Kan en konkurranse bedre kjønnsbalansen i norske orkesterprogrammer?

– Konkurransen er et svar på utfordringen om å skape nytt repertoar av kvinnelige komponister, sier Oddmund Økland.

Økland er programsjef og fagottist i Bergen Filharmoniske Orkester, og nå jurymedlem i The Pauline Hall Competition for Women Composers 2021, en ny konkurranse for kvinnelige komponister i Norden, satt i gang av Griegakademiet og Bergen-Filharmonien. Den skal løfte fram ny musikk av kvinner, noe som i dag er sterkt underrepresentert på norske orkestres konsertprogrammer. – Så vidt vi vet, er det ingen tilsvarende konkurranser i Norden. Da vi så at dette ikke fantes, tenkte vi at dette var en posisjon vi godt kunne ta, forklarer Økland, og fortsetter:

– Vi fant ut at en konkurranse egentlig ikke var så vanskelig å få til. Det gjelder å sette av plass på et konsertprogram, og så må man jobbe seg tilbake i tid for å finne tid til en workshop og sette sammen en jury. Vi kan gjøre noe som kan få store ringvirkninger, uten at det nødvendigvis er så komplisert.

Et orkestralt Hunger Games Juliana Hodkinson er komponist og bosatt i Berlin, men jobber også som professor II ved Griegakademiet. Hun er en av tre komponister i juryen – de andre er juryformann Dániel Péter Biró, også professor i komposisjon i Bergen, og svensk-russiske Victoria Borisova-Ollas.

Hva synes du, som komponist, om det å konkurrere i komposisjon?

– Ideen om en komponistkonkurranse med orkester er så tett på The Hunger Games man kommer! Som jurymedlem og lærer blir jeg ofte bedt om å gjøre studentene mine oppmerksomme på konkurranser. Jeg er veldig skeptisk til konkurranser som forventer at deltakerne skriver et helt orkesterverk ulønnet i håp om å komme gjennom nåløyet og få oppført verket og bli kjempeberømt, og så står alle andre enn vinneren igjen uten noe som helst. Det er et stort sløseri med kreativt arbeid som underminerer verdien av hele komposisjonsfaget. Så når jeg blir bedt om å sitte i en jury, er jeg nøye på at det er en konkurranse som gir mening for komponister å delta i. I denne konkurransen har jeg blant annet foreslått å fjerne aldersbegrensningen og kravet om at man må levere et ferdig verk, samt at fristen utsettes til den andre siden av lockdown. Mange kvinner passer barn i denne korona-tiden og har ikke nødvendigvis mulighet for å skrive orkestermusikk ved siden av.

Hvordan er det å skrive for orkester?

– Jeg tror alle komponister kan være enige om at oppgavens størrelse satt opp mot den minimale prøvetiden man har, er det mest nervepirrende man kan begi seg ut på. Samtidig, når man er i prøveuken, er det noe av det mest fantastiske man kan forestille seg. Å få de to tingene til å gå opp mentalt så man kan være til stede i situasjonen, er en kjempestor oppgave, sier Hodkinson.

Fristen for å sende inn bidrag til konkurransen er 15. juni, men muligens blir den utsatt på grunn av koronapandemien. De siste ukene har snudd manges liv på hodet, komponister inkludert. Når fristen er omme, samles juryen på seks personer for å velge ut tre verk til en workshop i oktober, der komponistene får jobbe med orkesteret og sjefdirigent Edward Gardner. Der får de også snakke med juryen om verkene sine. Etter workshopen blir det kåret en vinner, og vinnerverket skal fremføres på konsert med Harmonien i februar 2021. I tillegg til fremføringen får vinneren 200.000 kroner og tilbud om utgivelse på det danske musikkforlaget Edition Wilhelm Hansen.

– Og så kjører vi på med hele Bergens-pakken, med streaming og alt mulig, legger Økland til. – Det blir også en veldig viktig ting, at vi har et produsert og redigert opptak av verket som kan brukes av komponisten i ettertid.

Hvorfor er det lagt opp til en workshop med orkesteret?

– En workshop er noe vi synes vi burde gjøre med nye verker, men vi klarer ikke alltid å få det til, sier Økland. – Her syntes jeg absolutt at dette måtte vi ha for at juryen skulle ha noe klingende å forholde seg til, ikke bare partiturene. Jeg tror det er et viktig element for denne konkurransen, at vi ikke bare velger det beste verket fra en bunke partiturer. Det gjenstår å se hvor godt vi klarer å få det til, men målet er at det skal være et rom der for utvikling. Det å jevnlig ha komponister på prøve som kommer og roter inni orkesteret – sånn må det være. Hvis vi kan skape en setting der komponisten føler seg trygg og kan være i dialog med orkesteret, ikke bare dirigenten, er det gull.

Asymmetrisk Hodkinson håper på å skape trygge rammer for komponistene, men er også klar over at det er lettere sagt enn gjort:

– For mitt vedkommende vil jeg si at alle de fire-fem workshopprosessene jeg har deltatt i, har vært negative erfaringer som har lukket flere dører enn de har åpnet. Det kan være en feil grunntanke i en workshop som jeg håper vi klarer å unngå i denne konkurransen. Det er en utrolig velment og generøs idé at et orkester stiller seg til rådighet for en komponist for å prøve ut materiale, men det er en asymmetri i at man som komponist skal levere fra seg spilleklart notemateriale og til gjengjeld motta feedback på grunnlag av en kort prøve hvor oppklaringsspørsmål står i forgrunnen. I tillegg kan man spørre seg hvorfor orkestrene ikke bare programsetter mer musikk av kvinner. En workshop kan oppleves som et på forhånd kompromittert format som setter komponisten i bås som ‘ennå ikke profesjonell’, og som har lavere prioritet hos et orkester enn en ordinær konsert.

Hun fortsetter:

– Er workshopen åpen for publikum eller kolleger, kan det være en sårbar situasjon for komponisten. Med en lukket workshop og avpassede forventninger på begge sider, kan man kanskje få det til å bli en positiv ting. Det vi skal unngå, er tilfeller der gode ideer og materiale som kunne fungert, blir forkastet fordi det ikke blir forstått av utøvere i situasjonen. Det andre elementet i en workshop er tilbakemeldingene komponisten får. Jeg håper at vi i juryen kan tilby en slags mentorordning, både før, under og etter workshopen, slik at deltakerne føler seg trygge og opplever å bli bedømt på en konstruktiv måte. Siden orkestre tradisjonelt spiller musikk av avdøde komponister eller samarbeider med komponister som allerede er etablert, kan det fort skje at en komponist som kommer utenfra, og kanskje særlig som kvinne, først må opparbeide seg orkesterets respekt eller kjempe mot fordommer, som for eksempel at det ukonforme i ens partitur blir projisert på ens person som ser annerledes ut, og at det fortolkes som usikkerhet eller mangel på erfaring, mens mangelen på erfaring i virkeligheten sitter i orkesterkulturen. Det er i høy grad orkestrene som skal prøve ut nye konsepter og innhold, gjerne med komponister som ledere av prosessen. Vi skal nok få det til, men jeg har erfart at selv med gode intensjoner kan det bli fatalt, og både musikere og komponister kan kanskje konkludere med at de ikke vil være så velvillige igjen. Det skal vi selvfølgelig unngå.

Flere kvinner på programmene

Har programmering av kvinnelige komponister vært en aktiv prioritering for orkesteret?

– Selv om vi kanskje går i bresjen med denne konkurransen, kan vi ikke si at vi har gjort det til nå, svarer Økland.

I fjor høst gjennomførte Norsk Komponistforening en repertoarundersøkelse, og fant ut at bare 3 % av musikken som spilles av norske orkestre er skrevet av kvinner. Riktignok er andelen stigende, men den speiler på ingen måte kjønnsfordelingen blant norske komponister, ei heller den i samfunnet generelt. I 2019-20-sesongen fremførte Bergen Filharmoniske Orkester fem verk av fire kvinnelige komponister. To sesonger tidligere var det ingen. Som hos de andre norske orkestrene har musikk av kvinnelige komponister tilhørt sjeldenhetene.

– Samtidig, i den grad vi har spilt kvinnelige komponister, har det føltes som en naturlig del av programmeringen. Det er umulig å ikke ta inn over seg det som skjer, først og fremst den positive utviklingen som er at flere kvinner skriver musikk. Som orkester og formidlere ønsker vi at musikken vi spiller skal reflektere samfunnet vi lever i. Hvis vi ikke inkluderer kvinner i det, så blir det feil. Men det er også sånn at repertoaret blir formet av at gode verk blir gjentatt, og så kommer det inn noen nye med jevne mellomrom.

En nordisk utfordring At kvinnelige komponister er underrepresentert, er ikke et særnorsk problem. De svenske komponistforeningene Föreningen Svenska Tonsättare (FST) og KVAST – Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare utførte i fjor høst en liknende repertoarundersøkelse som den norske, og kom fram til at 10,1 % av verkene som ble fremført av svenske musikkinstitusjoner i 2018/19-sesongen var skrevet av kvinner. Sverige er også det landet i Skandinavia der debatten rundt kvinnelige komponister har vært mest synlig. En liknende undersøkelse lagt fram av Dansk Komponistforening viste at mellom 2015 og 2018 var kun 1,1 % av musikken spilt av danske symfoniorkestre signert kvinnelige komponister. Hodkinson – som har bodd og arbeidet i Danmark og sittet i styret i Dansk Komponistforening – forteller:

– De fleste kan være enige i at det ikke har vært noen målrettet debatt rundt eller forsøk på særbehandling av kvinnelige komponister i Danmark. Det har ikke vært et tema i programmeringen, og det kan man se resultatet av i de programmene som legges.

I Tyskland, der Hodkinson bor nå, er statusen noe annerledes:

– De fleste store, tyske orkestrene har en festival for ny musikk tilknyttet seg, utfra en grunntanke om at det er lurt å ha et godt forhold til samtidsmusikk for å holde orkestermusikk levende. Kvinnelige komponister er de siste årene stadig oftere programmert på disse festivalene, og festivalene har dermed en viss innflytelse over orkestrenes programmering. Man må ofte gå veien om disse festivalene. Ikke bare kjønn, men også andre aspekter av komponistenes sosiale og musikalske bakgrunn blir diskutert i kuratering av disse festivalene. Det betyr selvfølgelig ikke at musikk av komponister med den sedvanlige bakgrunnen ikke dominerer, men det finnes i alle fall en diskusjon om at verker og komponister ikke nødvendigvis trenger å likne hverandre.

I Bergen kan Økland melde at kvinneandelen er på vei opp:

– Det er flere både kvinnelige dirigenter og komponister på neste sesongprogram, og så får noen andre vurdere om det er nok. Og så er det noen vi veldig gjerne vil ha, som ikke har vært mulige å få tak i til neste sesong. Uten at det er en unnskyldning, kan jeg si at vi gikk etter flere enn de vi klarte å lande, og i alle fall to konkrete tilfeller kommer de i sesongen etterpå. Noen ganger er det tilfeldigheter som gjør at man ikke får til noe i en spesifikk sesong.

Et håp om ringvirkninger Konkurransen ble satt i gang som et initiativ for å skape blest, og Økland håper konkurransen vil kunne føre gode ting med seg for deltakerne, ikke bare vinneren:

– Denne konkurransen er en del av det at vi som orkester må spille nok musikk av kvinner, at vi må spille nok samtidsmusikk, og så videre. Men så er spørsmålet, hva gjør vi med det? Hvor setter vi det inn? Man kan pliktskyldigst tenke at man burde komme opp i en høyere prosentandel og så videre, men jeg tenker det er viktig å prøve å gjøre mer ut av det, at verket får oppmerksomhet og ringvirkninger utover den ene konserten der det blir fremført. Det er en kamp å få det til – en veldig givende kamp – der jeg håper vi gjør veldig mye mer for komponisten enn hvis vi bare hadde tatt tre verker og fremført dem på konsert. Dette er jo en konkurranse, og det er et vinnerverk som blir spilt, sjefdirigenten er med og man kan jo tenke seg at han tar musikken med videre til andre steder. Men ikke minst kommer vi til å bli kjent med en masse komponister som vi ikke kjente fra før. Forhåpentligvis vil konkurransen gi oss en bank av verk som vi og andre kan benytte oss av, enten ved å gå i dialog med komponistene om videreutvikling av de verkene som kanskje ikke ble valgt, eller å foreslå andre typer bestillinger.

Om konkurransen klarer å bemerke seg på repertoarstatistikker fremover gjenstår å se, men Økland er håpefull:

– Fordi denne typen konkurranse ikke finnes i Norden, kom vi fram til at det er dette vi må gjøre. Denne konkurransen er vårt tiltak. Alt det andre er bare programmering av gode verk, forhåpentligvis.