I Livias verden

«Det er en laurus nobilis der borte – husker du hva det er?», sier en av utøverne til en annen i ensemblet rett etter jeg har kommet inn i scenerommet. «Laurbær», svarer den andre mens det summer av stemmer og småsnakk. Den mørke klangen fra noen prøvende toner på et akkordeon vokser langsomt fram i rommet for så å forsvinne igjen. I regissør og dramatiker Lene Therese Teigens forestilling Livias rom inviteres publikum rett inn i den romerske keiserinnen Livia Drusillas verden. Vi beveger oss først rundt i scenografien sammen med utøverne før vi like etter setter oss på publikumsplassene foran scenegulvet. Den lekne og tullete måten de henvender seg til oss og hverandre på, minner meg om opplevelsen av å være en gjest som har kommet litt for sent til en lun og hyggelig fest.

Livias hemmelige rom Til tross for at Lene Therese Teigen allerede har lang fartstid som dramatiker, forfatter og regissør, er dette første gang jeg stifter nærmere bekjentskap med hennes arbeid. Tidligere i år gjestet hun Bergen med forestillingen Tiden uten bøker som tok utgangspunkt i erfaringer befolkningen i Uruguay har fra perioden med militærdiktatur. Også i Livias rom er Teigens fascinasjon for historien og virkelige hendelser et sentralt omdreiningspunkt. Forestillingen kretser rundt Livia Drusilla som var gift med Keiser Augustus og ble Romerrikets første keiserinne. Teigen har ønsket å gjenskape den fortryllende følelsen hun fikk da hun besøkte rommet «Livias rom» i tredje etasje i museet Palazzo Massimo alle Terme i Roma. Museets vegger er fylt med livfulle freskomalerier som forestiller en hage i blått og grønt med blomster, busker, trær og fugler som stammer fra et underjordisk hagerom som originalt befant seg i Livias villa i Prima Porta.

Ingrid Aarsets scenografi gir assosiasjoner til dette rommet: De fire store, grønnfargede sceneveggene som står et stykke fra hverandre har utskjæringer i et detaljert mønster som likner trær og blomster, og det er også festet gjennomsiktige, blafrende gardiner på dem. Gjennom Randiane Sandboes virkningsfulle lyssetting trer ulike detaljer ved veggene frem, og ensemblet flytter også på veggene underveis slik at de tidvis utgjør en firkantet boks. Helt til venstre på scenen står en stor vev, og midt på scenegulvet er det plassert en gong og flere musikkinstrumenter. Ensemblet består av i alt åtte medskapende utøvere kledd i hvite, draperte klær. Foruten fem skuespillere, er tre av ensemblets medlemmer perkusjonisten Katerina Anagnostidou, akkordeonist Jónas Ásgeir Ásgeirsson og mezzosopran Þórgunnur AnnaÖrnólfsdóttir som lager stemningsfulle lydbilder og fremfører nykomponert klassisk musikk av Thurídur Jónsdóttir. Örnólfsdóttir synger blant annet fra perspektivet til Livias underjordiske hagerom mellom enkelte scener med setninger som «I speak from the bottom of earth, from circling around in space, being four walls, roof and floor».

På tvers av tid og rom Det sceniske universet i Livias rom er preget av overskudd og lekenhet. I og rundt scenografien får vi servert fragmentariske og episodiske scener, monologer, collageaktige talekor, felles sang og replikkvekslinger fra Livia selv og menneskene rundt henne. Utenom Sverre Breivik, som både spiller en fortellerskikkelse og Livias sønn Drufus, er det kvinnene som snakker i denne forestillingen. Vi møter Octavia, keiser Augustus’ søster, datteren hennes Antonia og keiser Augustus’ datter Julia. Teigen behersker hele det litterære språkets register, og teksten veksler uanstrengt fra det poetiske og inderlige, til det muntlige og humoristiske.

Særlig er det interessant hvordan det etableres en logikk der alle karakterene på scenen stadig ser seg selv utenfra med distanse. Ensemblet veksler både mellom nærhet og avstand til egne rollefigurer og mellom en nåtid og stadige forsøk på å gjenfortelle og reflektere rundt tidligere hendelser. I grunn likner de tidsreisende gjenferd – rett og slett spøkelsesaktige skikkelser som beveger seg på tvers av tid og rom. For eksempel utbryter Antonia som gifter seg med Livias sønn Drusus at «Jeg var heldig, jeg fikk Drusus, men han døde. Det er så lenge siden. 2000 år». På denne måten får materialet en veldig stor elastisitet. Ikke minst er invitasjonen av publikum inn i scenografien på begynnelsen og slutten av forestillingen en strategi som effektivt etablerer og forsterker dette grepet.

Leker med virkemidlene Virkemiddelpaletten som tas i bruk viser at Teigen har ønsket å eksperimentere med sammenstillingen av musikk, tekst, koreografi og scenografi for å gi liv til materialet. Stort sett er det en fin flyt i regien og dramaturgien, og det skaper naturlige overganger mellom de fragmentariske delene. Musikken utgjør en rød tråd med stemningsforsterkende lydbilder som på mange måter binder forestillingen sammen. Resultatet er at det virker naturlig når fortelleren som introduserer oss for Livia og det underjordiske hagerommet brått avbrytes av Octavia som tar over scenen og forteller om hvordan hun styrte ektemannens forretninger mens han var i krigen og var utro med elskerinnen.

Forestillingen er med andre ord full av små glimt som fester seg på netthinnen, enten det er Drufus (Sverre Breivik) og Antonia (Lisa Colette Bysheim) som danser en duett der de banker brystkassene mot hverandre mens de uttaler poetiske setninger som «det finnes ikke tid mellom oss/øynene mine/øynene dine/ det punktet der blikket møtes hvor er det», eller det er Livia (Idun Vik) som plutselig kommer løpende ut fra en scenevegg og forteller om en dramatisk flukt fra Sparta og sier «Jeg løper. Jeg er nitten år. Jeg vil ikke dø», mens perkusjon og mørke akkordeonklanger bygger opp om den intense panikken mens de andre i ensemblet løper rundt på scenen.

Prosessorientert om kvinneroller Det hviler utvilsomt en sterk fellesskapsånd over prosjektet som merkes på det samstemte ensemblet. Samtidig er det enkelte ting jeg ikke får med meg før langt ut i forestillingen – som at mezzosopran Örnólfsdóttir representerer Livias rom og snakker fra veggenes perspektiv i flere av ariene. Det stopper også litt opp mot slutten når forestillingen glir inn i et noe lenger musikalsk parti der Örnólfsdóttir synger og utøverne forsvinner inn i sceneveggene som danner en boks. Det er som om forestillingen ikke vet hvor den skal, og sekvensene blir gjentakende og hengende i luften. Større variasjon og mer markante brudd i miksen av tekst og musikk kunne kanskje løst noe av stillstanden. Selv om det strammer seg noe til tematisk etter hvert med beretninger om Livias spontanabort, Antonias selvmord i kjølvannet av sønnen Claudius’ grusomheter som keiser og Julias liv i eksil, makter ikke musikken helt å fylle rommet med det volumet og den intensiteten man kan se for seg i forlengelsen av disse hendelsene enda alle utøverne synger med på flere kordeler.

Til tross for dette fortsetter fantasirikdommen i Livias rom å engasjere meg lenge etter jeg har sett forestillingen. Teigen blander fakta og fiksjon til jeg blir usikker på hva som er sant og ikke. Dermed fyller jeg inn hullene og dikter opp mine egne forklaringer underveis. Teigen har en nysgjerrig tilnærming til det historiske materialet som blant annet gir meg assosiasjoner til Cecilie Løveid og Tore Vagn Lids flettverksforestiling Vår ære/vår makt (2016). Sannsynligvis har det noe å gjøre med utforskertrangen og den kreative friheten som skinner gjennom i prosjektet.

Parallelt med at kvinnene i forestillingen forteller om et samfunn der de er prisgitt mennene og er deres eiendom, der de giftes bort mens de fortsatt er barn for å sikre familieallianser og på den måten er brikker i det politiske spillet, utforskes også muligheten for fleksible handlingsrom innenfor systemets tilsynelatende kvelende ytre rammer. Dermed tegnes det bilder av Livia, Julia, Antonia og Octavia som selvstendige og egenrådige kvinneskikkelser som har vært minst like viktige for historien som sine ektemenn. Ved hele tiden å la karakterene spørre oss og hverandre om hva som egentlig skjedde, fungerer forestillingen som en invitasjon til å tenke med og rundt det historiske materialet. På den måten illustrerer Livias rom hvordan representasjon og historisk hukommelse er bevegelige størrelser som alltid endrer seg i takt med blikket som ser og minner oss på at noe vi har glemt kan vise seg å være avgjørende.