl’s” akkurat passe rørende, på tross av scenens trivielle omgivelser – Tempelteatrets slitne kantine. Nattens dronnings “tre damer”, Camilla Stenhoff Vist, Nina Sæterhaug og Siv Iren Misund takler utfordringen med den litt småklamme SM-estetikken med glans, og låter svært samstemt. De resterende solistene gjør også solid figur. Som de gjorde både i ved Operaen i Kristiansund og Opera Nordfjord i forrige sesong, finner Rørvik og koreograf Toni Herlofsen en måte å integrere dans i oppsetningen. Både de profesjonelle danserne Anna Hellandsvik og Sigurd C.D. Uberg og elever fra den lokale kulturskolen skaper fine innslag.

Det største høydepunktet kommer imidlertid i siste scene, når de to metanivåene smelter sammen idet vi får se et sammendrag av Tempelteatrets oppsetning av Tryllefløyten, elegant koreografert til ouverturen, som ble kuttet bort i begynnelsen. Her faller mange brikker på plass – alle har fått sine respektive drømmeroller, og de tilsynelatende halvferdige kostymene kommer endelig til sin rett i et praktfullt fargespill. Her er også orkesteret på sitt beste, under dirigent Torodd Wigums kyndige ledelse.

Et øyeblikk aner jeg et håp om en aha-opplevelse som skal samle alle trådene og viske ut tidligere kaosfornemmelser, men den kommer bare delvis. Avslutningsscenen er storartet i sin egen rett, men helhetsinntrykket er like fullt at man har forsøkt å hamre terrenget inn i feil kart.