Hva gjør scenekunstkonsulenten?

– Scenekunstkonsulenten er en faglig åremålsstilling og har en mer uavhengig rolle enn andre saksbehandlere i Kulturrådets administrasjon, sier Fieldseth.

Stillingen som scenekunstkonsulent ble opprettet som følge av en ny støtteordning for fri scenekunst som trådte i kraft 1. januar 1998 og erstattet en ordning fra 1982 for frie scenekunstgrupper.

Begrepsendringen fra scenekunstgruppe til scenekunst var ikke tilfeldig. I evalueringen Ny støtteordning, gamle skillelinjer fra 2001 går det fram at mens kriteriene for den gamle ordningen var "av formell karakter," og det stod uttrykkelig at "utvalget skulle ikke legge kvalitetsvurderinger til grunn for sine tildelinger," skulle den nye ordningen vurdere kunstnerisk kvalitet i tillegg til det formelle. Ordningen fra 1998 skulle evalueres etter tre år.

Evalueringen forteller at ønsket om å vurdere kvalitet kom fra det frie scenekunstmiljøet selv, som et svar på at antallet frie grupper økte sterkt uten at rammene for den gamle støtteordningen økte tilsvarende.

Ansikt og kunstnerisk kompetanse Den nye støtteordningen som kom i 1998, ble lagt til Norsk kulturråd. Med den kom altså en scenekunstkonsulent på åremål, inspirert av spillefilmkonsulentene på filmfeltet. Forsker Sigrid Røyseng skriver i evalueringen at stillingen ble opprettet "dels for å styrke den kunstfaglige kompetansen i forvaltningen av støtteordningen og dels å gi støtteordningen et ansikt, en person som står ansvarlig[.]" (ibid:48).

– Scenekunstkonsulenten skal være kunstnerisk oppdatert på hva som foregår i hele det frie scenekunstfeltet. Da er det viktig å se forestillinger, delta på fagseminarer og ellers være til stede i feltet. Det har mye å si for konsulentens helhetsblikk og for å kunne reflektere rundt den kunstneriske utviklingen i vurderingsarbeidet. Det er en stor og nødvendig jobb, og den blir større jo mer aktivitet det er på feltet, sier Fieldseth.

Rådet og fagutvalg vedtar Det er likevel ikke scenekunstkonsulenten som avgjør hvem som får støtte.

– Det er fagutvalgene og/eller Rådet som har vedtaksmyndighet, altså som beslutter hvilke prosjekter eller aktører som skal støttes. Slik er det på alle områder innenfor Kulturfondet, sier Fieldseth.

Scenekunstkonsulenten vurderer alle søknader til ordningene for fri scenekunst dans og teater samt basisfinansiering og lager en innstilling til Kulturrådets fagutvalg om hvilke søknader som foreslås støttet, ut fra en helhetlig kunstnerisk vurdering. Parallelt med scenekunstkonsulenten leser fagutvalgsmedlemmene søknadene. Når utvalgsmedlemmene møtes, har de altså både sin egen vurdering og konsulentens helhetlige innstilling som grunnlagsmateriale.

Til syvende og sist er det fagutvalgene som bestemmer.

– Scenekunstkonsulentens vurdering og innstilling skal styrke grunnlaget for fagutvalgenes vurdering og beslutninger, forteller Fieldseth. – Fagutvalgene skiftes ut jevnlig og gjør sine vurderinger ved siden av eget kunstnerisk virke eller annet faglig arbeid. Konsulenten representerer oversikt og kontinuitet, og konsulentens arbeid styrker fagutvalgene i arbeidet deres.

Norsk kulturråds kontorer. Foto: Kulturrådet

Tilbud til kunstnerne Alle søkere til ordningene for fri scenekunst og basisfinansiering kan komme til scenekunstkonsulenten og få veiledning og råd, både mens de vurderer å søke og etter at søknaden er behandlet.

– Slik rådgivning er noe jeg bruker mye tid på, sier dagens scenekunstkonsulent. – Før en søknad innsendes, kan alle henvende seg. Etter at søknaden er behandlet, er tilbakemeldingen basert på årsaken til avslag eller tilslag. Da tar jeg utgangspunkt i det utvalget har lagt vekt på. En slik samtale gir samtidig anledning til å se kunstnerskapet i et helhetsperspektiv, og det er en viktig forutsetning for å kunne snakke om kunstnerisk utvikling og nye prosjekter.

Dette er jo først og fremst et veldig generøst tilbud. Men kan det oppleves som en dobbeltrolle å både gi rådgivning og skrive innstilling?

– I evalueringen for 2001 ble scenekunstkonsulentens veiledning trukket fram som et viktig tilbud av mange, men det var også noen som problematiserte det i et likebehandlingsperspektiv og et maktperspektiv, ja. Tilbudet er åpent for søkere til de relevante ordningene, og det er viktig at søker selv bestemmer om en vil benytte seg av det. Når det gjelder maktperspektivet, gjør fagutvalget formelt sett vedtak uavhengig av meg, selv om jeg bidrar i vurderingsprosessen. Kanskje følger de min tenkning, kanskje ikke. Stillingen er fra starten av tenkt å stå i en mellomposisjon mellom kunstnerne og den ordinære saksbehandlingen. Dessuten vil jeg hevde at scenekunstkonsulentens kunnskap og kompetanse styrkes gjennom veiledningssamtaler med kunstnere, noe som kommer fagutvalgene og fagadministrasjonen til gode. Alt dette er bakteppet for at stillingen er et åremål og ikke fast. Tilbakemeldingen jeg får fra mange kunstnere, er at det er bra at scenekunstkonsulenten gir Kulturrådet et ansikt, selv om dette ansiktet ikke er eneansvarlig. Jeg kan ha en kunstfaglig interessert posisjon, selv om jeg også kan ha et vanskelig budskap å formidle.

Et ansikt utad for Kulturrådet At scenekunstkonsulenten gir Kulturrådet og støtteordningene et ansikt, har en funksjon ikke bare for kunstnerne, men også i offentligheten. Da kritikkene sprikte etter Hooman Sharifis første koreografi for dansekompaniet Carte Blanche på Den Norske Opera og Ballett våren 2014, skrev Fieldseth et innlegg i Aftenposten der hun kort oppsummerte Sharifis kunstnerskap og viste til hvor lenge han har vært profesjonelt virksom som kunstner. Denne faglige oversikten over nær historie på det frie scenekunstfeltet er scenekunstkonsulenten en av få som sitter med.

– Den saken illustrerer hvor vanskelig denne posisjonen er. Jeg fikk veldig blandet tilbakemelding på det innlegget. Mange kolleger i fagadministrasjonen sa at Kulturrådet burde gjøre sånt oftere, delta i det offentlige ordskiftet og formidle kunnskapen vi faktisk har. Noen kunstnere var glade for det av samme grunn, mens noen mente at innlegget fremhevet én kunstner på en måte jeg aldri kan gjøre for alle, og at det derfor ble feil å skrive det fordi alle søkere skal behandles likt. Men uavhengigheten i scenekunstkonsulentstillingen åpner altså for at den skal kunne gi feltet og Kulturrådet et navn og et ansikt i slike situasjoner og bidra med faglig innsikt.

Kunne fagutvalgene eller utvalgslederne uttalt seg i sånne sammenhenger?

– Det gjør de, sier Fieldseth. – Et eksempel er da Kulturdepartementet øremerket en økning i rammen for basisfinansieringsordningen til danseformål. Det ble diskusjon, og fagutvalgslederne på dans og teater skrev et innlegg her på Scenekunst.no sammen med meg. Det har også hendt at utvalgsmedlemmer drar i gang en offentlig debatt på bakgrunn av Rådets avgjørelser. Det skjedde for eksempel en gang da Rådet gikk mot utvalgets innstilling om støtte til et av Morten Traaviks prosjekter. Men i og med at kunstneriske beslutninger i Kulturrådet gjøres av fagutvalgene og/eller Rådet, som ikke er på huset til daglig, tar det av og til litt tid å finne ut hvem som skal uttale seg og hvem de snakker på vegne av, og så kan vi komme litt bakpå.

Kunstnerisk skjønn Hvordan fagutvalgene i Kulturrådet jobber, kan være vanskelig å forstå fra utsiden. De gjør en skjønnsvurdering, men uten å gi noen offisiell begrunnelse. Vi kjenner alle standardformuleringen "prioriteres ikke innenfor den aktuelle budsjettrammen."

– Den henger blant annet sammen med noe som mange glemmer, nemlig at alle søknadene som kommer inn til en ordning til samme søknadsfrist, ikke bare blir vurdert faglig, men også konkurrerer med hverandre innenfor en økonomisk ramme. Kulturrådet må porsjonere ut midlene gjennom året, og fagutvalgene må altså ofte prioritere mellom søknader om prosjekter som hver for seg er gode, sier Fieldseth.

Skjønnsvurderingen skal også beskytte de kunstneriske ideene i et konkurranseperspektiv. Kulturrådets prosjektstøtte gir midler til prosjektideer som ennå ikke er realisert. En offisiell begrunnelse vil nødvendigvis måtte avsløre noe av innholdet i et prosjekt.

– Det er forskjell på å uttale seg om et prosjekt i utvikling og en ferdig forestilling. Når vi gir tilskudd, gir vi det til noe som skal bli, så det er annerledes enn en kritiker som vurderer verket.

Begrunnelse og offentlighet Men kunne den enkelte søker fått en begrunnelse?

– Søkere kan få en muntlig orientering fra scenekunstkonsulenten etter et avslag, sier Fieldseth. – Og når det gjelder ordningene for fri scenekunst, har de faktisk skriftlige vedtak som er mer differensierte enn på andre ordninger innenfor Kulturfondet. Vi har et sett med begrunnelser, for eksempel at et prosjekt er interessant, men ikke tilstrekkelig utviklet. På det grunnlaget kan jeg gi muntlige råd om videre utvikling.

Men fagadministrasjonen i Kulturrådet diskuterer for tiden å innføre grundigere skriftlige begrunnelser.

– Det har vært diskusjon om vi skal innføre mer spesifiserte, skriftlige begrunnelser. Dette er nå under arbeid, sier Fieldseth.

Det går også an å få innsyn i bakgrunnen for vedtaket og søknader hvis man ber om det.

– Kulturrådet har høy bevissthet om meroffentlighet. Når noen ber om innsyn i sin sak, går Kulturrådet ofte langt i å gi det. Men hvert enkelt tilfelle må vurderes og det gis ikke nødvendigvis innsyn i alt. De ulike trinnene i vurderingsprosessen er som oftest unntatt offentlighet fordi det dreier seg om forberedende arbeid fram mot utvalgsmøtet. Det er den siste vurderingen som gjøres i utvalgsmøtet, eller eventuelt rådsmøtet, som gjelder. I de tilfellene vi ikke gir innsyn, handler det ofte om likebehandling, at søkere skal konkurrere på likt grunnlag. Kulturrådet har også gått over til offentlig elektronisk postjournal nylig, så den som vil, kan følge med der, sier Fieldseth.

Ny forskrift Scenekunstkonsulentstillingen kom altså med den nye prosjektstøtten i 1998. Med støtten og stillingen fulgte også en forskrift. Denne forskriften er nå opphevet, som følge av innføringen av en ny forskrift som er felles for hele Kulturfondet.

Mange i det frie scenekunstmiljøet lurer på om det at forskriften er borte, vil få konsekvenser for støtteordningene eller stillingen som scenekunstkonsulent?

– I praksis har vi verken endret arbeidsmåten eller kriteriene siden forskriften for fri scenekunst ble opphevet. De vesentligste opplysningene i den særskilte forskriften med hensyn til krav, kriterier og arbeidsform, er overført til Kulturrådets retningslinjer for de berørte ordningene. Men forskjellen nå, når dette ikke lenger er fastsatt i en forskrift, er at det ikke er forankret på samme måte som før, sier Fieldseth. – Når det gjelder stillingen som scenekunstkonsulent, skal den, så vidt jeg vet, utlyses i september/oktober.

Nyskapende Forskriften er også tidligere blitt revidert. I evalueringen fra 2001 hadde mange av informantene innvendinger mot formuleringen om at ordningen skulle "støtte nyskapende scenekunst utenfor de offentlige institusjonene". Ordet "nyskapende" ble senere fjernet, blant annet med utgangspunkt i forskningsrapporten.

Endret det hvordan Kulturrådet vurderte søknader, at ordet "nyskapende" forsvant?

– Jeg var jo ikke scenekunstkonsulent før den siste revideringen i 2009, sier Fieldseth. – Men kriteriene for kvalitet i forskriften ble ikke forandret i 2009, og der står det blant annet at vedtakene bør legge vekt på "kunstnerisk vekst og utvikling" samt "egenart, originalitet og kunstnerisk nyskaping".

Dette er grunnleggende kriterier i prosjektstøtten som Kulturrådet både vil og må forholde seg til når den deles ut.

Et faglig helhetsbilde Nylig bestilte kulturministeren en evaluering av Kulturrådet. Den foreslår å gi fagutvalgene større myndighet, blant annet for å fristille Rådet til å jobbe mer med overordnet strategi. Samtidig oppnevnes medlemmene i fagutvalgene nå kun for to år – før satt de i fire. I lys av dette kan man se for seg at det blir enda viktigere å sikre et faglig helhetsbilde og kontinuitet i behandlingen av saker. Samtidig er scenekunstseksjonen alene om å ha en faglig konsulentstilling. Andre områder som musikk, litteratur og visuell kunst, har det ikke.

– To år er kort tid. Derfor blir rammene for hvordan ordningene arbeides med og ordningenes formål viktige, sier scenekunstkonsulenten.

Parallelt med at Rådets og fagutvalgenes rolle er i spill, går Fieldseths åremål altså ut om noen måneder.

I din periode som scenekunstkonsulent, hvordan synes du stillingen og prosjektstøtteordningen har fungert?

– Jeg tror det er avgjørende at ordningene for fri scenekunst har fokusert på kunstnerisk kvalitetsvurdering, på utvikling og potensial, og på nye uttrykksformer. Det har vært hjemlet i forskriften og står altså nå i Kulturrådets kriterier for ordningen. Scenekunst er en tidsbasert kunstform med en unik mulighet til å reflektere endring eller på annet vis ta innover seg tiden vi lever i. Samtidig gir ordningen slik den er, rom for et stort spenn i hvordan kunstnerne ønsker å organisere og utvikle arbeidet sitt.

Ny evaluering vil se støtteordninger i sammenheng Forut for dette intervjuet har intervjueren lest både evalueringen fra 2001 og evalueringen av en annen ordning på scenekunstfeltet, basisfinansieringsordningen for frie scenekunstgrupper, fra 2010. Selv om feltet har vokst og utviklet seg, er det påfallende hvor mange av problemstillingene som er identiske i 2001, 2010 og i dag: I 2001 konkluderer evalueringen med at "[f]orholdet mellom behovet for kortsiktig og langsiktig støtte, eller stabilitet og fleksibilitet, utgjør […] en problemstilling som det synes vanskelig å finne en god modell for å løse innenfor én og samme ordning" (2001:116).

– Det er viktig å kontinuerlig vurdere hvordan ordninger virker, sier Melanie Fieldseth.

I 2017 er det ti år siden basisfinansieringsordningen ble etablert. I den forbindelse er det en evaluering på trappene, og Kulturrådet ønsker at denne evalueringen skal se basisfinansieringen og prosjektstøtten for fri scenekunst, i sammenheng.

Vil det også si å undersøke om det finnes huller eller aktivitet i scenekunstfeltet som disse to ordningene ikke dekker?

– Ja, det mener jeg. Det innebærer også å diskutere om noe har falt mellom stoler og hva det betyr sett i ulike perspektiver, om det er noe som er usynlig som ikke burde være det, og hvorfor.