Intelligent regi og følsomt spill, men...

«Bur ham inn og kast nøkkelen», skrev en av mine «venner» på Facebook kort tid etter 22. juli for ti år siden. Da hadde vedkommende allerede selv rukket å stryke alle egne statuser om innvandring og islam og ville av forståelige grunner helst at alt skulle glemmes, slik at «vi kan komme oss videre». Heldigvis har ikke det skjedd. 22. juli er godt synlig i mediene, litteraturen, den visuelle kunsten – og teatret. Jeg har nylig sett to oppsetninger som åpenbart har med dette å gjøre, i hvert fall indirekte: Lars Noréns 20. november på Oslo Nye Teater og nå Jenta med bombene på Vega Scene. Felles for de to skuespillene er at de er blitt skrevet i kjølvannet av faktiske hendelser i Tyskland og Danmark, sistnevnte av den danske dramatikeren Tue Biering fra kompaniet Fix & Foxy. I januar 2016 ble ei 15 år gammel jente arrestert i landsbyen Kundby på Sjælland for å ha planlagt et bombeangrep på to skoler. Hun hadde konvertert til islam og ventet angivelig bare på ordre fra IS.

I Danmark har skuespillet hatt enormt gjennomslag og er blitt satt opp på teatre over hele landet. Karakteristisk for det er at det handler mer om samtalen rundt denne planlagte terrorhandlingen enn om jenta selv. Hun blir behendig avindividualisert ved å bli gestaltet av hele 15 jenter fra lokalmiljøet hvor stykket til enhver tid settes opp. Tre voksne utveksler spekulasjoner om hvem jenta er, om oppveksten, forholdene i hjemmet, på skolen, i samfunnet. Som hvit, dansk jente fra en fredelig landsby med 771 innbyggere passer hun «ikke inn i noen profil». Det snakkes om at det ikke er sunt å vokse opp med en mor som ikke har tid til å ta seg av barnet sitt. Det snakkes om «radikalisering», «sosiale omstendigheter» og «svikt i systemet». Det bables i vei, men ingen har egentlig peiling.

Unnviker kontakt På Vega Scene sitter publikum i amfi på hver sin side av scenegulvet hvor det ligger en svær haug med skolesekker. Inn kommer den første utgaven av jenta, Selma. Hun får i løpet av forestillingen selskap på scenen av ni jevnaldrende jenter, en etter en. Felles for dem er at livet foregår på mobilen og at de unnviker kontakt med de tre voksne menneskene som surrer forvirra rundt mens de overgår hverandre i forslag til forklaringer på det som nesten skjedde. Kjell Mobergs regi målbærer historien og intensjonen bak den på en enkel, renskåren måte som tydeliggjør konfliktlinjene og gir plass til alle aktørene, deres handlinger og replikker. Det hele foregår innenfor rammene av ett og samme tablå hele veien, men med en innebygget dynamikk som gjør at det aldri blir stillestående: Jentene sitter og stirrer inn i mobilene sine, og de flytter bare på seg når de synes en voksen blir for påtrengende. Dette utføres med en rytme og en følelse som nesten gjør det til en dans. I en perle av en scene danser en av jentene, med mobilen i hånda og hodetelefonene på, i taus ensomhet med lukkete øyne, mens hun er omgitt av frustrerte voksne. Hun danser forsiktig, musikalsk til tåspissene, på en måte som aksentuerer de voksnes tomme posering med kvasiforklarende teorier.

Enkelte handlinger er jeg mindre sikker på fordi de truer med å tippe over i overtydelighet: Her er det de voksne som i sin leting etter forklaringer aktivt kommer til å overrekke barna verktøy både til å skade seg selv og til å lage en bombe som vil skade andre. Det understreker poenget med at barna her blir gjort til tause statister for de voksnes selvterapeutiske behov for å lande trygt i en forklaring, samtidig som det også tydeliggjøres at det er de voksne som sitter med ansvaret.

Valg av skuespill Dette avslører i sin tur flere svakheter ved valget av akkurat dette skuespillet: Originalversjonen tok utgangspunkt i en virkelig hendelse og samtalen om den i ettertid. Den er skrevet i en spesifikk dansk kontekst hvor debatten lenge har vært mye tøffere enn her, hvor islamofobien praktisk talt er blitt en integrert del av den offisielle politikken, i en regjering utgått fra Sosialdemokratiet. Ikke en gang den norske FrP-støttete regjeringa kan matche det. I den norske versjonen er det lille, idylliske tettstedet Kundby på det danske bondelandet blitt til bydelen Tåsen på Oslo vest, hvor de gamle arbeiderboligene i Tåsen hageby er blitt «det nye Holmenkollen – stedet der de rikeste, smarteste og mest vellykkede bor». Jada, ensom ungdom kan man finne overalt, idyll også, men det er likevel vanskelig å skjønne hva det er med akkurat Tåsen.

Ti år etter terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya er vi omsider i ferd med å bli enige om noe essensielt: at det handlet om mye mer enn en ensom ulv som led av omsorgssvikt. Det var et høyreekstremt, politisk motivert angrep på venstresida, utført etter inspirasjon fra navngitte aktører, medier og partier i Norge. Denne innsikten er det mange av oss som har måttet kjempe hardt for å få gehør for, mens morderens støttespillere og omland har hatt fritt spill og støtte fra staten og Fritt Ord – i ytringsfrihetens navn. I denne situasjonen velger Vega Scene å sette opp et skuespill som overser dette totalt og tar det hele tilbake til enkeltpersonens turbulente oppvekst, sosiale situasjon og altså motsetningen mellom voksne og barn.

Intelligent regi og følsomt spill Men bevares, som man sier: Å gå inn i den vanskelige kommunikasjonen mellom voksne og barn er et evig aktuelt og gyldig tema. Jeg synes bare at timingen og innretningen fra Vega Scene kunne vært bedre.

Når det er sagt, og jeg har manet meg selv til å se det som utspiller seg på scenen i Jenta med bombene uavhengig av alt dette, balanseres det til en viss grad av den intelligente regien og det følsomme spillet, ikke minst av de ti skolejentene. Dette helhvite ensemblet er blitt castet i overensstemmelse med den danske originalen og den hendelsen den tok utgangspunkt i, og likevel var det forskjellen de ti jentene i mellom som gjorde sterkest inntrykk der de hadde mot til å stå oppreist og se publikum inn i øynene.