Inn i skogen

For den voksne tilskuer som kanskje har sett andre forestillinger av koreograf Ingri Fiksdal eller blitt presentert for Fredrik Floens scenografier, er scenerommet i barneforestillingen Lavaskogen gjenkjennelig. En fjerdeklassing og jeg har fått lov til å komme på en prøvevisning midt i Osloskolens høstferie. Sammen med oss i rommet er en hel gruppe andreklassinger på utflukt med ferie-AKS. Gulvet er fylt med tepper, putelignende skumgummifigurer og det som kanskje er mennesker. Om det vi ser på er scenografi eller kostymer er ikke gitt, det har en matt rosa farge, et batikkaktig mønster og ulike teksturer og former. Aktørene begynner å bevege seg, og det blir tydelig hva som er menneskene på scenen, men kostymene gjør at de fremdeles virker utenomjordiske. Kroppsfasonger fremheves, bevegelsene er uvanlige, og det er som å komme inn i en fremmed verden.

Jeg tenker med en gang på forestillingen Spectral som Fiksdal og Floen lagde sammen i 2020. Der var det også aktører på scenen som man ikke helt visste om var mennesker eller puter, og de sakte bevegelsene skapte en følelse av et ukjent økosystem med underliggjorte kropper og fysisk sameksistens. Fargeskalaen var også den samme. For barna i salen på Kloden Teaters pilotscene på Økern, er dette scenelandskapet imidlertid etter all sannsynlighet helt nytt. Koreografen har valgt et mer variert scenespråk med tydeligere dramaturgi og sterkere brudd. Det er morsomt å se dette sammen med så mange barn, for reaksjonene deres er så umiddelbare, så brusende og lekfylte. Det er nok av voksne som prøver å hysje på dem, men den høye, kollektive latteren er mest av alt et uttrykk for spenning.

Gledesfylt skremsel Barna sitter i en ring rundt den kvadratiske scenen. Aktørene Hawa Janlo, Mariama Fatou Kalley Slåttøy og Ole Marius Støle beveger seg sakte rundt på scenegulvet som uformelige vesener og går også helt nær flere av barna. I de kroppsforlengende kostymene ser de store og nesten litt skumle ut. Små hyl kommer fra dem som sitter nærmest. Det er morsomt å legge merke til hvordan det nesten har en skrekkfilmeffekt. Det blir aldri farlig i scenerommet, så det skumle har den sitrende effekten bare den gledesfylte skremselen kan ha.

Sammenlignet med flere av Fiksdals forestillinger for voksne der hun har latt det være uklart hva vi ser på, hva som er levende mennesker og hva som er scenografi, er det større utvikling i denne forestillingen. Det er mulig det er derfor skremselen aldri bli skummel, for det tar ikke veldig lang tid før aktørene kvitter seg med de fremmedgjørende kostymene og fremstår som vanlige voksne. At det også er lagt inn brudd i bevegelsesspråket, er en styrke ved denne forestillingen. Det danses periodevis rytmisk og synkront, noe som oppleves dramaturgisk samlende og får opp tempoet.

Lava Forestillingen hadde arbeidstittelen Gulvet er lava og ble endret til Lavaskogen til premieren, men den handler ikke så mye om lava, og jeg skjønner ikke helt koblingen. Samtidig spiller det ikke så stor rolle, for forestillingen legger til grunn en assosiativ og åpen estetikk som gjør at barna selv kan bestemme seg for hvilket landskap de synes man befinner seg i. Det er lite som minner om hverken flytende lava eller lavaleker som barn faktisk leker. Isteden får vi et helt åpent og fantasifullt rom. Det er noe veldig fint med den fantasieggende og lekfylte formen som overlater så mye til publikum samtidig som estetikken sannsynligvis er helt ny for mange av barna.

Forholdet som skapes til barna handler i stor grad om god rombygging som gjør det spennende å være i teaterrommet, men aktørene bidrar på glimrende vis ved å spre entusiasme og kommunisere godt med publikum. Forestillingen er litt kort, og jeg tror godt aktørene kunne holdt på litt til og utforsket universet enda mer. At forestillingen bare varer en halvtime gir inntrykk av at de er redde for at barnepublikummet skal kjede seg, og det tror jeg ikke de hadde trengt å være.