Har en drøm om å høre tel

Salen på Brageteatret er fylt med 80 elever fra Svelvik. Når lyset i salen slukkes og en enkel lommelykt lyser opp hovedrolleinnehaver Ellen Andreassen kan man høre et gisp gå gjennom rommet. Andreassen har klatret opp bakerst i amfiet, og på scenen der det er bygget en kuppel er det projisert et bilde av verdensrommet. Det er science fiction, det er lek og det er spenning. Regissør Hilde Brinchmann har valgt å begynne forestillingen der teater for barn er best, og drar dermed publikum rett inn i teatret og det rommet som skiller seg fra det utenfor.

Ny dramatikk Forestillingen bygger på en ny dramatisk tekst av Kristofer Grønskag, og det er glede i fortolkningen av teksten. Etter premiere skal denne forestillingen turnere med Den Kulturelle Skolesekken i Buskerud, og skal nå rundt 7000 barn i hele fylket. Det er med varme jeg tenker på hvor fint det skal bli for alle disse elevene å få denne entusiasmen for ny dramatikk inn i gymsalene sine og hvordan teatraliteten skal gripe dem, oppmuntre og forundre. Til tross for at dette er nyskapelse er det allikevel en del som føles så forunderlig kjent, som om landskapet det skal formidles i fra voksne til barn er gammelt.

Satellitter på himmelen handler mest om Joni, men også litt om familien hennes. Joni tror hun har et sort hull i magen som hun vil tette. Det sorte hullet suger all glede til seg og gjør at Joni gjør gale ting. For å tette det sorte hullet vil hun dra ut i verdensrommet. Inn i denne problemfylte leken tar Joni med seg Lillebror som hun mener er den eneste som forstår henne. Drømmen og ideen om det sorte hullet tjener som utgangspunkt for en lek som er preget av alvor. Forestillingen eksisterer gjennomgående på to nivåer, på et nivå der alt er lek og på et beinhardt og nærmest sosialrealistisk nivå. Flere steder er det helt opp til publikum å bestemme hvilket nivå man befinner seg på, og det er publikum selv som må avgjøre om det som skjer finner sted i Jonis lek eller i den samme verdenen som foreldrene befinner seg i.

Denne lekende medskapelsen publikum inviteres inn i er et godt regigrep. Barnepublikummet føres inn i handlingen, og kan velge sine sympatier. Det blir allikevel litt rotete etter hvert som forestillingen utvikler seg, og det blir vanskelig å følge handlingstrådene. Mot slutten tror Joni at det sorte hullet har sugd til seg alt og alle, og det eneste som er igjen er Joni selv og stemmen i hodet hennes. Først nå tenker jeg at det handler om psykisk sykdom og om foreldre som ikke skjønner at datteren er alvorlig psykisk syk, men så kommer Lillebror ut av hullet igjen og drar stemmen inn i hullet. Da tenker jeg at det kanskje ikke var så alvorlig som jeg først hadde trodd, men at det kanskje bare var lek allikevel.

Förgrymmade unge Jonis alder er vanskelig å plassere. Hun er stor nok til å ha en Lillebror som kan stille spørsmål, men fullstendig uvitende om konsekvenser av egne gjerninger. Foreldrene er ekstremt tafatte, og regien legger opp til at vi skal ha sympati med Joni, men jeg kommer ikke bort fra at Joni oppfører seg på en måte som krever at det tas grep, og at foreldrenes fortvilelse er berettiget. Joni heller for eksempel bensin lillebroren sin og tenner på i et forsøk på å nå verdensrommet. Da har vi beveget oss et stykke bort fra rampunger som blir misforstått og inn i klart BUP-land. Her mister jeg mye av min sympati for Joni, og jeg merker at jeg vil vekk fra hennes nivådelte og uklare virkelighetsoppfatning.

Jeg lurer på om det er det at jeg er voksen som gjør at jeg leser det sånn, og at barnas lesning vil akseptere Jonis misforståelser og misforståttheter mer, og ha mindre sympati med foreldrenes tafatthet og manglende kontroll på situasjonen. Foreldrene gjør et forsøk på kjærlighetsfylt intervensjon, men Joni steiler når de ber henne om å gjøre en innsats selv også. Til slutt er konfliktnivået så høyt og løsningene så få at det er vanskelig å forstå hvor den dramaturgiske løsningen skal ligge. Jeg venter hele tiden på at Joni skal komme til et punkt av gjenkjennelse, et dramaturgisk anagnorisis, der erkjennelsen av at hun må tette hullet selv i den virkelige verden vil være veien ut av uføret. Dette kommer imidlertid ikke, men etter at broren hennes har hjulpet henne med å fjerne stemmen i hodet, og hun kanskje/kanskje ikke truer med å ta livet av seg, sovner Lillebror i fanget hennes. Nå dekker han hullet i magen hennes, og hun føler seg bra. Det er altså kjærlighetsbudskapet som skal være det forenende. Lillebror, som også har de samme tafatte foreldrene, trenger Joni, og dette gjensidige kjærlighetsfylte behovet for hverandre er det som til slutt skal fungere forløsende. Dette er jo sympatisk, men jeg synes ikke regien bygger opp mot denne forløsningen. Den virker påtatt, og i motsetning til absolutt alt annet er den underspilt.

Men det finnes en fattig trøst / Drømmen du alltid bar Skuespillerne spiller sine roller med glede og entusiasme, innimellom kan det kanskje føles litt i overkant karikert, men jevnt over er skuespillerne på en svært god måte medansvarlige for å skape et godt teaterrom. Sammen med en spennende, inviterende og versatil scenografi (Ingrid Tønder) og utforskende lys- og videodesign (Anton Andersson) oppstår det i møte med skuespillerne et rom som domineres av lek og glede. Det er altså i de teatrale grepene at denne forestillingen blir interessant, men jeg vet ikke om det alltid tjener handlingen at alt er lek.

Når denne anmeldelsen har fått en tittel som er et sitat fra en sang av Jørn Hoel, er det fordi forestillingen til tross for solide innsatser i alle ledd og mye lek, bunner i noen moralske klisjeer som kjeder meg. Joni føler seg annerledes og hun føler seg misforstått. Dette er en allmenn oppvekstserfaring, og selv om jeg mener det er lite allment i Jonis handlinger, er det barneteatrets generelle versjon av det å føle seg fremmedgjort i møte med en voksen verden som ligger under. Denne moralske klisjeen fremstilles uten forløsning og uten utvikling, og til tross for nye dramatiske grep i intrigen blir dette litt for lite når konklusjonene skal dras.