Intellektuell infrastruktur

Høsten 2016 begynte en bevegelse som fikk varige konsekvenser. En stor og utsatt gruppe arbeidstakere tok et oppgjør med trakassering. Kampanjen #metoo ble møtt med skepsis, men også med bevisstgjøring og vilje til forandring. Og den forandringen står vi oppe i nå.

Våren 2021 tar en gruppe scenekunstnere oppgjør med trakasseringen DE møter i arbeidslivet. Denne trakasseringen er ikke utført av kolleger, men av folk de aldri har møtt. Den utspiller seg ofte i kjølvannet av tendensiøse oppslag i aviser og sosiale medier.

Der medier og institusjoner for fem år siden i stor grad stilte seg på de trakassertes side er situasjonen en annen i 2021. Kampen har vært ført av kunstnere alene. Det har vært ganske stille fra kulturinstitusjoner. Ganske stille fra universitetene og høgskolene. Og kulturredaksjonene har vist en helt annen vilje enn i 2016 til å presentere begge sider av debatten. Men trakassering er ikke debatt. Trakassering er trakassering.

Hvordan har vi havnet her? Hvorfor skjer det med akkurat oss?

En av grunnene er at det ikke finnes noen intellektuell infrastruktur omkring akkurat dette feltet. Norge putter mye penger inn i produksjon av fri scenekunst, en del inn i formidling, men veldig lite inn i kritisk refleksjon. Man har bygget opp et stort felt og lagt det åpent for useriøse aktører ved ikke å ivareta den offentlige samtalen. For akademikere og kritikere – som ellers ville hatt dette som jobb – finnes ikke karrieremuligheter. Vil du agere med scenekunsten i dag, må du agere i scenekunsten. Da får du et felt uten ytre alliansepartnere.

Teatersjefene Hanne Tømta, Kristian Seltun og jeg selv skrev for 10 år siden en kommentar i Dagbladet til den forestående nedleggelsen av faget teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.

«Når kunstvitenskapene undergraves, undergraves også kunsten. Hvor ville norsk litteratur vært i dag om den ikke sto i dialog med et vitalt universitetsmiljø? (…)Hvor vil norsk teater gå om den akademiske disiplin det står i dialog med undergraves ved Norges største universitet?»

Situasjonen vi har i dag er en logisk konsekvens av nedbyggingen av den offentlige samtalen om scenekunst i Norge. Den er en logisk konsekvens av nedleggingen av teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.

Skal hets og trakassering opphøre, trenger vi en kvalifisert, offentlig samtale. Den sikrer vi gjennom å styrke uavhengige fagmiljøer ved universiteter, høgskoler eller tenketanker.

Vi trenger en intellektuell infrastruktur.