Imøtekommenhetens teater

Tigerstadsteatret lagde sin første tigerbussforestilling i 2018 i det som da var en leid expotrailer. I fjor hadde de premiere på prosjektets andre oppsetning. Da hadde de fått støtte til å bygge et omreisende teater i sin egen buss. Etter dette er bussen også oftere å se i bygatene i Oslo, og på den måten er det blitt til et rullende landemerke for Oslos barn.

Ideen bak prosjektet er at Tigerstadsteatret kan bruke bussen til å reise rundt i Oslo og vise teater for alle barn der de oppholder seg, gjennom både Den kulturelle skolesekken og åpne visninger. Det er et befriende og teaterelskende prosjekt, og det er ingen hemmelighet at jeg har vært svært begeistret for de to første forestillingene og for prosjektet som helhet. De to første produksjonene lignet hverandre og inneholdt i stor grad varianter over samme tema om selve Tigerbussen og om å være barn i Oslo. Den nye forestillingen Jenta, mammaen og tiden er i seg selv en fortelling som ikke er bundet til en bestemt scene. Det viser dermed hvilke ambisjoner Tigerstadsteatret har for den rullende scenen sin som et sted der ulikt barneteaterrepertoar kan bli vist.

Stressa mammaer Når jeg ankommer Anne-Cath. Vestlys plass foran Deichman i Bjørvika på premieredagen, er tigertruppen allerede på plass foran bussen og tar i mot publikum og tøyser med forbipasserende. Barnepublikummet består av førsteklasse ved Gamlebyen skole. De ser storøyd på at truppen, som drar veksler på commedia dell’arte og omreisende teatertradisjoner, tivoli- og sirkuskarakterer, setter i gang. Kostymene er inspirert av sirkus og freak shows, og måten skuespillerne i rolle tar i mot barna på, åpner hele teatrets verden for dem. Det er skummelt, gøy, annerledes og spennende. Når de tre første barna får beskjed om å gå inn, trer tre gutter forsiktig frem. De holder hverandre hardt i hendene og går målrettet mot døren på bussen. Mer skal det ikke til for å røre en gammel teaterviter som så gjerne vil tro på teatrets evne til verdensbygging og store kunstopplevelser.

På scenen inne i bussen ligger det en skuespiller på gulvet. Catharina Vu spiller Sara, en jente som bor sammen med moren sin (Hege Aga Edelsteen). Det er bare det at moren er så veldig stressa, og hun sier at hun har miste tiden. Jeg innrømmer at den stressa mammaen som ber Sara vente fordi hun har deadline, treffer meg i magen. Minnene av pandemihverdagen, hjemmeskole og uendelig med multitasking er ikke lenger unna enn at jeg lurer på om jeg selv kan ha sagt tilsvarende ting til mine egne barn, som denne karikaturen av en mor sier til Sara. Og hvis jeg kjenner meg igjen, kan det jo også godt tenkes at det er en situasjon flere barn også kan kjenne seg igjen i.

Mammaen til Sara har altså «mistet tiden», og når mammaen sovner over arbeidet, går Sara ut for å finne den igjen. På veien møter hun Elliot i B-klassen som har en far som har gått ut av tiden, og de slår kreftene sine sammen. De får hjelp av en stor skilpadde (Kaleb Haile) og en «bygnom» med tidsmaskin (Andreas Medbøe Thoresen).

Minner om klassikere På sitt beste minner fortellingen om klassikere som Mio, min Mio og Alice i Eventyrland. Barn som opplever at de er overlatt til seg selv, legger ut på en magisk reise der erkjennelser og ny kunnskap gir dem verktøy til å forstå og endre verden rundt seg til det bedre. I tillegg til å forandre det de ikke likte ved tilværelsen i utgangspunktet, opparbeider de seg en egen agens i møte med verden. De oppnår å bli lyttet til og får sette agendaen for eget liv. Fortellinger som dette er dermed både fortellinger om å vokse opp og fortellinger om hva som må til for at man skal ha et godt liv som barn. Slik er forestillingen både overnaturlig og virkelighetsnær på samme tid.

Samtidig tåler nok ikke forestillingen som helhet sammenligningen med de største klassikerne fullt ut. Oppdagelsesferden er litt famlende og statisk, noe som gjør at vi ikke får noen opplevelse av den som en indre og ytre reise. Tvert i mot virker det nesten som om Sara og Elliot oppholder seg på det samme stedet hele tiden og at reisen er mer metafysisk enn reell. Når bygnomen dukker opp med en tidsmaskin, en rekvisitt som er nydelig satt sammen av en handlevogn full av teknisk skrot, reiser de tilbake til tidenes begynnelse. Her tror jeg på at de forflytter seg i tid, men mens de er et eller annet sted i universet før the big bang, bestemmer de seg for å leke at de reiser tilbake igjen. Når de senere også gjør det, er det vanskelig helt å vite om de bare leker eller om de reiser, og på den måten mister det som burde vært historiens dramaturgiske midtpunkt sin magiske evne og sin fortellertekniske posisjon. Reisen blir litt lite målrettet. Til tross for en fin scene der Elliot får møte faren sin, eller en drømmeaktig versjon av ham, til en oppklarende samtale om døden, lurer jeg også litt på hva karakteren Elliot skal tilføre fortellingen og om den ikke hadde vært enda mer fokusert hvis Sara hadde gått gjennom prøvelsene alene. Det kunne styrket aspektet av egen agens hos hovedpersonen.

Teateruniversets potensial Til tross for denne kritikken, er det på sin plass å fremheve hvordan Tigerstadsteatret lykkes med å skape et godt teaterrom i bussen. Scenografien er bygget opp av bokser som både representerer boligblokker og kan brukes til å sitte på. Når lyset slås av og vi får se en stjernehimmel i busstaket styrkes det mystiske ved universet. Catharina Vu er ypperlig som «barn». Hun spiller en rolle til forveksling lik den hun spilte i Det Norske Teatrets oppsetning av Min venn romvesenet på Rommen scene, men også da spilte hun en lett gjenkjennelig og inviterende barnekarakter full av pågangsmot og nysgjerrighet. Det samme gjelder Kaleb Haile som spiller skilpadden ikledd et kostyme som er så fint at det leverer magi i seg selv. Og det er til syvende og sist magien i teaterrommet det handler om. Begeistringen min for prosjektet er således like stor som før, for som helhet er det mer enn magisk nok, og det er mange første- og andreklassinger i Oslo som har noe veldig fint å se frem til i vår.