Hva skal vi gjøre med Are Søberg?

Dette skulle egentlig være en anmeldelse av Morten Traaviks forestilling Sløserikommisjonen del 2 – Viken, som jeg så digitalt da den ble spilt på Drammen teater under Kulturytring Drammen tirsdag i forrige uke. Men, antakelig helt i tråd med Traaviks idé om «hyperteater», som inkluderer alt som skjer rundt forestillingen, er det umulig å løsrive den fra debatten rundt. Og der er det skjedd enormt mye den siste uken. Derfor er dette isteden blitt et debattinnlegg.

I tilfelle det skulle være noen som ikke har fått det med seg: Sløserikommisjonen er altså forestillingen Traavik inviterte den da anonyme Facebook-profilen Sløseriombudsmannen (heretter SO) til. SO påtaler det vedkommende mener er sløsing med skattepenger, og på et eller annet tidspunkt ble statlig støtte til samtidsdans og eksperimentell scenekunst et yndet mål for sløserivreden. Fremstillingene hans er tabloide og nådeløse, og flere kunstnere har meldt inn til sine organisasjoner at de har fått trusler og hets rett i innboksen i etterkant av SOs delinger. I vår ble aksjeinvestor Are Søberg avslørt som profilens «fagansvarlig for kultur». Hvem den eller de andre bak profilen er, går det foreløpig bare ubekreftede rykter om.

Sløserikommisjonen har vært kontroversiell siden Traavik lanserte idéen i desember 2019. På Facebook ble Traavik beskyldt både for å være rasist, og derfor persona non grata i utgangspunktet, og for å legitimere Søbergs budskap og metoder. Etter hvert trakk Festspillene i Bergen seg fra samarbeidet, Hans-Wilhelm Steinfeld forsvant ut, Mímir Kristjánsson ble bedt om å trekke seg av ikke navngitte personer og BIT Teatergarasjen og Kulturytring Drammen har fått sterk kritikk for å fremdeles være med (se Relevante tekster nederst på siden).

Det toppet seg forrige uke, da Norske Dansekunstnere (NoDa) og Danse- og teatersentrum trakk seg fra planlagte arrangementer under Kulturytring Drammen fordi Are Søberg var en del av arrangementet, både i Traaviks forestilling og i en innspillsamtale arrangert av den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen. I tillegg trakk kommisjonsmedlem Begard Reza seg i protest, blant annet mot samme invitasjon. NoDa har også kritisert Ytringsfrihetskommisjonen for å slippe til Søberg og i tillegg anklaget to av medlemmene, Shabana Rehman og Mímir Kristjánsson, for dårlig rolleforståelse, ettersom de både sitter i Ytringskommisjonen og var med i forestillingen Sløserikommisjonen. Til slutt kom meldingen om at 15 kunstnerorganisasjoner har levert en støtteerklæring til NoDas kritikk.

Tvilsomme metoder Det er ikke vanskelig å stille seg bak kritikken av Søbergs tabloide metoder. Han lager tydelige ragebaits, der han opplyser om hvor mye enkeltkunstnere har fått i støtte og legger ut et videoklipp fra en av vedkommendes forestillinger, gjerne noe svært utagerende og outrert og/eller som gir spesielt lite mening utenfor sin sammenheng. Korte klipp av en hel forestilling og/eller en forestilling løsrevet fra konteksten yter selvsagt ikke verkene rettferdighet, men verre er det at han lar det henge i luften at det oppgitte beløpet er kunstnerens netto lønn for å gjøre akkurat dette, og bare dette, selv om det dreier seg om støtte til store prosjekter med mange involverte eller basisfinansiering over flere år.

Det er heller ikke vanskelig å være enig i at personfokuset på mottakere av offentlige støtteordninger er unødvendig og ufint. Kritikk mot statsstøttet kunst bør selvsagt rettes mot instansene som tilbyr disse støtteordningene, ikke mot enkeltpersoner som helt legitimt søker på dem. Det groveste jeg har sett ham skrive eller si, sa han under Sløserikommisjonen del 1. Etter at Mette Edvardsens åpne brev til ham ble lest opp av Shabana Rehman, sa han at han ikke ønsker at noen skal oppleve hets, men at hun jo har et valg. Hun kan la være å søke om støtte og heller lage kunst som «står på egne ben». Hvis hun velger å søke om støtte, må hun tåle alle følgene dette får. Implisitt inkludert det som måtte komme av ubehageligheter og ulovligheter i hennes personlige innboks. Det er ikke kritikk av kunsten hennes som sådan, som er det Søberg hevder han vil drive med. Det er en moralsk dom over henne som person.

Det er også lett å forstå at enkeltstående scenekunstnere ikke orker å ta latterliggjøring av eget arbeid med et selvironisk smil og «bli med på leken». Det er enda lettere å forstå at man vil skjermes fra å figurere offentlig i forbindelse med Sløseriombudsmannen hvis man har erfart at det pleier å genere hets, trusler og trakassering direkte i innboksen.

Dårlig taktikk Det som derimot er helt uforståelig for meg, er hvorfor ikke kunstnerorganisasjonene velger å ta støyten og stå i stormen på medlemmenes vegne, og hvordan et tilsynelatende unisont kulturfelt ser ut til å mene at den beste måten å håndtere dette på, er å forsøke å utdefinere Søberg som en useriøs aktør som ikke følger spillereglene og som derfor ikke kan tas alvorlig.

Det tror jeg er en farlig vei å gå, og jeg mener man med dette sauser sammen fire ulike nivåer:

Søbergs akk så provoserende, men like fullt legitime, politiske budskap – kunst bør ikke få statsstøtte
Hans ufine metoder for å øke oppslutningen om saken – ragebaits og personfokus
Hvilket ansvar han tar eller ikke tar for å moderere kommentarfeltene sine
Hvilket ansvar han har eller ikke har for at hans «oppildning» gjør at noen antatte følgere sender trakasserende meldinger til kunstneres private innbokser

Alt dette er utvilsomt viktige diskusjoner. Men jeg mener de må tas hver for seg og at kritikk av punkt 2–4 ikke kan brukes som grunn til å nekte å ta opp kampen om punkt 1. Og dette mener jeg først og fremst av rent taktiske grunner. Den som ikke evner å ta motstanderen der han argumenterer best, vil alltid tape på det. Statsstøtte til kunst kan ikke tas som en selvfølge. Det er en diskusjon som må tas igjen og igjen. Stortingsflertallet er på kunstens side nå, men hvor lenge varer det?

Søbergs holdninger til kunstfinansiering tilskrives ofte den politiske høyresiden. Og selv om partiet Liberalistene, som Søberg tidligere var aktiv i, hevder at de ikke kan plasseres på en høyre-venstreaksen i det hele tatt, har vi jo sett at budskapet har falt i spesielt god jord hos politikere i FrP (noe som også tematiseres i Sløserikommisjonen del II). Men det er ikke gitt at venstresiden heller for all fremtid kommer til å forsvare den eksperimentelle kunsten. Som jeg har nevnt tidligere i min kritikk av NRKs kulturdekning, foreslo SV-politiker Omar Samy Gamal, byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo, i fjor høst å kutte drastisk i bevilgningene til Ultimafestivalen og kammerensemblene Oslo Sinfonietta/Cikada. Gamal er født i 1992. Er han en ensom svale, eller en representant for en ny generasjon politikere som ikke ser poenget med ikke-kommersielle kunstuttrykk?

Sløseriombudsmannen har 72 000 følgere. Det er ikke gitt at alle disse følger ham primært på grunn av kunstfokuset, men det er likevel et tall verdt å merke seg. Det er i bunn og grunn dette hele NRK-debatten handler om. NRK har over tid fått en ledelse som ikke ser poenget med ikke kommersielt lønnsomme kulturuttrykk, og som derfor prioriterer å lage radio og TV for den delen av Norges befolkning som heller ikke gjør det.

Brobygger Traavik? Da SOs samtidsdansfokus oppsto, forsøkte mange fra ulike deler av kunstfeltet å gå i dialog med kommentarfeltet, noen på mer konstruktivt vis enn andre, det skal sies, men en etter en møtte veggen og ga tapt. Saklighet og sarkasme nyttet like lite. Det er to verdenssyn og virkelighetsoppfatninger på kollisjonskurs. Vi snakker ikke samme språk, vi som elsker alt som er smalt og rart og sært og fint og vondt, og de som ikke ser poenget. Eller snarere – vi som elsker at alt det smale og rare og sære og fine og vonde finnes, med gode, offentlig finansierte vekstvilkår, slik at vi en dag kan rystes i våre grunnvoller når vi minst venter det. Sannsynligvis etter å ha sett og hørt oss igjennom mye som ikke treffer. Men i kommentarfeltene sitter mennesker som mister det siste lille de hadde av tiltro til forvaltning og politikere når de blir vist videoer av Mette Edvardsen og blir fortalt hva hun får i statsstøtte.

Mariken Lauvstad omtaler frilans dansekunstnere som «prekariatet», og det er ingen tvil om at frilansere som lever fra prosjekt til prosjekt er den svake part i møte med en fremdeles delvis anonym Facebook-profil sine hissige ragebaits og etterfølgende kommentarfelt-rage. Men hvem er Sløseriombudsmannens følgere, hver for seg? De er nok ikke velhavende aksjeinvestorer alle sammen. Jeg vil tro de aller fleste av dem også holder seg for gode til å sende trusler og hets til noens innboks.

Uansett hva man måtte mene om Traavik og hans prosjekt – han prøver i hvert fall noe nytt for å få dem opp av skyttergravene. Og jeg synes det er i undersøkelsen av kommentarfeltet Sløserikommisjonen treffer best, spesielt denne sekvensen i Del 2:

Ifølge Traavik selv har han hele tiden ønsket å invitere de dansekunstnere som har fått arbeidene sine delt på Sløseriombudsmannens side til å delta i forestillingen, men ikke lykkes med å få noen til å stille opp. Sløseriombudsmannens følgere ble derfor invitert til å «tolke» et av arbeidene de har sett på SOs Facebook-side. Det kunne man jo forvente ville føre til apestreker og harselas på barneskolenivå, men det var ikke det som skjedde. De fire som stilte opp, var preget av å være på en bortebane de tok alvorlig. De omtalte verk og utøvere med seriøsitet på grensen til ærbødighet i stemmen, som om de plutselig har skjønt at dette er noens arbeid. Og jeg opplever ikke at de gjør narr når de «tolker» – de har øvd. De gjør det ordentlig. De ser ut til å kjenne på kroppen at dette er kroppsarbeid som krever årevis med utdannelse og trening.

Jeg innbiller meg at det var denne effekten Traavik var ute etter, som kanskje ville vært enda sterkere om de sto der ansikt til ansikt med et menneske av kjøtt og blod, hvis livsverk de tidligere har sett ned på. Kanskje sitter det lengre inne å skrive at kunstnerne bak bør hentes i ambulanse med tvangstrøye, neste gang de ser en dansevideo de ikke forstår.

Dette treffer nok ikke det brede lag av SOs følgere – det var så vidt jeg kunne se bare rundt 100 stykker som fulgte strømmingen på Facebook, og kommentarfeltet var preget av den sedvanlige verbale måpingen, som om de så en hvilken som helst ragebait-video og ikke en forestilling full av metanivåer der deres egen rolle også er tematisert. Men er det ikke sånn endring foregår? Et menneske av gangen?

Definisjonsmakten som glapp Det jeg oppfatter som Traaviks andre agenda, har på langt nær lykkes like godt – nemlig å tvinge eget felt til å granske seg selv med samme nådeløshet som Søberg og hans følgere. Både fordi det angivelig trengs, men også for å på den måten ta over definisjonsmakten over hva som eventuelt er i veien med feltet og dets støtteordninger.

For ifølge Traavik er han og Søberg enige om én ting, nemlig at Kulturrådet er en «møkkaorganisasjon», som er «tungrodd, byråkratisk, forfordeler utfra kontakter og bekjentskaper og sløser med bevilgninger, og holder på å infiseres av angst». Men der Søberg mener at Kulturrådet derfor bør legges ned, vil Traavik hardnakket forsvare det, ettersom de tilrettelegger for den optimale kunstneriske frihet: «Det er Kulturrådet som betaler for at jeg kan stå her å kaste dritt på Kulturrådet». Dermed trer Traavik selv, som har vært (bevisst) ullen, tvetydig og provokativ gjennom hele prosessen, endelig tydelig frem og tar kunstens og statsstøttens side.

Men det gjør han altså uten å ha kunstnerne selv med seg. De ville ikke godta Traaviks premisser og/eller var ikke villige til å betale den menneskelige prisen. Og det er, som nevnt, ytterst forståelig på individnivå. Kanskje kunne Traavik gjort mer for å komme dem i møte.

På gruppe- og organisasjonsnivå mener jeg det er en ganske annen sak. Jeg er ganske sikker på hvem som tjener på det hvis Søberg og hans likesinnede forvises fra alle kulturlivets egne arenaer og henvises til å diskutere poenget med statsstøttet kunst med seg selv. Det er i hvert fall ikke den folkelige oppslutningen om eksperimentell dansekunst.