High School Hedda

Av alle Henrik Ibsens mangfoldige og tidvis mystiske kvinnekarakterer synes jeg det er vanskeligst å få grep om Hedda Gabler. Det gjør også at jeg synes oppsetninger av skuespillet fortsetter å være spennende til tross for at materialet er veldig kjent. Hva regissøren og skuespilleren velger å fokusere på i tolkningen av karakteren og relasjonene hun har til de andre, kan bety mye for hvordan hele dramaet leses. Hedda kan fremstilles både som skråsikker og usikker, som drevet av tilfeldigheter og mangel på muligheter eller som en opportunist med en plan som feiler.

Hedda har giftet seg med Jørgen Tesman, og etter en seks måneder lang bryllupsreise som også har fungert som feltarbeid for Tesman, har de flyttet inn i en nyinnkjøpt villa. Heddas gamle venninne Thea Elvsted dukker opp for å fortelle at Heddas gamle flamme, Ejlert Løvborg, er tilbake i byen, og han har med seg et utkast til en bok som kan true Tesmans karriereutsikter på universitetet.

I Fredrik Longvas regi og Katja Ebbels scenografi på Riksteatret er scenen gjort oppsiktsvekkende smal. Det minner meg nesten litt om Meyerholds symbolistiske oppsetning fra 1906. Forestillingen ble kanonisk fordi Meyerhold i den brøt med naturalismen og gjorde det til et symbolistisk drama. Den kjente skuespillerinnen Vera Kommizarzjevskaja spilte Hedda kledd i kjølig grønt på en smal scene som gjorde at hun måtte holde seg tett til publikum og som krevde mer frontalitet enn det hadde vært vanlig i Ibsen-tolkningene til da.

I denne oppsetningen er den smale scenen gjort sterkt rød. Det ligger lidenskap og uro i rødfargen, men den lidenskapen finner jeg ikke igjen i spillet, og til tross for at skuespillerne ofte blir stående nesten på rekke og rad, er det ikke noen særlig kontakt med publikum. Scenografi og regi spiller ikke helt på samme lag.

Moderniseringsproblemer Hele forestillingen innledes med dialog i airpods, noe som setter standarden for tid og sted, når Tesman snakker med sin Tante Julle på telefon. Dette er et dramaturgisk sett godt grep, men fører med seg noen moderniseringsproblemer utover i forestillingen. Jeg klarer for eksempel ikke å la være å lure på hvorfor Tesman ikke bare sender Ejlert Løvborg en sms når han har funnet manuskriptet hans når han åpenbart har tilgang på den teknologien. Det gjør at hovedintrigen, at Løvborg mister det geniale manuskriptet sitt, men sier at han har ødelagt det før Hedda brenner det, taper intensitet. Det er mange sånne kameler man må svelge for å akseptere en modernisering av Hedda Gabler, men jeg kan leve med det lett eksentriske i at Løvborg ikke har kopier av boken sin og at alt er på papir uten digitale spor. Mangelen på kommunikasjon mellom karakterene virker mye snålere.

Det er flere ting i dramaet som ikke tåler tidsreiser, og det blir også tydelig i skildringen av Hedda. Ibsen har skrevet henne som livslei og bortskjemt, men det er hos ham et premiss at patriarkatet ikke har gitt henne muligheter. Å gifte seg med Tesman er kanskje ikke ideelt, men det er en av de få mulighetene hun har. I det lyset er ikke valget om ekteskap noe dårligere enn noe annet. I denne oppsetningen er det ingen omstendigheter som tilsier at å inngå ekteskap med Tesman er en etter forholdene rimelig ting å gjøre. Det gjør henne til lite mer enn en mislykket opportunist. Hun minner meg litt om en svensk hollywoodfrue, bortsett fra at hun har giftet seg med en kulturhistoriker fremfor en rik bransjefyr i Los Angeles.

Også fra Ibsens hånd har Hedda noe ved seg som får henne til å minne om den typen kvinner som var de kuleste på ungdomsskolen og beholdt faktene også lenge etter at tenårene var et tilbakelagt stadium. Når den gamle venninnen Thea Elvsted dukker opp, forteller hun om hvordan hun var redd for Hedda på skolen fordi Hedda pleide å lugge henne når de møttes i trappen. Hedda benekter ikke dette, men sier at hun ikke husker det. Dette kan spilles ut på forskjellige måter. I denne oppsetningen bare avfeier hun det, noe som styrker ideen om at hun er kjip, manipulerende og dominerende uten grunn.

Samspill En annen ting som kan bidra til å forklare Heddas relasjoner til mennene rundt seg, primært Jørgen Tesman og Ejlert Løvborg, men også assessor Brack, er behovet hun har for anerkjennelse. I denne oppsetningen er det ingen kjemi mellom noen av karakterene som avslører hva de føler for hverandre, kanskje bortsett fra Kristine Hartgen som Thea Elvsted som virker oppriktig bekymret for hvordan det går med Ejlert. Denne lettheten alle de dramatiske handlingene spilles med har likheter med ungdomsdramaer. Jeg tenker på filmen Clueless av Amy Heckerling fra 1995 der Jane Austens roman Emma er gjort til high school-komedie, og på den sorte komedien Heathers fra 1988 der de kule jentene blir tatt livet av på ekstravagant vis én etter én mens det iscenesettes som selvmord. I disse filmene behandles alt dramaet som skjer mellom jentene med en likegyldighet samtidig som småting overdrives og blåses opp til dramaturgiske utløsere.

I analyser av Ibsens tekst funderes det ofte over om Hedda venter barn, men ikke vil innrømme det enten for seg selv eller for de rundt seg. I denne oppsetningen roper Hedda ut at hun er gravid, noe som øyeblikkelig fjerner all mystikk og som samtidig gjør det enda vanskeligere å forstå hva det er Hedda holder på med. En graviditet kan selvfølgelig være dramatisk nok, og en uønsket en enda mer, men jeg lurer på hvordan Hedda, som voksen, gift kvinne, egentlig hadde tenkt at det skulle gå. Denne kalde og lite mystiske holdningen gjør at Hedda blir en kjedelig sjablong, og når hun skyter seg til slutt, er det jeg tidligere har tenkt på som et av verdensdramatikkens mest intense øyeblikk, blitt til en uferdig klisjé.