Ideen om den sarte barnesjelen

Det aller første norske skuespillet skrevet for barn hadde urpremiere på Nationaltheatret i 1906. Stykket var en ”barnekomedie” som het Østenfor sol og vestenfor måne, og var skrevet av Frederikke Bergh. Teaterviter Anne Helgesen og litteraturviter Petra Helgesen har, i samarbeid med Vidarforlaget, nylig lansert de første fire bindene av en barnedramatikkserie som er planlagt å romme hele 15 bind. Østenfor sol og vestenfor måne utgjør første bind i serien, sammen med to andre skuespill av Bergh. I likhet med flere andre samtidige skuespill, tok Bergh utgangspunkt i velkjente folkeeventyr – og innholdet er ikke noe for sarte barnesjeler:

Kongen: Det lå nogen småbarnshoder, som jeg morede mig med å knekke og suge hjernen ut af i natt – hvad har du gjort med dem? (1)

Ikke for det, Dronningen er ikke verre enn Kongen i dette skuespillet: (…) Har du noen tid været med å skjære levende småbarn opp i tynne strimler og drysse dem med pepper og salt? (…) (2)

Brutalitet og råskap er sentrale elementer i mye barnelitteratur og teater, men denne tidlige barnedramatikken er overraskende grafisk i sine skildringer.

Hvert bind i denne dramatikkserien er dedikert én dramatiker, og i tillegg til ett eller flere skuespill inneholder verkene også omfattende forfatterbiografier som Anne og Petra Helgesen har skrevet. Serien inngår i et større forskningsprosjekt på norsk barneteater som de to arbeider med, og det er et formidabelt stykke arbeid Helgesen og Helgesen har lagt ned bare i det som kommer til syne gjennom denne serien! Det er lite, om noe, å utsette på arbeidet så langt, og en mer helhetlig kritikk av serien må spares til alle femten bind foreligger. Men spørsmålet er selvsagt hvilken relevans tekstene kan ha i dag – vil de tåle dagens scenelys?

Det norske barneteatret I en artikkel kalt Norske barneteaters habitus, i antologien Scenekunsten og de unge (2014), daterer Anne Helgesen oppstarten av barneteatertradisjonen til den 29.desember 1866, da teatersjef Bjørnstjerne Bjørnson ved Christiania Theater annonserte med ’theaterforestilling for børn’ og inviterte til Molières Den adelsgale borger (3). ”

Barn var altså en egen målgruppe for norske teatre også før 1906, men før den særegne barnedramatikken ble introdusert hadde man invitert barnepublikummet til det ordinære repertoaret. I disse anledningene startet forestillingen en time tidligere enn vanlig, billettene var sterkt rabatterte, og Ludvig Holbergs Julestue skal ha vært svært populær. Med innføringen av egne skuespill for barnepublikummet ser det derimot ut til at den tidligere ’Holberg-tradisjonen’ må vike.

Når Nationaltheatret i 1918 igjen presenterte Julestue som barneforestilling skal den ha møtt ”unison fordømmelse fra Kristianias anmelderkorps. Denne typen teater burde ikke vises for barn!” (4)

Godheten seirer I Berghs Østenfor sol og vestenfor måne møter vi en fattig bondefamilie som lever på sultegrensa. Innledningsvis er stemningen i stua heller dårlig: Moderen skjeller ut barna, og Faderen truer med å ta selvmord (for å gi familien én mindre munn og mette) – fram til en bjørn plutselig viser seg i stua og lover dem rikdom og velstand om de er villige til å gi fra seg ett av barna: Åse. Som det gode barnet Åse er så ofrer hun seg selvsagt for fellesskapet, og replikkene som er sitert innledningsvis i denne anmeldelsen stammer fra prøvelsene Åse må overkomme for å fri bjørnen fra den trolldommen han er underlagt – slik at han igjen kan bli en prins.

Den snille jenta/prinsessa som overvinner trollkrefter og som får prinsene/guttene til å mildne er et gjennomgangstema i alle de fire første bindene i denne dramatikkserien. Godheten seirer, gang på gang. Barbra Rings skuespill inneholder mange av de samme elementene som Frederikke Berghs stykker før henne, og for så vidt også Hulda Garborg og Sverre Brandt etter henne, men Ring innfører mer humor i sine skildringer og replikker enn jeg synes Bergh gjorde før henne. Ikke for det – det er en hel rekke morsomme partier også hos Bergh. Som denne lille passiaren mellom Moderen og Faderen i Østenfor sol og vestenfor måne:

Moderen: Så nydelig en kaffe har jeg aldrig kjendt, den rekti krisler gjennom kroppen på mig. Faderen: Rekti krisler, ja. Jeg blev mest reint svett. (5)

Monarkiets funksjon I Rings Kongens hjerte er det jenta Lersol som uselvisk overkommer hindringer for å skaffe Kongen et godt hjerte – etter en oppvekst med en ond stemor ble nemlig hjertet pint ut av ham. Belønningen er her (som i flere av de andre tekstene) giftemål med monarken, og det er selvsagt mange som forsøker å skaffe Kongen et nytt hjerte. Men Lersol setter ikke ut på tokt for egen vinnings skyld. Som hun sier til Hjertemakeren når hun når fram dit:

(…) du vet, en konges hjerte skal rumme et helt land og et helt folk, derfor må det være større enn andre hjerter. Også må det være et forferdelig godt hjerte, så det ikke har lett for å ta skade. Ikke for hårdt, og ikke for bløtt må det være.(6)

Og nettopp en konges forhold til folket, altså monarkiet og dets styresett, er et annet gjennomgangstema i stykkene til Bergh og Ring. Det er mest eksplisitt hos førstnevnte, som i Prinsesse Rosenrød hvor syv prinser har blitt forvandlet til villender, og under forvandlingen endrer sitt syn på gemalrollen:

Vel er det, kan du løse oss, men det skal du / vite, når vi vil ut af trollhammen / er det ikke for å leve i morro og gammen. / Vi har faret over det hele land, / der er mangt, som vantes og rettes kan. / Nedover går det på alle vis / så harmen oss brenner som ild og is. / Det blir ikke på spreke hester å ri’ / alle de andre i riket forbi. / Det blir å stanse ved hvert et hjem – / stue og gård, hvor en kan komme frem, (…) (7)

Feminisme og humor Både Bergh og Rings skuespill har handlekraftige og uselviske heltinner, som særlig i sin samtid kan anses som radikale. Forskjellsbehandling av kjønn dukker opp flere steder, og i Rings Prinsessen og spillemannen er både kjønn og rang samtaletema:

Prinsessen Ikke si folket da, far! Menneskene er snille hver for seg. Men straks de heter folket, vil de så meget. Det er da du og rådet gjør dumt, når dere glemmer at folket er en og en – og en. Spurte dere en og en vilde ingen bli slått i hjel eller slå i hjel.

Kongen (ser lenge på henne) Snakk ikke politikk, Silvi. Det skjønner kvinner ikke no’ av. (…) (8)

Noe lignende ser vi også hos Bergh – som denne replikken tjenestejenta Gyri sier til sin mann Hannibal: ”(…) Vi kan værra like bra vi som Dere – og vel så det, sommetier.” (9)

Også det tredje bindet er ukonvensjonelt nok viet en kvinnelig dramatiker: Hulda Garborg og skuespillet Tyrihans, som hadde premiere på Det Norske Teatret (som Garborg selv hadde vært med på å starte opp) i 1914.

Heltens inntreden I Hulda Garborgs Tyrihans er det derimot en ung mann som får heltestatusen. Skuespillet bygger på eventyret om prinsessa som ingen kunne målbinde, og skuespillet er også den første barneteaterteksten skrevet på nynorsk. I Tyrihans er det handlingen som står for større deler av det komiske potensialet enn teksten. Kongen har lovet bort både halve riket og datteren, Prinsesse Iselin, til den som kan få henne til å le. Men, den som forsøker uten å lykkes får ryggen flådd av seg! I motsetning til Bergh og Rings godhjertede heltinner, er det komikk og snarrådig tenking Hans må ty til for å vinne Iselin.

Tyrihans har vært iscenesatt ved Det Norske Teatret en rekke ganger, senest i 2014. Før det må man så langt tilbake som til 1939 for å finne forrige iscenesettelse, så jeg tror vi trygt kan påstå at det er bind fire i denne serien som byr på det mest kjente skuespillet: Sverre Brandts Reisen til Julestjernen.

Brandt var norsk teaters første økonomidirektør (en stilling som ble opprettet ved Nationaltheatret i 1919), og han sendte inn Reisen til Julestjernen under pseudonymet ”Brynjulf J.”. Skuespillet fikk sin urpremiere 26.desember 1924, og stykket har blitt satt opp ved Nationaltheatret 23 ganger – sist i 2010 (10). I tillegg ble skuespillet filmatisert i 1976, og siden også i 2012. Som Anne og Petra Helgesen skriver i skuespillets etterord, så bygger Brandt sitt skuespill på Rings Kongens hjerte. Men der Rings heltinne Lersol gifter seg med Kongen på slutten – vender Sonja tilbake til Kongen som hans etterlengtede datter. I motsetning til både Bergh, Ring og Garborg hadde ikke Brandt et litterært fokus – han var snarere opptatt av teaterscenen (11). Sceneanvisningene er mange, og det legges opp til en utstrakt bruk av scenerommet.

Barneteaterkanon Garborg er (foreløpig) den eneste av dramatikerne i denne serien som også var representert i Dramatikkens Hus og Morgenbladets Norsk Dramakanon. Denne består av ti skuespill som ble utvalgt av en jury, basert på en utfordring om hva som har skjedd innenfor norsk dramatikk i det knappe hundreåret mellom Henrik Ibsens siste skuespill og Jon Fosses første. Ibsen er således en slags kanon utenfor denne kanon, og med dramatikkserien Drama for barn – teatrets sjel har Norsk Dramakanon fått nok et sidespor.

Flere av disse tekstene kunne nok fortsatt også gjort suksess på norske teaterscener. Kanskje særlig Rings Kongens hjerte – som har velskrevne replikker som kan komme til å more de voksne, og hvor Kongens korrupte ansatte nok vil kunne sørge for mange humorelementer for både voksne og barn.

Det vil også være spennende å kunne gjøre lesninger av dagens barneteaterforestillinger i lys av den kanon de inngår i. Det er bare å ta av seg hatten for det grundige formidlings- og forskningsarbeidet Anne og Petra Helgesen har gjort her, bøye seg i støvet – og vente i spenning på resten.