Høflig symfoniorkester

Oslo-Filharmonien fyller 100 år i år, og i helgen (8.-11. august) ble jubileumssesongen innledet med miniturnéen “Nabolaget” – tre gratis utendørskonserter i ulike bydeler i Oslo. Den første var på Haugenstua i bydel Stovner, i felles feiring med Haugenstua borettslags 50-årsjubileum. I tillegg til et lokalt prosjektkor hadde orkesteret med seg tre oslobaserte artister fra ulike sjangre: poptrioen No. 4, fiolinist Harpreet Bansal med egne komposisjoner basert på den indiske raga-tradisjonen, og bydel Stovners store sønn og Spellemann-vinner, rapperen Hkeem.

På bortebane Det er ikke til å komme fra at dette formatet ikke akkurat er på orkesterets premisser. Lyden må forsterkes, og det som kom ut av høyttalerne kan ikke sammenlignes med en akustisk innendørs lytteopplevelse. Jeg vet ikke nok om lydteknikk til å vurdere om det kunne vært gjort bedre eller om det rett og slett bare er så vanskelig som dette, men lyden var i hvert fall boksete og flat. Messing og slagverk kom best ut av det, mens strykerne druknet, og enkeltstemmer trådte stadig frem og stykket opp helheten. I samarbeidet med de andre artistene får orkesteret rollen som akkompagnatør og havner i bakgrunnen, og det øvrige repertoaret har en overvekt av superhits, som Edvard Griegs Morgenstemning og I Dovregubbens hall, utdrag fra “Ode til gleden” fra Beethovens niende symfoni, og John Williams Tribute to the Film Composer, der karakteristiske musikksnutter fra kjente filmer paraderes på rad og rekke.

Men ikke noe av dette gjør så mye. Alt i alt er initiativet så godt og selve arrangementet så vellykket at de musikalske kompromissene er verdt prisen. Grøntområdet, som huser det omstridte kunstverket verdens største lampe, var fullt av folk, og det naturlige amfiet der folk kunne sitte på gresset og en anselig mengde food trucks skapte nærmest festivalstemning. Repertoaret var godt balansert, gjesteartistenes låter var fint orkestrert av Eivind Buene, konserten var akkurat passe lang, dirigent Ingar Bergby og orkesteret lot seg på ingen måte vippe av pinnen, og Hkeem skapte akkurat passe mye ekstase foran scenekanten. Han fikk til og med kulturministeren til å danse mens hun klappet takten med armene over hodet.

Fordomsfull innpakning Verre var det med måten musikken ble presentert på av stand-up-komiker og radionavn Siri Kristiansen. Hun var for så vidt morsom, men jeg synes det ble litt for tydelig at hun var på et rutineoppdrag hun ikke hadde noe forhold til, tidlig avslørt i en lang harang om hennes påstått nære forhold til «t-banestoppet» Haugenstua. Der gikk hun visstnok ofte av i ungdommen for å gå på kule fester og møte kjekke gutter. Men det går altså ingen t-bane til Haugenstua, bare tog. En bagatell, selvsagt, men jeg synes det illustrerer opplevelsen av avstanden hennes til sammenhengen. Hun snakket nemlig hele tiden utfra et premiss om at «klassisk musikk» er noe sært og smalt og rart som ingen hører på frivillig, og som om det var selvsagt at ingen i publikum kunne tenkes å ha noe som helst forhold til den slags fra før. Introduksjonene hennes til verkene var ofte formulert som ren legitimering av at de fantes – gjerne i form av hvor mange populærkulturelle og kommersielle sammenhenger de er blitt brukt i.

Jeg skjønner poenget med å ha et kjent humorfjes som konferansier på et sånt arrangement, og man kan kanskje ikke forvente at innleide krefter er lommekjente i nærområdet eller glødende entusiaster for det aktuelle temaet. Og det er fint at Filharmonien som en høflig gjest har skreddersydd konserten til nabolaget. Men burde ikke det være nok? Må man virkelig nedvurdere musikken og potensielt undervurdere publikum for å nå bredt ut?