Jordens salt

I det gamle testamentet fortelles en historie om byen Sikem i Kanaan, hvis ruiner i dag finnes i de palestinske områdene på Vestbredden. I dommernes bok er Gideon en høvding med mange koner og 70 sønner. Én av disse er Abimelek, han er sønn av Gideons frille i Sikem, og for å oppnå makt dreper han alle sine halvbrødre unntatt én. Det fører til at Abimelek blir konge av Sikem, men etter tre år gjør folket i byen opprør mot ham, noe som ender med at Abimelek ødelegger byen og strør salt over den. Saltet skulle forgifte jorden og gjøre det vanskelig eller umulig å dyrke og bygge opp byen igjen. Men det var også en rituell handling, og i andre fortellinger fra det antikke Midtøsten er det gjengitt myter og historier om ødeleggelsesritualer som skulle forbanne de som forsøkte å bygge opp igjen steder som hadde blitt destruert av krig.

I Hooman Sharifi og Impure Companys forestilling Sacrifice While Lost in Salted Earth er jorden og stedet kanskje forbannet, men ritualet det hentydes til gir meg tro på at forbannelsen kan løftes. Forestillingen er på flere måter en fortsettelse av Sharifis forrige forestilling Sacrificing fra 2021. I den var han alene på scenen sammen med bandet Motorpsycho. Samspillet mellom dansen og musikken var suggererende, og siden forestillingen måtte spilles for bare 20 publikummere av gangen på grunn av pandemirestriksjoner, ble det en svært intim hendelse som på poetisk og nært vis tematiserte menneskelig samhandling og ritualitet. I Sacrifice While Lost in Salted Earth får vi servert et estetisk landskap med mange av de samme elementene, men med et mindre intimt format. Slagkraften er også blitt enda sterkere. Alle de totalt åtte aktørene på scenen har iransk bakgrunn. Opprøret mot det autoritære regimet i Iran ligger som bærende tematikk for hele forestillingen.

Gjestfritt teater Når publikum har satt seg i amfiet, vandrer ensemblet rundt og hilser på alle som sitter der. Aktørene introduserer seg, spør publikum hva de heter og ønsker dem velkommen. Sekvensen har en gjestfrihet ved seg som gjør at jeg reflekterer rundt rommet vi oppholder oss i. Som i forrige forestilling er hovedscenen på Dansens hus helt tom. En tom black box er et rom som understreker og hevder en nøytralitet, men ved å bygge en nærhet mellom aktører og publikum helt fra start, tar de også kontroll over rommet på en måte som gjør det til deres uten at de trenger å gi avkall på nøytralitetens muligheter.

Det er syv dansere på scenen, de er alle kledd i svart, og innledningsvis inntar de scenen én etter én. En kvinne danser med ryggen til publikum. Hun har bøyde knær og føttene bredt plassert på gulvet mens hun beveger på ryggen og skuldrene. Det er helt stille, så når hun tramper med flat fot mot gulvet, blir lyden effektfull. En annen danser overtar. Han beveger mye på hodet og danser rytmisk med bena så lydene ligner mer på musikk. Armbevegelsene minner om kampsport, men også om tilbedelse når han løfter dem mot taket. Sånn fortsetter det. De syv danserne presenterer hver sin solo. Alle har tydelige signaturer innenfor et abstrakt dansespråk. I én sekvens opptrer danseren i nærheten av bakveggen med en lavthengende lyskaster rett foran seg, sånn at hele koreografien får karakter av skyggespill og historisk svart-hvitt film. Det er et stort fortolkningsrom, men koreografiene oppleves som personlige og nære.

Sorgen og håpet Etter hvert setter en musiker seg på scenen. Han spiller på det tradisjonelle strengeinstrumentet tambur. Jeg opplever musikken som nostalgisk og tilbakeskuende, litt som en sentimental klagesang knyttet til tap, men den er også varm. Aktørene danser sammen, og i samspillet ligger det glede og håp. De legger hvite ark på gulvet og drikker av flasker før de spruter blodfarget væske ut på de hvite arkene. Dette speiler Sharifis koreografi i den forrige forestillingen, men denne gangen er de flere. Denne gangen er det et kollektiv som står for det billedlige offeret. Mot slutten danser alle sine egne soloer igjen, men simultant. Det dypt personlige og individuelle i bevegelsene knyttes sammen med kollektivet og samholdet. Sammen med musikken opplever jeg sekvensen som mer stakkato og attakkerende enn tidligere i forestillingen, og det noe mer aggressive nivået passer godt sammen med det ellers poetiske scenespråket.

Koreografien gir flere ganger rituelle assosiasjoner. Forestillingen inneholder mange repetitive bevegelser og dans som kan minne om transe og tilbedelse. At dansernes føtter så ofte er beholdt flatt på gulvet, gjør at jeg tenker på dem som jordbundne. Sett i lys av at alle involverte er fra Iran er det lett å tenke seg dette som et resultat av eksil eller frykt for det som skjer på det stedet de hører til, men ikke er. Det gjør at sorg blir et tematisk omdreiningspunkt. Sorgen tydeliggjør hva som er tapt og kan bidra til å utkrystallisere hva det er man trenger og ønsker.

Offeret Et offer kan være en brutal, fysisk handling, men i rituell sammenheng er offeret også knyttet til håp. Man ofrer til gudene i tro på å få noe igjen for det. Det handler om å tape for å vinne. Det iranske folket har i årtier både ofret og lidd, men jeg opplever at forestillingen forteller en historie om å reise seg mot disse lidelsene. Mens jeg sitter der, blir jeg overbevist om potensialet for revolusjon som ligger i menneskene og i kollektivet.

Der saltet i Sikem er knyttet til ødeleggelse og til forbannelser som ikke skal gjøre det mulig for et samfunn å reise seg igjen, er saltet i jorden i Det Nye Testamentet et bilde på de gode menneskene. I Bergprekenen i Matteusevangeliet taler Jesus til disiplene sine. Etter en rekke saligprisninger sier han til dem: «Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.» Her er saltet en av jordens grunnleggende bestanddeler som må beholde virkning hvis fruktbarheten skal bevares, og disiplene blir gitt en tilsvarende funksjon. Men dersom de gjemmer seg og gjør seg mindre synlige, vil kraften også forsvinne. Forestillingen kan på denne måten leses som et innlegg om at det iranske folks kamp må frem i lyset og gjennom synlighet kan den beholde sin kraft.