It´s all over now, baby blue

”De svarte aldri, Hr. teatersjef? Hvorfor kunne de ikke ha spandert et lite brevkort med pålydende tekst: Uønsket, uinteressant, talentløs med videre…” (Fra prologen til hørespillet Måkespisere av Cecilie Løveid).

Det har skjedd meg flere ganger at jeg har åpnet en bok av Cecilie Løveid, lest noen linjer for så å klappe den igjen og legge den til side til en annen gang. Ikke fordi jeg syntes den var dårlig skrevet, tvert imot. Ikke fordi jeg syntes den var irrelevant, tvert imot. Ikke fordi teksten bød meg imot, igjen tvert imot.

Det er bare at det blir for mye for meg. Det er noe med språket hennes. Det er liksom fylt opp. Jeg må være godt forberedt. Ha ryddet plass inni meg for at det skal bli plass til meg der inne, i språket hennes. Kanskje det har noe å gjøre med ”den særegne klangen av knust språk”, som hun skriver i Alltid skyer over Askøy. Noe med det enorme registeret hun klarer å presse inn i språket; fra det helt gjennomsiktige og skjøre til det rå og ekspressive, i en og samme poetiske munnfull.

Jeg vet ikke om andre har det på samme måten og om det er noe av grunnen til at stykkene hennes er blitt lite spilt. I så fall er det uttrykk for en utilgivelig åndelig latskap. Noe i stil med at man aldri fant plass til Arne Ekelands monumentalmalerier i offentlige bygninger, rett og slett fordi de ble for sterke. Eller er det fordi, som litteraturviteren Wenche Larsen skriver, at ”Norge har kanskje ikke regissører som matcher Løveids skuespill.” På samme måte som at det ikke fantes juryer som matchet Arne Ekelands kunst. Forøvrig synes alle å være enige om at selv om hun skriver om kvinner og de fleste regissører er menn, er dette for banalt som årsak til at stykkene hennes sjelden blir satt opp.

Utdaterte? Som kjent ble Løveid også utelatt fra Dramatikkens hus' og Morgenbladets dramakanon, dette til tross for at hun, i følge jurymedlem Kai Johnsen, var den eneste på 80-tallet ”som holdt på”. Jurymedlem Tom Remlov begrunnet blant annet utelatelsen med at hun «ikke oppfylte de samlede kriteriene». Men han gikk også langt i retning av å avskrive stykkene hennes som utdaterte.

Denne bakgrunnen er en av årsakene til at jeg gruet meg, mer enn vanlig, til å se Visning på Nationaltheatret. Ikke fordi jeg trodde det skulle framstå som utdatert, men av redsel for at regissøren og ensemblet ikke skulle vise seg modne for oppgaven og lande på et eller annet trygt, gjennomsnitlig og middelmådig konsept. Noe de ikke kunne tas på. En svak firer, liksom.

Men det gjorde de ikke.

Parallelle forløp Tittelen Visning refererer til to parallelle forløp: Kunstneren Julie og hennes psykisk utviklingshemmede sønn Fredrik går, under dekke av å være noen andre, på visning i huset der Julies mann og Fredriks far døde. Samtidig forbereder Julie en retrospektiv visning av sine bilder sammen med sin gallerist. Hun går altså på visning i sitt eget liv, som hun også viser fram. Hun kjemper med sorgen over sin døde mann, og sorgen over sin ”utvidede hund” av en sønn, som hun har store vanskeligheter med å forholde seg til. Og hun kjemper for å opprettholde sitt kunstnerskap midt i sorgen.

I huset blir eiendomsmekleren (Anders Mordal) av Julie tildelt rollen som mannlig subjekt og objekt, mens galleristen (Per Christian Ellefsen) blir spilt ut over sidelinja og gjort til maktesløs tilskuer. Sønnen blir på sin side løpende mellom i fortvilte forsøk på å bety noe, på å få sin mors anerkjennelse og nærhet, få sin far tilbake. Han blir en slags Hamlet-figur spilt ut gjennom stadig tilbakevendende referanser til Disney-tegnefilmen Løvenes konge, som nettopp baserer seg på Hamlet.

Liv i oppløsning Visningen ender i et klimaks der Julie og eiendomsmekleren tørner sammen i et heftig samleie, i den avdøde ektemannens hus, mens sønnen er til stede. Det er et liv i oppløsning vi er vitne til, en drift mot død. På sitt sterkeste går sorgen, forvirringen og ensomheten hos Julie, spilt av Liv Bernhoft Osa, opp i en tredimensjonal enhet som er noe av det sterkeste jeg har sett på lenge. Når alt man ellers forsvarer seg med og gjemmer seg bak forvitrer, velger man gjerne begjæret som selve kanalen ned i avgrunnen. Liv Bernhoft Osa kjemper her en kamp på to fronter: Julies kamp med sitt eget liv og skuespillerens kamp med sitt spill. Så kan man si at det gjør enhver god skuespiller, men det blir for enkelt.

Til tider er de to handlingsforløpene atskilt. Til tider pågår de samtidig, godt støttet opp av Lawrence Falstaffs scenografi bestående av plastkledde blindrammer som skifter funksjon etter behov, som sperrer, åpner og deler scenerommet på kryss og tvers. Noen magiske øyeblikk oppstår på den måten underveis, for eksempel når Fredrik og galleristen står stille i sin verden og følger med på hva som foregår mellom Julie og eiendomsmekleren. Helt til Fredrik bryter grensen mellom de to verdenene.

Jon Tombre har valgt danseren Magnus Myhr til å gestalte Fredrik. Det er blitt stilt spørsmål ved hva forestillingen skal med en danser når han ikke danser? Jeg synes det er et godt og riktig valg. Den unge Myhr beveger seg, nettopp i kraft av sin danserbakgrunn, på en ganske annen måte enn de garvede skuespillerne. Han kommer fra et annet sted, et annet scenisk, fysisk og stemmemessig uttrykk. Forskjellen er ikke veldig stor, men den er markant. Noe som kler rollefiguren Fredrik, den stakkars kjempende gutten.

Forestillingens styrke Det veksles mellom flere ulike uttrykk; stiliserte repetisjoner, strengt koreograferte mellomspill, ekspressive utbrudd, poetiske kommentarer via mikrofon. Ofte kan slike vekslende grep framstå som noe man påfører forestillingen utenfra for liksom å vise at ”javisst, vi er på et institusjonsteater, men vi kan da eksperimentere for det!”. Enkelte anmeldere kritiserer forestillingen for å være formmessig inkonsekvent. Jeg vil hevde at nettopp denne inkonsekvensen er noe av forestillingens styrke. Jon Tombre kunne ha valgt trygt og godt på øverste hylle et gjennomgående formmessig grep som hadde lost oss motstandsløst gjennom hele forestillingen. I stedet har han, sammen med ensemblet, valgt den risikable veien. Gjentatte ganger satt jeg med en følelse av at – shit, nå flater det ut. Nå blir det likegyldig. Men akkurat da jeg skulle til å lene meg tilbake, legge det ene beinet over det andre og synke hen i komfortabel teaterpositur, skjedde det noe som trakk meg framover igjen. Det var flere steder hvor den potensielle nerven uteble, hvor skuespillerne sleit med å få spillet og samspillet til å svinge. Men da kom enten den sterke teksten eller en vending i spillet og gjenopprettet spenningen.

Jeg konstaterer igjen at jeg foretrekker ujevne, uferdige, søkende og lekende oppsetninger, forestillinger med sprekker som jeg kan titte inn gjennom, framfor de som utmerker seg ved sin jevnhet og fullbrakte ugjennomtrengelighet.

Babyblå "Dette blir bra! Babyblå!" er galleristens siste oppmuntrende ord til Julie, med henvisning til Julies ønske helt i starten om at utstillingsplakaten må være ”babyblå”. Jeg velger å se det som en referanse til en av de fineste sangene som er skrevet, Bob Dylans It´s all over now baby blue, som handler nettopp om å komme seg videre, ikke stivne, ikke la seg selv drukne i sorgen over det tapte.

Les også fra Scenekunst.nos arkiv: – Blir ikke oversett av teatrene fordi hun er kvinne (26.8.11)