Hvor var de alle sammen?

Da den internasjonale Ibsenkonferansen åpnet på Teater Ibsen i Skien fredag formiddag var det 19 – nitten – personer i salen. Noen flere kom til etter hvert, bl.a. en kontingent hardtarbeidende statister fra dramalinja på Skien videregående skole, men ikke en eneste gang i løpet av de to innholdsrike dagene konferansen varte, var salen mer enn glissent besatt.

Det skal mye til for at jeg bruker ordet skandale, men denne gangen er det på sin plass.

De som har programmert konferansen bør ta dette som en kompliment, men tittelen, kvasiakademisk formulert: Theatre between literature and research: What are the relations between documentary and fiction? var i beste fall ufullstendig, i verste fall grovt misvisende.

Der det brenner mest Her var foredragsholdere og forestillinger hentet direkte fra der det akkurat nå brenner mest. Her var en professor i kulturstudier, Sahar Abdel Hakim, som en augustdag i 2011 satt hjemme i leiligheten sin i Kairo og skulle skrive foredrag om kunstens revolusjonære potensial, mens blodet fløt i gatene utenfor. Hun måtte gi opp forsøket på å skrive foredrag og i stedet delta i det hun skulle foredra om, det hun nå kaller ”the so called arab spring”.

Med stillferdig glød fortalte hun om hva som foregår under overflaten i det egyptiske samfunnet. – Det blir sagt at ingen har arbeidet i Egypt de siste to åra. Det er på en måte sant, men ikke helt. Alle har vært opptatt med å skape kunst, sa hun. En kunst som freidig og humoristisk tar for seg av Egypts egne kunst og kulturtradisjoner og bruker dem for alt de er verdt, både som selvstendige kunstneriske utrykk og som en del av den uoversiktlige og uforutsigbare revolusjonære prosessen i det egyptiske samfunnet. En prosess hvor kampen mellom gammelt og nytt, islamisme og sekulært demokrati, det militære og sivile samfunnet, bare er en liten del av totalbildet.

Her var regissør Nora Amin, som berettet om hvordan hennes versjon av En Folkefiende vokste så å si direkte ut av brosteinene, om hvordan det ensemblet som framførte den forvandlet seg fra en gjeng frilansere og gjestespillere til å bli et sammensveiset kompani. I lang tid hadde hun brukt all sin tid på å jobbe i gata sammen med en gruppe på 500 aktivister. En folkefiende ble en mulighet til å sette erfaringene fra det arbeidet i system.

Nora Amin. Foto: ibsenawards.com

Det europeiske borgerskapet Mot slutten av konferansen snakket moderator Kai Johnsen om vanskelighetene med å engasjere seg i en dramatiker hvis tekster sirkler rundt det europeiske borgerskapets liv og levnet for 150 år siden. Men her hadde Nora Amin brukt Ibsens tekst til å problematisere hendelsene praktisk talt mens de pågår. Kompaniet hennes, Lamusica Independent Theatre group, framførte En folkefiende som en aksjon tatt rett ut av Tahrir-plassen, med et usannsynlig trykk og med selve lyden av revolusjonen konstant tilstedeværende. Her gjorde de tidligere nevnte statistene fra Skien Videregående en flott jobb som høylytt publikum. Problemstillingene som En folkefiende reiser, blant annet kritikken av den ”kompakte majoritet” som i Egypts tilfelle frivillig gikk hen og valgte et autoritært islamistisk regime, kjentes levende og relevante. Ikke bare i en egyptisk kontekst, men også i et Norge i ettervalgsmodus.

Her var dramaprofessor Nehad Selaiha, en klok eldre dame som berettet levende om hvordan det muslimske brorskapet har kidnappet revolusjonen og forgiftet klimaet for skapende kunst. Om hvordan Brorskapet lovte paradis på jord om de ble valgt. Om hvordan seierherren brukte sin seier til å kneble, undertrykke og marginalisere opposisjonen. Det kan neppe være tvil om at hun og de andre tilstedeværende fra Egypt så på oppstanden 30. juni i år med et derpåfølgende militærkupp som avsatte Brorskapet, med lettelse. Hennes tema var mottakelsen av En folkefiende før og etter 30. juni; og hvordan den nye situasjonen ga forestillingen nytt liv og en direkte bevisstgjørende virkning på de mange som så den. Hun setter sitt håp til de frie teatergruppene: – Det var det uavhengige teateret som holdt fortet da institusjonene så ut til å gi opp, og forhåpentligvis vil det fortsette å motstå religiøse fordommer, sosial ydmykelse og intellektuell undertrykkelse, sa hun.

Kollektiv arbeidsform Her var Jounaid Sarieddine og Omar Abi Azar fra det libanesiske Zoukak Theatre company. De bor i et land som knapt kan kalles en nasjon, men som til enhver tid er under et voldsomt press, enten fra en potensiell israelsk invasjon eller hundretusener av syriske flyktninger, eller i kraft av interne motsetninger mellom stammer og religiøse retninger. I dette kaoset, hvor propagandaen forteller at du kun kan stole på deg selv, sverger de til en kollektiv, åpen arbeidsform – en konfronterende form der medlemmene personifiserer konfliktene i samfunnet og spiller dem ut overfor hverandre.

Kompaniet ble stiftet i 2006 under den israelske invasjonen og har jobbet mye med teatralske intervensjoner blant folk som direkte eller indirekte er rammet av krigen. De har spilt for og med fengslet ungdom, funksjonshemmete barn, kvinner utsatt for vold i hjemmet og andre marginaliserte grupper i det libanesiske samfunnet.

– Men vi oppsøker dem ikke fordi vi vil overøse dem med empati og medlidenhet, men for å lage teater, sier de. – Og vi kommer heller ikke hit til Skien fordi vi vil ha deres empati eller medlidenhet, men for å spille teater for dere. Derfor handler da heller ikke forestillingen vår om krig eller den arabiske våren.

Alle på scenen Lucena. Obedience training var tittelen på forestillingen som tok utgangspunkt i Ibsens Keiser og Galileer. Stykket, som svært sjelden spilles i Norge, kretser rundt tvil og tro, maktkamp, religiøs fanatisme og individets ensomhet og maktesløshet overfor makta og massen. En tematikk som har åpenbar relevans i Libanon. Men like interessant som innholdet og tematikken, var måten de spilte på. For åpenheten og den kollektive ånden er ikke noe som er forbeholdt prøvesaler og lukkede rom. Alle var på scenen: Regissør, skuespillere, sceneteknikere, rekvisitører, kostymeansvarlige, produsenter osv. Og alle arbeidet med sitt, hele tiden.

Fra Zoukak teaterkompanis versjon av Ibsens Keiser og Galileer. Ibsenkonferansen 2013. Foto: Chris Erichsen

På den måten ble det både et klassisk spill-i spillet-drama i Shakespeares (og Brechts) ånd, og et absurd nåtidsdrama med et aldri hvilende simultant spill flere steder på scenen samtidig. Men slik det for lengst er blitt slått fast at Ibsens tekst som tidsmessig foregår i antikken, egentlig handler om ham selv, handlet Zoukak-kompaniets versjon om en marginalisert og isolert teatertrupp som øver seg på lydighet i et fortvilet forsøk på å overleve og gjøre seg gjeldende i et kaotisk og autoritært samfunn.

Dette er ikke en anmeldelse, til det var det altfor mye å ta inn de to dagene konferansen varte, men jeg kan ikke huske å ha opplevd en norsk forestilling med en tilsvarende kombinasjon av trykk, humor, galskap, refleksjon og politisk relevans. Det nærmeste jeg kommer må være Vinge og Müllers versjon av Vildanden, hvor forskjellige de to forestillingene enn er. At den ble spilt én gang for en liten forsamling en september formiddag i 2013 i den lille norske byen Skien gjorde på pussig vis verket komplett.

Norsk idyll Etter disse kraftige inntrykkene var det klart for det nærmeste vi kommer et norsk motstykke til de egyptiske og libanesiske teaterkunstnerne, Pia Maria Roll. Men i stedet for å forsøke å matche tempoet og intensiteten startet Roll foredraget sitt med å vise et stille, idyllisk svarthvitt-fotografi tatt sommeren 1970, forestillende faren hennes i bar overkropp, bærende på den lille nyfødte jenta si. Slik fikk hun, på poetisk vis, understreket forskjellen i livsbetingelsene til det vi ynder å kalle en politisk kunstner her hjemme og der borte.

Pia Maria Roll viser film med en rap fra gata i Angola, fra forestillingen Ship O'Hoi. Ibsenkonferansen 2013. Foto: Chris Erichsen

Roll er kjent for å sette fingeren på åpne og ikke minst skjulte konflikter i det norske samfunnet, ved hjelp av aktører, ikke-skuespillere, hentet direkte fra der det foregår. Nigel Krishna Iyer, en hyperaktiv engelsk/indisk korrupsjonsjeger, er en av dem. Han overtok sømløst scenen etter Roll og fortalte om sitt virke med en intensitet og tilstedeværelse som på finurlig vis gjorde ham til et slags bindeledd mellom Rolls norske idyll og det arabiske kaoset.

Og på den måten nærmer Roll seg kanskje en løsning på selve kjerneproblemet når det gjelder såkalt politisk teater i et land hvor fraværet av en reell bevegelse som man kan forholde seg til og være i dialog med, truer med å gjøre et hvilket som helst kunstnerisk prosjekt med politiske ambisjoner til noe tenkt og utvendig.

Hvor var de alle sammen? Men summa summarum: Mer essensiellt enn disse to dagene i Skien blir det ikke, for en norsk teaterverden hvor det går inflasjon i Ibsen og forestillinger om det oljesmurte Norge. Men hvor var de alle sammen? Hvor var teatersjefene, skuespillerne, dramaturgene, dramatikerne, skuespillerstudentene, scenografene, journalistene, festivalarrangørene og kultubyråkratene? Var de opptatt alle sammen? Eller ligger Skien for langt unna?

Eller kan det være så enkelt at de ikke visste om at det foregikk? I så fall: Hvor var det massive PR- arbeidet i forkant? Hvor var de som, i kraft av sitt engasjement og sin autoritet, påtok seg ansvaret for å fronte arrangementet, å spre følelelsen av at her risikerer jeg å gå glipp av noe, dersom jeg ikke er tilstede? Arrangementet er finansiert av staten, våre skattepenger. Det er det verdt å huske på nå når et nytt regime står klart til å flytte inn i storting og regjering.

Les også Shakspearetidsskriftet nr 1-2007 som tar pulsen på det egyptiske teaterlivet før revolusjonen.