- Ka e det med kunst i Bodø?

Tittelens sitat tilhører en tilfeldig forbipasserende utenfor Stormen bibliotek og konserthus i Bodø. Kanskje hadde han ankommet byen for å se fotballkampen mellom Bodø/Glimt og Molde eller kveldens konsert med Åge Aleksandersen på Svømmehallen Scene. Uansett kan vi gå ut fra at han oppdaget mer kunst enn han forventet på vei dit.

Bodø biennale ble etablert i 2015 og kan beskrives som et firedagers, tverrkunstnerisk møte mellom dansekunst og den visuelle kunsten. På programmet er blant annet danseforestillinger, filmvisninger, utstillinger, performance og seminar. Den relativt unge biennalen makter noe jeg har savnet hos flere andre festivaler i år, for eksempel hos tungvekteren Festspillene i Nord-Norge, nemlig å skape et tydelig kunstnerisk nærvær i byrommet.

I samspill med stedet Kunstner Malin Bülow skal ha mye av æren for det. Hennes bidrag Aer var laget på bestilling for biennalen og tok form av ulike performancer og skulpturer rundt om i Bodø sentrum. Skulpturene var 3D-printet og utformet som sittende menneskekropper dekket av en svært fleksibel, gjennomskinnelig membran. Stoffet var i tillegg strukket i flere meter slik at det dannet en slags trakt med en firkantet åpning i den ene enden og skulpturen i den andre. Størrelsen på verket, og det at man måtte se nøye etter for å forsikre seg om at det ikke satt et ekte menneske der inne, virket å vekke nysgjerrigheten til folk rundt.

Høydepunktet skulle imidlertid vise seg å komme senere da de 3D-printede kroppene ble byttet ut med høyst levende og bevegelige dansere. Under biennaleåpningen lå en danser på de harde granittblokkene som dekker bakken utenfor Stormen bibliotek. Det elastiske membranet som klebet seg til danserens kropp strakk seg videre over hodet hennes og høyt til værs, kanskje tretti meter opp i luften, hvor det var festet i en firkantet ramme som i sin tur ble holdt oppe av en diger kran. Vinden rev og slet i stoffet, som kunne fortone seg som et langt, smalt segl. Den nakne menneskekroppen som forankret det hele virket umiddelbart skjør til sammenligning, men danseren holdt stand nede på bakken. Hun løftet på hodet og overkroppen med myke, bølgende bevegelser som om hun absorberte vindkastene. Lyset fra sola laget et skyggespill på tekstilet, slik at danserens bevegelser på et vis ble fordoblet gjennom skyggen hennes. Verket var spektakulært og poetisk på samme tid, i en unik og stedstilpasset relasjon med omgivelsene. Et par dager senere dukket det opp et lignende konsept langs byens molo. Her var membranen spent horisontalt utover en rektangulær ramme, slik at det lignet et eget lite svømmebasseng i havnebassenget. Tre dansere dukket vekselvis opp fra under membranet, som gikk fra å ligge helt flatt til å få form ved hjelp av dansernes kropper. Med solnedgangen i storhavet som bakteppe fremsto også dette verket nøye gjennomtenkt stedsmessig.

Et annet verk som bidro til at biennalen satte sitt preg i det offentlige rommet var Hoop av koreograf Roza Moshtaghi og kunstnergruppa De Naive. Omtrent ti utøvere kledd utelukkende i rosa og rødt, i alt fra strømper og knebeskyttere til vester og finlandshetter, dukket opp tilsynelatende tilfeldig på torv og i kjøpesentre. Med seg hadde de rockeringer som de holdt rundt, la fra seg på bakken eller roterte. Bevegelsene var ofte repetitive og statiske som demonstrative statements. For eksempel gikk de tvers gjennom et kjøpesenter, hvor de stoppet kort midtveis for å legge rockeringene på gulvet, før de hentet dem opp igjen og marsjerte videre. Som uforutsett, kunstnerisk «interaksjon» fungerte det ganske bra, spesielt da de tydde til litt mer voldsomme grep som å tåkelegge hele torvet med sukkerrosa røyk fra boks.

Introvert seminar Det tverrfaglige fokuset er et annet særpreg ved Bodø biennale. I år som tidligere ble det arrangert et åpent seminar, Kraft & Motstand, om forholdet mellom dansekunst og den visuelle kunsten. Tematikken er interessant nok, og en del mer fagspesifikk enn forrige biennales seminar, som tok for seg kunst og byutvikling generelt og diskutert opp mot Bodøs status som europeisk kulturhovedstad i 2024 spesielt. I år, to år før begivenheten starter, ble ikke kulturhovedstaden nevnt overhode. I stedet ble det gjort intervjuer med ulike kunstnere og koreografer om deres kunstnerskap, eller kunstnerne foredro om det samme på egen hånd. Seminaret bar dermed preg av å være en presentasjon av spesifikke, mer eller mindre biennalerelaterte prosjekter, heller enn å by på mer vidtrekkende innsikter. Det skulle, forståelig nok, vise seg vanskelig for mange av kunstnerne å svare på hva som representerer «kraften» og «motstanden» i deres tverrkunstneriske praksis, eller om denne praksisen i seg selv er mer politisk en annen type kunst. Enkelte grep, som å be publikum presentere seg selv i plenum gjennom den digitale tjenesten Mentimeter og at vi etter hvert skulle sitte i sirkel, bidro heller til følelsen av å delta på et internt kulturarbeidermøte enn utadrettet formidling. Kontrasten var stor sammenlignet med for to år siden da eksterne aktører som arkitekter og kritikere ble invitert til å debattere. Da fremsto seminaret langt mer relevant og profesjonelt gjennomført.

Tverrkunstneriske møter Det at biennalen er tverrfaglig kan bety flere ting. Ofte er det bare slik at den har programposter som til sammen favner visuell kunst og dans, andre ganger blir det tydelig at sjangrene uansett er såpass åpne at de rommer flere uttrykk – uavhengig av biennalens profilering. Innimellom kan enkeltarrangement likevel by på en fusjon mellom sjangrene som ikke oppleves selvsagt. Nevnte Bülow er et eksempel, hun tituleres som tekstilkunstner men bruker dansere aktivt i sin praksis. Ellers fikk publikum oppleve performance i kombinasjon med fotografi ved visningsrommet Nōua. Kunstneren Tom Lovelace stilte ut sine fotografiske arbeider, som var preget av eksperimentering med selve materialet: Fotopapiret var klippet opp i ulike fasonger og montert lag på lag. Et firkantet bilde av noen bein i sorte bukser og nakne føtter kunne være løst hengt opp over et rundt, helt sort fotografi. Mange av fotografiene viste kroppsdeler som sannsynligvis var i bevegelse da bildet ble tatt. Det var et tydelig slektskap mellom motivene og performancens tre sortkledde, barbeinte utøvere. Slik ble det skapt en kobling mellom fotografienes «fryste» kropper og utøvernes fysiske bevegelser der og da.

Jeg oppfattet ikke fotografiene eller performancen som spesielt interessante i seg selv. Performancen varte i omtrent tjue minutter, og store deler gikk med på at de tre utøverne jogget i ring i lokalet, mellom publikum og skillevegger hvor fotografiene hang. Akkurat denne typen bevegelse, hvor utøverne løper rakrygget og med blikket liksom åndsfraværende festet på noe usynlig langt borte, fremsto oppbrukt og lite motivert i denne sammenhengen. Det var større potensial i de delene hvor utøverne knøvlet sammen fotopapir eller beveget seg i tydelig relasjon til fotografiene, men også disse partiene opplevdes brokete og litt vilkårlige. På grunn av skilleveggene som stengte for utsikten var det i tillegg vanskelig å få med seg en del av det som skjedde.

En forestilling som til sammenligning kunne by på forfriskende originalt bevegelsesmateriale var Øyet, øret og stedet av koreografen Michèle Noiret. Også her ble dansen kombinert med en særegen visuell estetikk: Det var blant annet projeksjoner med nærbilder av insekter, og utøverne filmet hverandre på scenen. Danserne utviste en imponerende kroppskontroll med presise, kraftfulle og til tider svært hurtige bevegelser som dro assosiasjonene i retning insekters fintfølende og uforutsigbare måte å røre seg på. De kunne for eksempel kjapt bevege leddene i fingrene på minutiøst og synkront vis. Filmingen og projiseringen på et stort lerret i bakkant av scenen gjorde sitt til å likestille dansernes faktiske kropper og avbildningen av dem. Dette skapte virkningsfulle illusjoner hvor det ikke alltid var like lett å vite om man betraktet selve utøveren, et videoopptak av hen, eller for den saks skyld et videoopptak av et speilbilde av utøveren. Sammen med billedskapende lyd og lyssetting fikk forestillingen en solid helhet, selv om man kan innvende at den innimellom gapte over litt for mange metaforiske lag uten at det var åpenbart hvor den ville med det.

Vekker festivalfølelsen Alt i alt var det et positivt inntrykk jeg satt igjen med etter årets Bodø biennale. Litt teknisk og praktisk snubling var det, et internt nettverksmøte var blant annet satt opp i samme lokale som huset en kontinuerlig visning av Ruth Maclennans film A forest tale. Hadde man tilfeldigvis planlagt å se filmen samtidig som seminaret foregikk måtte man ta til takke med møterelatert prat i stedet for filmens lyd. En annen film som også skulle være tilgjengelig hele biennalen, Ulyana Podkorytovas Tamotka, fikk jeg ikke sett på grunn av tekniske problemer på tidspunktet jeg hadde satt av til den.

Følelsen av å få det travelt var imidlertid kjærkommen etter et noe hinkende, post-korona festivalår. De fire biennaledagene var tettpakket med større og mindre arrangementer, her sto man faktisk i fare for å måtte prioritere bort noe – fantastisk! Fusjonen mellom dansekunstfeltet og byens aktører innenfor visuell kunst gjorde nok sitt til at programmet ble velfylt, det er en betydelig styrke. Bodø biennale overbeviste om at noe alltid skjedde – ute som inne.